Reindrift, Senterpartiet | Reindriften er verken et «symbol» eller tålt bruk

I avisa Nordlys 20. august, serverer Senterpartiets første- og tredjekandidat fra Gáisi valgkrets i sametingsvalget, Dan Håvard Johnsen og Sandra Borch, sitt ferskeste stykke valgflesk til høstens valgkamp.

Les saken: Sandra og Dan Håvard med brannfakkel: – Vi kan ikke ha reindrift i hagene til folk

I godt kompaniskap med Nordkalottfolket utpeker de den samiske reindriften som hovedfiende, en næring de mener må bort fordi den står i veien for all samfunnsutvikling. Med denne retorikken har Sp, overraskende nok, klart å overby selv Nordkalottfolket.

Det er intet mindre enn oppsiktsvekkende at medlemmer av et parti som selv representerer en arealavhengig næring, tar til orde for å bygge ned arealer som danner livsgrunnlaget for beitenæringen.

INNSENDER: Inge Even Danielsen, leder for Norske Reindriftsamers Landsforbund
Foto: NRL

I stedet for å skape fiendebilder av reindriften, burde Sp framfor noen, være den som anerkjenner reindriftens mangeårige arealkamp for inngrepsfri natur.

Dette er en kamp som også andre beitenæringer og oppvoksende generasjoner har nytt godt av. Naturen er ingen evigvarende ressursbank for profittutvinning, hvor hensynet til andre brukere av naturen og økosystemer uten videre kan settes til side. Vi er alle avhengige av velfungerende økosystemer, der intakt natur er en forutsetning.

Like fullt er det bemerkelsesverdig at Sandra Borch, som selv studerer juss, tar til orde for at reindriften er en form for tålt bruk som må vike når andre arealinteresser som gruve- eller vindkraftinteresser melder sine behov.

Denne rettstenkningen ble forlatt ved Altevann-dommen i 1968 (Rt 1968/429) hvor Høyesterett la til grunn at reindriftens sedvanemessige bruk danner grunnlaget for reindriftens rettigheter.

Ved endringen i reindriftsloven av 1996 ble dette prinsippet endelig lovfestet. Fra den første lov som regulerte reindrift kom i 1883, gikk det nærmere 150 år før reindriftens rettigheter endelig ble anerkjent i lovs form. I mellomtiden ble store deler av de sedvanemessige områdene bygd ned. Å påstå at reindriften ytterligere bør innskrenkes fordi reinen stadig blir presset nærmere bebyggelsen, vitner om et Senterparti som ikke bare opptrer rettsløst, men også historieløst.

Det som også er svært betenkelig, er at Sandra Borch, som tidligere minister for reindrift og dermed også en representant for statsmakten, framstår så kunnskapsløs om en sektor hun selv har hatt ansvaret for. Dette gir grunn til å stille spørsmål til om reindriftens rettsikkerhet blir tilstrekkelig ivaretatt av statlige myndigheter. For det første er det direkte usant når Borch påstår at reinen ikke er merket.

Tradisjonell øremerking av rein har vært praktisert gjennom alle tider. For det andre påstår Borch at det ikke foreligger oversikt over reintallet. Både reintall og reintallsutviklingen ligger lett tilgjengelig i Ressursregnskapet for reindriften, og er et tallmateriale som baserer seg på de årlige Meldinger om reindrift. Dette viser at reintallet i tamreindriften i Norge har ligget stabilt på rundt 214 000 siden 2015 og fram til i dag.

Dette viser også at reintallet i Troms og Nordland ligger langt under det som er øvre fastsatt for de enkelte reinbeitedistrikt, noe som i all hovedsak skyldes store tap til rovvilt. Å bringe inn reintallet som en del av konflikten i disse områdene, er direkte useriøst. Som sametingskandidater fra Gáisi valgkrets, burde de heller satt fokus på hvilke tiltak de vil jobbe for innenfor rovviltpolitikken som kan bidra til at beitenæringene, inklusiv reindrift, kan opprettholde en økonomisk bærekraftig drift.

Kunnskapsløsheten strekker seg videre til reindriftens planverk. Få næringer er så gjennomregulert som reindriften, hvor det både stilles krav om interne bruksregler, driftsplaner og arealbrukskart, i tillegg til vi har en lov som setter stramme rammer for næringsutøvelsen.

Det er selvsagt bra at Senterpartiets samepolitiske råd har gått ut og tatt sterkt avstand fra sine partifellers uttalelser i denne saken, men det er likevel grunn til stille spørsmål om dette er moderpartiets sanne ansikt? Sandra Borch, som tidligere landbruks- og matminister, herunder også reindriftsminister, er tross alt en svært sentral person i partiet.

Deres holdninger til reindriften blir særlig tydelig gjennom Johansen og Borch når de omtaler reindriften som et «symbol». På denne måten reduserer de en levende kulturutøvelse og næring til kun å tjene som pynt på turistbrosjyrer og postkort. Reindriften er ikke bare et symbol – men et livsgrunnlag, en bærekraftig kulturarv og en urfolksrett som er forankret i internasjonale konvensjoner og norsk lov.

Når Borch til alt overmål uttaler at hun og Senterpartiet vil være en «brubygger på sametinget som har et godt fotfeste i de fornorskede områdene», framstår dette mer som en parodi på deres politikk og manglende troverdighet. En «brubygger» mellom hvem og for hvem?

For oss som daglig kjemper mot nedbyggingen av naturressursene til fordel for nasjonale og internasjonale kapitalkrefter, framstår dette mer som en fortsettelse av koloniseringen enn brobygging. For å kunne skape en god og brobyggende dialog mellom folk og næringer, må debattene ta utgangspunkt i reindriftens faktiske og rettslige situasjon.