Akkurat da jeg tenkte at railshootere ikke blir særlig verdsatt lenger i min The House of the Dead 2: Remake-anmeldelse, slipper M2 Co., Ltd. en hel skattekiste av arkadegull på markedet. For de som ikke er klar over det, er Operation Night Strikers en samling av flere klassiske arkadeskytespill fra slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. La oss dykke inn.
Operation Night Strikers er en samling med fire spill som opprinnelig ble utviklet av Taito. Den inkluderer Operation Wolf (1987), oppfølgeren Operation Thunderbolt (1989), det tidligere Japan-eksklusive Night Striker (1988) og Space Gun (1990). Selv om temaene varierer fra spill til spill, er grunnpremisset det samme: Redd dem som er i fare, og eliminer alle mulige trusler.
Teknisk sett skiller Night Striker seg ut fra resten. I dette spillet styrer spilleren et flyvende billignende kjøretøy fra et tredjepersonsperspektiv gjennom et futuristisk bylandskap. Kjøretøyet beveger seg automatisk fremover langs en svingete sti, og spilleren styrer i fire retninger for å unngå hindringer og fiendtlig ild. Illusjonen av tredimensjonalitet skapes av veiens kurver og lagdelte landskap. Night Strikers gameplay føles noe klønete, ettersom kjøretøyets altfor følsomme kontroller i høye hastigheter, kombinert med skyting uten trådkors, ikke gir den mest fornøyelige opplevelsen. Det føles ofte mer som et ork enn et spill, spesielt når kontrollene ikke gir et godt grep, siden Joy-Con må holdes vertikalt og sidelengs, noe som gjør håndteringen vanskelig.
De andre spillene i samlingen er nesten identiske når det gjelder gameplay. Omgivelsene ruller automatisk, enten sidelengs eller fremover, slik at spilleren kun har ansvar for å sikte og skyte. Det gjelder å reagere raskt på trusler før de rekker å slå til, og spilleren kan bare forsvare seg mot innkommende prosjektiler som kniver eller granater. Spillets variasjon består i å redde sivile, som løper febrilsk over skjermen og må unngås i de intense skyteøyeblikkene. Nivåene er også fylt med ødeleggbare elementer som avslører nyttige gjenstander som nye våpen, ammunisjon og ekstra liv.
Dette er en annonse:
Siktingen er mye mer overkommelig her sammenlignet med Night Strikers kombinasjon av kjøretøy og skyting. Trådkorset styres med Joy-Con i en mer naturlig posisjon, noe som gir spilleren bedre kontroll og gjør skytingen morsommere. Siktet er presist nok, og selv ikke en og annen Joy-Con -avdrift ødelegger opplevelsen, og X-knappen tilbakestiller trådkorsets posisjon umiddelbart, slik at skytingen fortsetter jevnt og trutt.
Det er mer problematisk å navigere i menyene. Spillet ser ut til å bytte kontrollerorientering og knappelayout på måfå, noe som gjør menynavigeringen forvirrende. Tidligere bekreftede handlinger kan plutselig ta deg tilbake, og noen menyer er skjult bak knapper uten noen indikasjon. Dette gjør det litt tungvint å endre innstillinger, og det kan fort tære på spillerens tålmodighet.
Hvert spill har flere versjoner å velge mellom, som hovedsakelig varierer i språk (japansk eller engelsk) og mindre kulturelle tilpasninger som vanskelighetsgrad. Samlingen gir også mulighet for enklere versjoner av de originale arkadespillene, noe som er et kjærkomment alternativ, selv om virtuelle mynter kan settes inn i det uendelige. Operation Thunderbolt og Space Gun støtter også lokal co-op, noe som gjør det enkelt å dele nostalgiske øyeblikk med en venn, der få ting kan måle seg med spenningen ved å nedkjempe en hær eller redde sivile fra utenomjordiske trusler sammen på sofaen.
Dette er en annonse:
M2 Co., Ltd. har ikke omarbeidet grafikken i Operation Night Strikers, men har bevart det originale, klassiske utseendet. Pikselgrafikken skaleres riktig for moderne skjermer, men den visuelle stilen er akkurat slik jeg husker den fra flere tiår tilbake. Det hadde vært interessant å se hvordan disse spillene kunne sett ut med en moderne touch, men retropresentasjonen fungerer godt.
Teknisk sett følger alle spillene en lignende struktur. Verden er bygget opp av todimensjonale bilder som ruller for å simulere bevegelse, der pikselerte figurer animeres med noen få frames for å skape handling. Dybde tilføres gjennom lagdelte bakgrunner og varierende rullehastigheter, noe som skaper en stilig parallakseeffekt, og resultatet er en varm retro-shooter-opplevelse der kulene flyr og fiendene faller fort.
Hvert spill har detaljerte detaljer som forsterker atmosfæren. I Operation Thunderbolt flyr jagerflyene over oss, og det avsluttende oppdraget med å redde en pilot fra terrorister er minneverdig. Space Gun låner mye fra Alien (1979) og Aliens (1986), så mye at det føles som en fortsettelse av filmene, med høydepunkter som at sivile forvandles til romvesener midt i løpet og at man skyter på vinduer for å skape en vakuumsugeeffekt, noe som utløser automatiske eksplosjonsskjold. Night Striker skaper en overbevisende 3D-illusjon ved å legge bygninger i lag og skalere dem dynamisk, noe som gir en sterk fartsfornemmelse. Alle spillene kjører problemfritt på Nintendo Switch OLED, med minimale innlastingstider.
Lyddesignet er like nostalgisk. Arkademusikken slår an tonen og bygger opp spenningen gjennom det actionfylte spillet, der lydeffektene har en skarp kant som gir trøkk til skudd og eksplosjoner. Stemmeklippene er lavmælte og litt komiske, spesielt med overdrevne kommandoer og dramatiske skrik. Det er et passende øyeblikksbilde av epoken, og for spillere som har spilt lenge, kan det til og med gi en tåre i øyet.
Operation Night Strikers er en sterk samling fra start til slutt. Night Striker er kanskje det svakeste leddet på grunn av sin uvanthet og mindre raffinerte spillopplevelse, men det byr likevel på potensial og et unikt konsept. Operation Wolf Operation Thunderbolt og Space Gun er tidløse skytespill, og å oppleve dem igjen på moderne maskinvare, med den opprinnelige følelsen intakt, er virkelig hjertevarmende. Spillintensiteten, den audiovisuelle kvaliteten og den oppslukende atmosfæren gjør disse spillene minneverdige, og å få dem alle i én pakke er en mulighet det er verdt å benytte seg av.