Forsvaret, F-35 | Mot krise for forsvarsevnen

Finnene erkjenner alvoret mye bedre enn oss og handler deretter. Hos oss ser vi få spor av krisen president Donald Trump har skapt, med helt nye premisser for det europeiske Nato. Noe beveger seg, men mest i gamle spor.

Svalbard må i fokus. Og det må handle om to ting, for å styrke sysselmesterens myndighetsutøvelse innenfor Svalbardtraktatens ramme:

Politistyrken på Svalbard må utvides med personell med trening opp mot Delta beredskapstropps nivå og med nødvendig utrustning. Dette må ses i sammenheng med behovet for en sterk beredskapsorientert utbygging av politiet i hele landet, for å styrke justismyndighetens bidrag til å håndtere hybridkrig på alle nivåer. Dette vil også fremme en sømløs overgang til militær innsats, ikke minst på Svalbard som vi som suverén nasjon har full rett til å forsvare. Det traktaten forbyr er faste militære installasjoner og bruk i «krigsøyemed», hvis vi skulle finne på å angripe et annet land. Noe vi ikke skal.

Stortinget må reagere på vedtaket om bare to av seks opsjonerte AW101 helikoptre, til redningsbasen i Tromsø. Justismyndighet og forsvar i nord trenger sterkt økt mobilitet. Det betyr at vi må ha alle seks AW101, som er eneste aktuelle helikoptertype med tilstrekkelig lastekapasitet og spesielt rekkevidde for forholdene, særlig på Svalbard. Japan har nylig valgt en ny spesialversjon av AW101 for operasjoner i Antarktis. Japans forsvar er tradisjonelt meget sterkt knyttet til USA og egen forsvarsindustri, men her så man til Europa for å finne riktig helikopter.

De seks AW101’ene må fordeles med to til redningsbasen i Tromsø og fire til en pool for å erstatte sysselmesterens gamle helikoptre og for tyngre og mer langtrekkende oppdrag for alle myndigheter.

Med vår geografi burde vi være et ledende helikopterland. Vi er et av Natos svakeste. Når man tross kritiske behov går for bare to av den meget fordelaktige opsjonens seks, ser vi et foruroligende tegn på at det nå har høy prioritet å spare penger.

I tillegg må vi senere ha AW101 til de nye fregattene, der helikoptertypen er uløselig integrert i fartøyenes anti-ubåt kapasitet. Det blir en egen spesialversjon av AW101.

Det er uvirkelig at ingen i norsk forsvarsdebatt spør hvorfor i all verden Ukraina har valgt 100-150 svenske Gripen E kampfly, fremfor å gå videre med F-16 og Mirage 2000, brukte men gode og gratis fly som de allerede har bygget ut infratruktur for og opparbeidet betydelig kompetanse og erfaring med i kamp.

Det skyldes én ting: Ukraina har langt, langt mer erfaring enn resten av Europa til sammen med truslene fra russisk luftmakt.

Nye Gripen E er noe større enn de to tidligere Gripen-versjonene, men kan fly for bare ca. 25 prosent av det F-35 koster i luften. F-35 er et 5-generasjons kampfly. Gripen E kalles 4,5 generasjons, med en del essensiell 5- og 6-generasjons teknologi. Riksrevisjonene i USA og Storbritannia kritiserer F-35 sterkt for blant annet å trenge lang tid på bakken mellom hvert tokt, noe som gjør flyet sårbart for russisk luftmakt. Gripen E er alle andre kampfly klart overlegen i kort bakketid mellom tokt. Gripen E er også klart overlegen i evne til å operere på korte og smale rullebaner, med et lett, feltmessig støtteapparat som i sin helhet kan fraktes rundt på kjøretøy som kan kjøre dit et fly lander. Dette muliggjør uovertruffen fleksibilitet og spredning, og dermed beskyttelse. Gripen E kan gå overraskende på vingene fra steder der en angriper ikke venter det, skyte og så raskt forsvinne igjen ved å landet et helt annet sted; og der raskt klargjøres for neste tokt. Ukrainerne vet hva de gjør.

Forsvarsminister Tore O. Sandvik (Ap) uttalte nylig at Norden skal få Natos tettest integrerte forsvar. Tettest integrerte seminarer?

Våre eldste F-35 er av tidlige produksjonsserier som USA anser det tvilsomt om kan bringes opp til fremtidens operative standard. Våre nyeste er levert med problematisk og uferdig programvare og kan bare brukes til trening frem til 2031, eller lenger. Vi har ikke noe reelt kampflyforsvar. Vi har et pengesluk. Vi må se i øynene at selv om F-35 kan utføre en del oppdrag Gripen E vanskelig kan klare, er det bare Gripen E som kan gi oss et fleksibelt og seigt luftforsvar. Vi må anskaffe minst 20-24 Gripen E og stasjonere dem i nord, der vi må øve på å bruke alle rullebaner og egnede veistrekninger, slik svenskene gjør og ukrainerne akter å gjøre.

Så kan vi låne ut 4-8 F-35 til svenskene, slik at de kan gjøre sine erfaringer med flyet foran utviklingen av neste generasjons svenske kampfly, Gripen Es etterfølger. Og her bør norsk industri og penger tungt inn.

Canada, som var nær ved å anskaffe en større flåte F-35, vurderer nå et lite antall F-35 og en større flåte Gripen E, i tett industrielt samarbeid med Sverige. Dette er veien å gå, med Norge på laget. De små men meget avanserte flyindustriene Saab og Bombardier og norsk industri og penger kan danne en meget slagkraftig allianse, og bli et tungt tellende ledd i det verdibaserte samarbeid Canadas statsminister Mark Carney argumenterer for. Her trenger vi et raskt initiativ, og ikke vårt sedvanlige utall seminarer, konferanser og utredninger som ikke resulterer i noen ting.

Like uvirkelig er det at vi ikke har tatt inn over oss som en overordnet hastesak truslene vi ser i Ukraina fra langtrekkende missiler og glidebomber, og svermer av droner. Vinterlandet Norge diskuterer ikke disse truslene mot kraftforsyning og befolkning! Her må det også tas et lynraskt initiativ, med sikte på et svensk-norsk integrert missil- og droneforsvar fra politi, heimevern og sivilforsvars nivå og hele totalforsvaret igjennom.