For et par uker siden la et utvalg med navnet «Kommunekommisjonen» fram den første av to utredninger. Der kommer de med flere forslag som vil svekke kommunale velferdstjenester. Ett forslag er å fjerne krav til helsefaglig kompetanse i helse- og omsorg. Altså til sykepleiere, helsesykepleiere og jordmødre som skal ivareta barn, eldre og mennesker med psykisk uhelse.
De foreslår også å skrote krav til minimumsbemanning i skolen (lærernormen). Forslaget framstilles som et tiltak for å gi kommunene større frihet til å styrke bemanninga på skoler som trenger det mest. I virkeligheten vil dette undergrave elevenes rett til likeverdig skoletilbud i hele landet. Tilskudd til bibliotek og grunnskoler foreslås også fjernet i en tid hvor tilbud til barn og unge kuttes i kommunale budsjetter.
Utvalgets ulike forslag legger grunnlaget for større forskjeller mellom rike og fattige kommuner, og dårligere kvalitet på tjenestene. Det er et angrep på velferdsstaten som må slås tilbake. Hovedproblemet, den sulteforede økonomien og den kommunale velferden som er på vei ned i knestående, tar ikke kommisjonen tak i. Dette på tross av at kommunene er grovt underfinansiert.
Konsekvensen av underfinansieringa er såkalt merforbruk og budsjettsprekk for blant annet pleie og omsorg, og fortsatt høyt sykefravær på grunn av underbemanning. Utvalget mener utfordringene kan løses hvis kommunene får større «frihet» til å prioritere og selv bestemme hva som skal være minimumskrav. Forslagene betyr i realiteten å svekke både kvaliteten og rettssikkerheten til barn, unge og eldre mennesker.
Kommunene er ryggraden i velferdsstaten. Det er her folk bor, jobber og lever sine liv. Derfor er alle avhengige av velferdstjenestene, uansett alder. Tidligere var det bred enighet om at tjenestene både skal ha god kvalitet og være mest mulig likeverdige i hele landet. Dette finansieres av fellesskapet gjennom skattesystemet, men fundamentet har blitt undergravd og svekket gjennom mange år.
Kommunepolitikere landet rundt tvinges til å stemme for budsjett og økonomiplaner som de vet ikke møter innbyggernes behov. Det er ikke samsvar mellom oppgavene som staten gjennom lovverk og forskrift har pålagt kommunene ansvar for, og skattepengene som tilbakeføres til kommunene for å løse disse oppgavene. Dette gjør at problemene som oppstår systematisk skyves nedover på de som jobber på «gulvet» og deres nærmeste ledere. Ofte uten at foreldre og pårørende blir informert om konsekvensene.
Sentrale myndigheter har visst i mange år at eldreomsorgen må styrkes kraftig, men har gjort svært lite for å legge til rette for dette. Nå skal kommunene tvinges til dette på bekostning av tilbudet til barn og unge og kvaliteten på tjenestene. Dette er helt uakseptabelt. Skal vi stoppe nedbyggingen av velferdsstaten og berge den for de neste generasjonene, trengs det et kommuneopprør mot statens underfinansiering av kommunene.
Gunnvald Lindset
Medlem i Rødt Brønnøy