VERDAL: En fullsatt Stiklestad kirke tok avskjed med Geir Otto Lein Johnson, som døde under branntragedien i Vinne 7. januar. Flere av salene ved Stiklestad nasjonale kultursenter ble også tatt i bruk for de som ville følge begravelsen.
Geir Otto Lein Johnson jobbet som feier ved forebyggende avdeling i Brannvesenet Midt IKS, og han hadde mer enn tjue års ansettelse ved brannstasjonen i Verdal. Før han ble feier i 2018, jobbet han i flere år ved Snekkeriet i Verdal, som han var med å starte opp. Da Snekkeriet brant i 2010, var han en av brannmannskapene som rykket ut.
– En brobygger
Odd Arne Halaas og Petter Andreas Røstad fremførte «Sjösalavals» av Evert Taube før ordfører i Verdal, Knut Snorre Sandnes, tok ordet for å minnes Geir Otto. Han beskrev den tragiske brannen i Vinne som et uerstattelig tap for hele verdalssamfunnet.
– Geir Otto var en svært dyktig og erfaren brannmann med 25 års tjeneste. Siden 2017 var han ansatt i Brannvesenet Midt, som både brannforebygger og feier. Han var høyt verdsatt av kolleger og omtalt som en lun, varm og god person, en ekte kjernekar og hedersmann.
– Han brydde seg oppriktig om menneskene rundt seg og var alltid tilgjengelig. Otto var en pådriver for et godt arbeidsmiljø og en brobygger som bidro til et godt samarbeid mellom brann og teknisk etat. Han var opptatt av familien sin, men samtidig var brannvesenet også en familie han var stolt av å tilhøre, sa Sandnes.
Ordføreren understreket at den gode humørsprederen nå er borte, og at tomrommet merkes sterkt på brannstasjonen.
– Den tragiske ulykken har berørt mange. Nå er det viktig å ta vare på hverandre, avsluttet Sandnes, som takket for innsatsen og samholdet på vegne av brannmannskapet, Verdal kommune og teknisk etat.
– En som stilte opp for andre
Direktør i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Elisabeth Aarsæther, holdt også minnetale for Geir Otto. Hun la vekt på betydningen av hans arbeid og personlighet.
– Det står i dødsannonsen at han gikk ut for å gjøre det han alltid gjorde – stille opp for andre. Slik var 7. januar, helt vanlig – helt til det aldri noensinne blir vanlig igjen. Da mistet Norge to av dem som gjør landet til et tryggere sted. De hardest rammede er familien hans, hans kjære og lokalsamfunnet. 7. januar er en mørk dato. Geir Otto viet mange år av livet som brannforebygger. Han var en håndverker og en problemløser, og han hadde to familier – en hjemme og en på jobben. Han var en av dere, han var en av oss, sa Aarsæther.

KRANS: Blant de mange blomsterhilsenene var det en krans fra Verdal kommune.
Foto: Trønder-Avisa
Rosehjerte i tre
Sokneprest Janne Grete Jørstad leste hilsener fra de mange kondolanseblomstene som prydet kirka. Her var det blant annet en siste hilsen fra Justis- og beredskapsdepartementet, Verdal kommune, Brannvesenet Midt IKS og DSB.
Blant kondolanseblomstene som prydet kirken, var det også et hjerte laget av eik, formet som et rosehjerte fra Snekkeriet – bedriften Geir Otto var med å starte.
Kevin Holmli, Tonje Viken Sundfær og Ola Ludvig Bosnes fremførte «Nattasangen».

ROSER I TRE: Et rosehjerte i eik fra Snekkeriet, som Geir Otto Lein Johanson var med å starte.
Foto: Trønder-Avisa
Tungt farvel
Menigheten sang «Blott en dag» før sokneprest Sabine Kjølsvik holdt andakt. Hun beskrev en kirke fylt av sterke og sammensatte følelser.
– Vi sliter med å ta inn over oss hva som har hendt, at Otto virkelig er død. Samtidig er vi fulle av respekt og takknemlighet for det han har gitt oss – kjærlighet og omsorg for familien, og lojalitet til kolleger og venner. Han levde ikke bare for seg selv, men for andre, sa Kjølsvik.
Kevin Holmli sang «Det fine vi hadde sammen», som ble fremført sammen med Ola L. Bosnes.

KORTESJE: Etter høytideligheten ved Stiklestad ble båra kjørt til Verdalsøra kapell – fulgt av en kortesje med utrykningskjøretøy.
Foto: Johan Arnt Nesgård
Etter begravelsen i Stiklestad kirke ble Geir Otto Lein Johansens båre kjørt til Verdalsøra kirkegård. Båra ble fulgt av en kortesje med utrykningskjøretøy. Høytideligheten ble avsluttet på kirkegården.

Les også
Tok farvel med Roger (51): – Savnet er allerede stort