Derfor deltok jeg i helgas storaksjon på anleggsområdet til kanadiske Blue Moon Metals i Repparfjord. På det meste befant rundt 100 aksjonister og demonstranter seg på stedet. Sammen tok vi landet tilbake!
Motstandskampen mot gruva har forent folk fra bygd og by, tilreisende og lokale, naturvernere og primærnæringsutøvere. Både nordmenn, kvener, sjøsamer og reindriftssamer har lenket seg sammen på anleggsområdet for å stanse prosjektet. Det nytter ikke å prøve å splitte oss. Sammen er vi sterke!
Hvorfor vi aksjonerer? Et utenlandsk-eid selskap planlegger å dumpe 30 millioner tonn gruveslam rett i fjorden, som lokale fiskere er avhengige av. Arbeidet med gruva skremmer reinen og fortrenger reindrifta fra området. Gruva berører et viktig kalvingsområde, gyteområde for torsk og en nasjonal laksefjord.
Flere partier på Stortinget vil nå fremme forslag om å trekke tilbake utslippstillatelsen. Det er på høy tid, ettersom Norge er et av de eneste landene i verden som fortsatt åpner for dumping av gruveavfall rett i sjøen.
Men denne kampen handler også om noe enda større. Det handler om at samiske og lokale rettighetshavere overkjøres og ofres på storkapitalens alter. At menneskerettigheter brytes. At nasjonal og internasjonal miljølovgivning ikke respekteres, så lenge et prosjekt gir tilstrekkelig kortsiktig avkastning til investorene. Det er en nasjonal skam, og det internasjonale samfunnet følger med. På anleggsområdet under aksjonen befant det seg journalister fra Tyskland, Frankrike og USA.
Det ble lovet at gruva skulle gi arbeidsplasser lokalt. I stedet er det bygd brakker for å huse de tilreisende og utenlandske arbeiderne. Samtidig ødelegges naturgrunnlaget for evige, fornybare næringer som reindrift og fiske for all fremtid. Dette skjer ikke bare i Repparfjord, men over hele Sápmi. Koloniseringen og utbyttingen av nordområdene må opphøre!
Vi blir tvunget til å kjempe på hver vår front, men våre kamper er nært knyttet sammen. Derfor er det nødvendig at vi står opp for hverandre når det trengs og viser at vi sammen er villige til å forsvare våre områder. Derfor har jeg tidligere sittet skulder ved skulder i politibilen med reineiere fra Fiettar siida, etter at Hammerfest-politiet ga dem pålegg om å forlate sitt eget land. Men det hadde vi ikke tenkt til.
Fra helgas aksjon på gruveområdet i Repparfjord |
Foto: Sebastian Goepel
Da regjeringa godkjente gruveprosjektet for over ti år tilbake, var det under forutsetning om at selskapet kom til enighet med siidaen før oppstart. Det har ikke skjedd. Området er heller ikke ekspropriert fra reindrifta. Imens er arbeidet med tunellen inn til gruva i full gang. Politiet har brukt enorme ressurser på å forsvare den ulovlige gruvevirksomheten og fjerne menneskerettsforkjempere fra området. Det hører med til historien at Terje Wikstrøm, som inntil nylig fungerte som politistasjonssjef i Hammerfest, var ordfører i Kvalsund da kommunen ga grønt lys til gruveprosjektet. Slik er forholdene i kolonien.
I 2024 ble det lansert 25 vindkraftprosjekter bare i Finnmark, i forbindelse med elektrifiseringen av gasskraftverket på Melkøya. To av dem er lagt til vår siida Skuohtanjárga ved Porsangerfjorden, som er nabofjorden til Repparfjord. Parallelt med at utslippstillatelsen til gruva vil kunne trekkes tilbake, skal Stortinget snart stemme over Melkøya og Finnmarks fremtid på ny. Det er opp til politikerne om de vil stille seg på rett side av historien, eller om deres overgrep vil bli stående som en historisk skamplett når dagens fornorskningspolitikk og urett skal granskes.
Da jeg ankom Repparfjorden sist fredag, kom jeg rett fra et møte om statlig tvangsreduksjon av reinflokkene i Karasjok. Byråkrater fra Landbruksdirektoratet i Oslo kom for å instruere lamslåtte reineierne om hvordan nedslaktinga skal foregå. De berørte siidaene er de samme som trues av vindkraftutbygging og den kontroversielle 420 kV-linja. Staten argumenterer med at det er for mye rein i forhold til beitegrunnlaget. Samtidig blir reinbeitelandet ofret til industrielle inngrep.
Vi kjemper for vår egen og våre barns fremtid. For retten til å kunne fortsette å leve av og med naturen, til å drive reindrift og fiske, til å ha en fremtid i nord. Få vil bo i et utkantområde som er utarmet av tungindustri den dagen det ikke er noe igjen å leve av. Samisk kultur, tradisjonskunnskap og språk er tett knyttet til utøvelsen av primærnæringene. Alt kan ende med vår generasjon. Det er en tung bør å bære, men vi kan ikke la det skje.