Etter flere år i Norge forsto jeg at det ikke var brev eller regninger jeg lette etter i postkassen.

Publisert:
25. januar 2026 kl. 18:09
Oppdatert:
25. januar 2026 kl. 18:09

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

I flere år etter at jeg flyttet til Norge åpnet jeg postkassen hver eneste dag. Ofte to eller tre ganger. Til og med på søndager, selv om jeg visste at det ikke kom post da. Jeg gikk ut, strakte hånden mot postkassen med adressen min på, åpnet lokket, så – og gikk inn igjen.

Jeg bar på et stille håp om at noe skulle ligge der. Et brev. En beskjed. En nyhet.

Som oftest var den tom.

Da gikk jeg tilbake inn, nok en gang tomhendt, med en ubehagelig og utmattende følelse av frustrasjon.

Det paradoksale var at postkassen også skremte meg. Det som eventuelt ventet der, var ofte regninger – krav som minnet meg om ansvar, bekymringer og økonomiske byrder. Likevel sluttet jeg aldri å sjekke.

Demokratiets mangelvare: oss selv

Med tiden ble postkassen nesten overflødig. Regninger og dokumenter ble digitale. Likevel fortsatte jeg å sjekke. Vanen satt dypere enn fornuften.

Etter rundt ti år stilte jeg meg selv et enkelt, men viktig spørsmål: Hvorfor gjør jeg dette? Hva er det jeg egentlig leter etter?

I hjemlandet var brev lenge den viktigste måten å holde kontakt med familie og venner på. De færreste hadde hjemmetelefon. Brev var livstegn og bekreftelser på at noen fortsatt var der. Kanskje var det gamle vaner som hadde funnet veien tilbake, men i et nytt liv og et annet landskap.

Svaret kom langsomt, men ærlig. Jeg lette ikke bare etter posten. Jeg lette etter håp. Etter en god nyhet. Etter noe som kunne gi mening til ventingen, til tomheten og til avstanden fra det livet jeg hadde forlatt. Det handlet om et savn, en mangel som trygghet alene ikke kunne fylle.

Autopiloten svarte raskt: Du har jo et trygt og godt liv i Norge.

Det var sant. Men det var ikke hele sannheten.

Nyttårsmelding fra Iran: Den islamske republikken må bort

Jeg ønsket å våkne en morgen til nyheten om at ayatollah-regimet i Iran ikke lenger eksisterte. At undertrykkelsen var over. At avstanden mellom meg og mitt folk ikke lenger var et åpent sår. Jeg lengtet etter slutten på lidelsen – eller etter nyheten om at et land ved navn Kurdistan endelig var blitt virkelighet.

Femten år har gått. I dag vet jeg at jeg ikke står alene med disse tankene. Flere ganger i året går jeg og mine kurdiske venner i demonstrasjoner gjennom de kalde gatene i Trondheim og andre norske byer. Samtidig skjer det samme i byer over hele Europa, i USA, Canada og Australia. Vi demonstrerer ikke fordi vi tror verden plutselig vil lytte, men fordi alternativet – taushet – er verre.

Vi protesterer mot stater og aktører som systematisk undertrykker kurdere, og som vender oss ryggen når det er politisk eller økonomisk opportun. Når både kurdiske sivile og forsvarsstyrker i Rojava, den kurdiske delen av Syria, nok en gang rammes av brutal vold fra jihadistiske grupper, med Ahmad al‑Jolani i spissen. De har nylig tatt kontroll i landet med regional støtte og internasjonalt grønt lys. Vi går ut i gatene for å si ifra. Ikke fordi det er tilstrekkelig, men fordi det er nødvendig.

Iranere må få frihet og demokrati

Under demonstrasjonene roper vi slagord som uttrykker både sorg, sinne og håp. De gir oss et språk for maktesløsheten – men jeg er også ærlig nok til å erkjenne at demonstrasjoner alene ikke vil endre vår situasjon. Det krever langt mer, og særlig av oss kurdere selv.

For verden belønner sjelden dem som bare protesterer. Den belønner dem som lærer av sine feil, bygger makt og forstår spillereglene. Verden styres ikke av idealer, men av interesser. Av økonomi, kompromisser og kyniske vurderinger. Menneskerettigheter brukes ofte som retorikk, sjeldnere som prinsipp.

I en slik verden er kurdere blant dem som lettest kan ofres.

Derfor vender tankene mine stadig tilbake til postkassen. Verden skylder oss ingenting. Den har aldri gjort det.

Rettferdighet kommer ikke i posten. Den blir ikke levert, ikke gitt som gave. Den blir skapt – av dem som nekter å gi opp, og av dem som til slutt slutter å vente.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!