På tampen av den første måneden i et nytt år, er det allerede kommet ut masse ny og kul musikk. det pepres ut plater over hele verden, og vi forsøker etter beste evne å henge i stroppene. Her er fem ypperlige eksempler. Tidal-spilleliste helt nederst. Spotify-lenker underveis nedover.

SARAH POPEJOY & KEN POMEROY «The Trail Where We Cried» (SJ Records)

Vi går rolig og pent ut av startblokkene, med en singel der ei dame som sto bak ei av fjorårets aller beste plater, den uforskammet unge og talentfulle dama Ken Pomeroy. Pomeroy ga ikke bare ut ei av årets plater, med det som kanskje var årets beste låt («Flanell Cowboy»), hun spilte sågar en liten birolle som nettopp ung singer/songwriter i den brillefine og fortsatt ferske TV-serien «The Lowdown» (en serie som for øvrig er fullpakket med dritbra musikk).

Der foregår handlingen i byen Tulsa, Okahoma (som kalles «Det nye Austin»), og i Tulsa holder hennes kollega Sarah Popejoy til, og hun slapp ei helt nye plate 2. januar, der Pomeroy deltar på den ene låten, «The Trail Where We Cried», som nå er sluppet på singel, og den er helt eminent. Sjekk gjerne ut hele den ferske skiva også, når du først er i gang.

TORGEIR WALDEMAR & JØRGEN NORDENG «Die a Legend» (Firebird Records)

Nå har altså disse to herlige gubbene blitt så tjommiser og polare i løpet av fjoråret, etter at Waldemar produserte, spilte og turnerte med Nordeng på sistnevntes bejublede debut som visesanger, at det hele nærmer seg en musikalsk Brokeback Mountain av vulkanske proporsjoner.

Heldigvis har det gitt seg utslag i enda mer ny musikk. Der man muligens kunne forventet seg at Waldemar nå skulle begynne å rappe på nordnorsk, er det i stedet Jørgen Nordeng som synger på engelsk, i en aldeles superb låt som ville kunne gli rett inn som et høydepunkt på flere av Waldemars beste soloskiver.

Stemmene kler hverandre svært godt, og flyter sammen til en låt som er veldig neilyoungsk, dryppet med syttitallspsychedelia et potent Pink Floyd ville misunt dem, og med et refreng som er så catchy og flerharmonisk vakkert at man får lyst til å stå på bordet med hendene ut til siden, mens man snurrer rundt med øynene lukket.

Tenk om Television i tillegg var fra vestkysten, og vi skulle være brukbart i mål med referanserunkinga. Kult også, at låttittelen er en fin liten hommage til Tromsø-bandet Die X Legend.

DOE ST «Same Day» (Legless Records)

Vi må også blåse øregangene rent for fett og voks med noe livskraftig rock’n’roll fra andre siden av jordkloden, og Feedbacks Australia-avdeling svikter selvsagt aldri leserne (og lytterne) våre. Bandet med det klingende navnet Doe St slapp en åttespors utgivelse i 2023 («Stepping Stones), og etter tre års dvale er de tilbake med fire heidundrende og steintøffe låter, spilt inn live og harvet ut på den brillefine etiketten Legless Records (C.O.F.F.I.N., Stiff Richards, Cutters, Split System mfl.).

Det første som renner en i hu her, når det upolerte og heidundrende tøffe rabalderet dundrer ut av høyttalerne, er tidlig The Saints, og i likhet med sine (og våre) forbilder i Brisbanes fineste, blander de inn melodiøs pop inni den hardtslående punkrocken. Men tenker sågar på amerikanske The Men i deres mest frigjorte og rampete humør.

På toppen av det hele, bare for å fôre popreferansene inn med teskje, covrer de eminente The Sunnyboys’ (de som hadde popklassikeren «Alone With You») «Thrill». Dette er helt latterlig tøft. Håper på ei full skive i løpet av året.

SARGENT BAKER «Loose Ends (Sargent Baker Records)

Vi gir oss ikke helt med det som hamres ut av rock down under, og sist ut derfra i dag er dette helt fabelaktige orkesteret fra Torquay, og da snakker vi selvsagt australske Torquay, og ikke den dølle, engelske badebyen (best kjent for innspillingene av Fawlty Towers).

Så vidt meg bekjent er dette rykende ferske albumet deres tredje skive siden 2023, og er et godt prov på alle gode ting er tre og at «den vanskelige tredjeskiva» ikke er vanskelig i det hele tatt, om man har det nødvendige talentet.

Her får du melodiøs glad’-’ og hærverk-punk forent med pub- og boogierock, en disiplin våre rockvenner i Australia behersker bedre enn noen. Traktorbassen på «Another Way» alene er verdt inngangspengene her. Gud HJÆLPE, det er så tøft.

YOUNG FRESH FELLOWS «Destination» (Yep Rock)

Et band som definitivt fortjener å ha kultstatus knyttet til navnet sitt, er det Seattle-heltene i Young Fresh Fellows. Frontfigur og primus motor, Scott McCaughey, er mer kjent som det femte medlemmet i R.E.M., og som fast medlem i Minus Five og The Baseball Project (sammen med Steve Wynn).

Men det er Young Fresh Fellows som er grunnstammen i hans diskografi, et band som elskes av oss som var så heldige å ramle over dem på åtti- og nittitallet, og som heldigvis ikke har sluttet å lage musikk. Nylig annonserte de at det kommer ny skive i mars, og denne nye, digitale singelen er en skikkelig pirrende smakebit på hva vi kan vente oss.

Den første låten, og tittelsporet her, er en helt nydelig poplåt, der The New Pornographers’ NEKO Case er innleid som gjestevokalist. Så girer de om, Scott tar tak i mikrofonen, før de stuper ut av høyttalerne, biter i strupen på lytteren og blaster ut en ren og skjær og helt enormt catchy punkrocklåt, med en Scott (han er 65 år) i kjempeform.

Dette lover veldig godt for den bebudede plata som er meldt at slippes i mars. den blir selvsagt behørig omtalt her når den tid kommer.