Jo Jakobsen Professor, NTNU, Institutt for sosiologi og statsvitenskap
Ubalansert makt er det farligste som finnes i internasjonal politikk, særlig dersom makten er i hendene på et revolusjonært regime innstilt på å handle unilateralt.
Publisert:
29. januar 2026 kl. 09:40
Oppdatert:
29. januar 2026 kl. 09:40
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
Maktmessig er USA i en egen klasse. På hjemmebane blir administrasjonens makt og revolusjonære mål i noen grad begrenset eller balansert av et tross alt (foreløpig?) nokså robust institusjonelt rammeverk.
Internasjonal politikk er derimot et selvhjelpssystem der makt, i utgangspunktet, kun kan begrenses hvis en tilstrekkelig motmakt eksisterer og mobiliseres. Man kan nemlig aldri være trygg på at makt avgrenses av institusjoner, normer, verdier eller internasjonal rett. Makt må møtes med makt; makt må altså balanseres.
Vestlige land har vært vant til et USA som har sett seg tjent med å understøtte en verdensorden preget av nokså klare spilleregler. Men der relativ makt normalt er et svært slitesterkt fenomen, kan mål og intensjoner endre seg raskt og brutalt.
USA har snudd om nær 180 grader i utenrikspolitiske mål og intensjoner. Det siste i en lang rekke av eksempler på USAs kuvending er truslene om å invadere Grønland dersom Danmark ikke overgir øya frivillig. På sin side forbereder Danmark seg på forsvarskrig.
Dette er en kjøligere parallell til Hitlers lignende trusler fra 1938 om å invadere Tsjekkoslovakia dersom han ikke ble gitt en bit av småstaten. Hitler fikk sin bit. USA har foreløpig ikke fått sin bit.
USA har snudd om nær 180 grader i utenrikspolitiske mål og intensjoner. Det siste i en lang rekke av eksempler på USAs kuvending er truslene om å invadere Grønland dersom Danmark ikke overgir øya frivillig, skriver Jo Jakobsen. Tirsdag var Donald Trump på scenen i Clive i delstaten Ohio.
Foto: Charlie Neibergall, AP / NTB
For det er Grønland-konflikten som til slutt har generert noe som ligner på motstand – eller gryende balansering – fra europeiske land. Det normale er at USAs handlinger i høyden frembringer dulgt hoderysting; mest av alt møtes de med applaus, ettergivenhet, bortforklaringer, rasjonaliseringsforsøk eller en serie med penible smiskerunder.
Grønland-spørsmålet kan fort ende på samme eller verre måte. Den grunnleggende holdningen er fremdeles at USA «må gis» noe, så som utvidede amerikanske baserettigheter eller endog mindre «lommer» med territorium underlagt amerikansk suverenitet og militær kontroll.
Dette kan utmerket godt være det som til slutt skjer. Europa mangler selvtillit og selvrespekt (og selvsagt også en del militære kapabiliteter). Ryggmargsrefleksen i Europa er fremdeles å behandle USA som en kritisk viktig, nær, om enn litt midlertidig fortapt eller forvirret, venn og alliert som kan, bør og må gis nok til at vennskapet består.
Fremdeles er man langt fra bevisst at man allerede har fått endret sin status, for å låne noen ord fra Belgias statsminister Bart De Wever, fra lykkelig vasall til miserabel slave.
Faglig sett er det som skjer uhyre interessant. Ubalansert makt (eksistensen av reelle eller potensielle hegemoner) er altså det farligste som finnes. I klassisk geopolitisk analyse er kampen mot og strategien overfor slike stater en rød tråd. Men den antatte trusselen har bestandig befunnet seg på det eurasiske superkontinentet.
På 1900-tallet var dette, i tur og orden, Keiser-Tyskland, Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. Fra tidligere tidsepoker kan man regne Frankrike i revolusjonstiden (1792–1815) og under Ludvig XIV (ca. 1667-1714), og formodentlig også Karl Vs habsburgske imperium (ca. 1519-1556). Alle disse potensielle hegemonene, altså stater med reelt potensial til å kunne dominere Europa og verden, ble forsøkt stoppet eller balansert, som regel med hell, av varierende konstellasjoner av større og mindre land.
Balanseringskoalisjonenes kjerne har gjerne vært oversjøiske stater eller land i Eurasias ytterkanter (med England/Storbritannia som det eneste nokså permanente elementet).
Men i det minste i det eurosentriske verdensbildet har en oversjøisk makt som USA aldri blitt gjenstand for lignende trusseloppfatninger. Vurderinger av den trusselen en annen stat representerer, er normalt en funksjon av tre størrelser: (militær) makt, geografi og intensjoner.
Dette er en kjøligere parallell til Hitlers lignende trusler fra 1938 om å invadere Tsjekkoslovakia dersom han ikke ble gitt en bit av småstaten.
Jo Jakobsen
USAs militære makt er uten historisk sidestykke. Men den geografiske plasseringen til USA, adskilt fra Eurasia av to verdenshav, demper rimeligvis insentivene og mulighetene til territoriell ekspansjon i, og aggressive handlinger mot, Europa og andre steder på superkontinentet. Kombinasjonen av USAs makt og beliggenhet og (periodevis) ikke-aggressive intensjoner, i det minste hva Europa angår, har i mange generasjoner gjort landet meget attraktivt som alliert for mindre stater, som i større grad har fryktet nærliggende landmakter.
Den samme kombinasjonen av makt, geografi og intensjoner har naturlig gjort Russland til den vedvarende største sikkerhetsbekymringen for europeiske stater. Kinas makt øker gradvis, men geografien (beliggenheten) gjør at landet ikke utgjør noen åpenbar, betydelig trussel for europeiske stater.
Suverent mektigst er uansett USA. Geografiske realiteter modererer fremdeles noen av de negative effektene for Europa. Men det er USAs intensjoner som utgjør det variable, og nå avgjørende, elementet i ligningen. Disse har endret seg nokså fundamentalt.
USA er en nå en trussel for Europa – og for en rekke andre stater og nasjoner.