Helse og omsorg, Vefsn | Tidligere sykepleiere ved akutten i Mosjøen: – Vi står midt i en krise som har vært varslet i lang tid

Helgelendingens artikkel torsdag 22. januar om ambulansetjenesten i Mosjøen varsler om en alvorlig situasjon. Den bekrefter at vi nå står midt i en krise som har vært varslet i lang tid. Ambulansetjenesten melder at ansatte vurderer å si opp på grunn av høy arbeidsbelastning, og at de bare klarer å bemanne tre av fire ambulanser. Dette er et tydelig avvik fra det beredskapsnivået befolkningen med rette forventer.

Nå peker ambulansetjenesten selv på kritiske forhold knyttet til drift og bemanning. Nettopp disse forholdene ble framhevet før 1. oktober, da omstillingen ved Helgelandssykehuset trådte i kraft. Den gangen ble det fra tjenesten kommunisert at de hadde full kontroll, god rekruttering og ikke behov for ytterligere ressurser for å sikre et forsvarlig tilbud. Det kan blant annet vises til artikkelen i Helgelendingen 22. august.

I dag ser vi at situasjonen ble en helt annen. I omstillingsprosessen mistet 25 sykepleiere ved akuttmottaket i Mosjøen jobben. En stor andel av disse ønsket videre arbeid i prehospitale tjenester. Vi ba derfor om at dette ble vurdert som en del av omstillingen – både fordi det ville styrket fagmiljøet og fordi det ville vært økonomisk gunstig for sykehuset. Det ville også bidratt til en langt smidigere overgang i en allerede presset situasjon.

Tilbakemeldingen fra ledelsen i prehospital klinikk var at vi ikke hadde riktig kompetanse til fast ansettelse i ambulansetjenesten, men at vi kunne vurderes som vikarer. I så fall måtte vi selv betale for kurs, sertifiseringer og utvidet førerkort. Nå ser vi at andre yrkesgrupper – med lavere formell kompetanse enn sykepleiere – tas inn på grunn av bemanningsutfordringene, og at disse får dekket både sertifiseringer og førerkort.

Kontrasten er vanskelig å forstå. Sykepleiere med mange års erfaring fra akuttmottaket har inngående kjennskap til de samme pasientgruppene og de samme verktøyene som brukes i prehospital tjeneste. Mange har i tillegg deltatt i følgetjeneste over lang tid. Denne kompetansen kunne direkte avhjulpet de utfordringene ambulansetjenesten nå står i. Det er også verdt å merke seg at luftambulansetjenesten stiller klare krav om spesialsykepleier-kompetanse. Dette gjør det desto vanskeligere å forstå hvorfor tilsvarende kompetanse ikke anses som verdifull i tjenestene på bakken – særlig nå, når behovet er både åpenbart og akutt.

Vi er fullt innforstått med at en overgang til permanente stillinger i prehospitale tjenester ville innebære at vi måtte gjennomføre nødvendige kurs og sertifiseringer for å kunne jobbe selvstendig i ambulansetjenesten. Det er selvsagt en forutsetning, og noe vi ville forholdt oss til. Likevel opplever vi at dette aldri ble presentert som en mulig vei videre eller som et alternativ som kunne vært vurdert.

Når vi nå ser konsekvensene av de beslutningene som ble tatt, er det avgjørende at både ledelse og politikere erkjenner at dette var en varslet utvikling. Pasientsikkerhet og beredskap krever beslutninger basert på fag, erfaring og reelle behov – ikke på antakelser som nå viser seg å ikke holde.

Vi vil for ordens skyld understreke at dette på ingen måte er ment som kritikk av de som jobber i ambulansetjenesten. Vi har stor respekt for den viktige jobben de gjør hver eneste dag. Vårt ønske er å dele informasjon om sider ved omstillingsprosessen i Helgelandssykehuset som ikke tidligere har vært kjent i offentligheten, men som for oss er viktige å få fram for å skape forståelse og åpenhet. Dette handler om krevende omstillinger og valg i ledelsen som etter vår opplevelse ikke fullt ut ivaretar de ansatte og deres situasjon.

Redaksjonell merknad: Leserinnlegget er anonymisert. Helgelendingen kjenner til identiteten til skribenten. Flere tidligere ansatte sykepleiere ved akuttmottaket har stilt seg bak leserbrevet.