Donald Trumps forhold til sannhet skiller seg markant fra det vanlige. 

Gjentatte usanne påstander, samt evnen til å fastholde påstander som er dokumentert tilbakevist, utgjør et gjennomgående mønster. Et nylig eksempel ble illustrert i en tale under Verdens økonomiske forum i Davos. Der ble flere titalls utsagn vurdert av uavhengige faktasjekkere som unøyaktige, misvisende eller direkte usanne.

Dette reiser et spørsmål som går dypere enn politisk analyse: Hvordan kan én person konsekvent komme med så mange usannheter over tid og på tvers av situasjoner? 

Psykologisk teori gir innsikt: vedvarende løgnaktighet kan være knyttet til underliggende personlighetsstrukturer og behov for å beskytte selvet (Kernberg, 1998; Swann, 1983).

Mange politiske eksperter kommenterer Trump, men få med kunnskap om personlighetsdynamikk har vært tydelige. Når vi observerer avvikende psykologiske trekk, blir det nødvendig å trekke inn psykologiske perspektiver.

Har du også noe på hjertet?

Har du en mening som du gjerne vil dele med oss? Vi vil høre fra deg! Send oss ditt forslag til debattinnlegg på epost.

Et meningsinnlegg bør ikke overstige 5000 tegn.

Vis mer
Vis mindre

I denne kronikken blir det ikke stilt psykiatrisk diagnose. Det er samsvaret mellom adferd og noen trekk i personlighetsforstyrrelser som undersøkes. Det er ikke et premiss at Trump har disse trekkene. De presenteres som en måte å forstå hans adferd på. 

Analysen bygger på taler, beslutninger og handlinger gjennom flere år. Med et slikt datagrunnlag vil en atferdsanalyse ha høy reliabilitet. Målet er å forstå Trumps forhold til sannhet gjennom psykologiske teorier, med fokus på narsissisme. Det er et normalfenomen som alle mennesker har noe av. (Kernberg, 1998). 

Jeg vil også trekke inn den antisosiale personlighetsdimensjonen. Antisosiale trekk overlapper i stor grad med narsissisme.

Instrumentell løgn og antisosiale trekk

I tillegg til narsissistiske mekanismer kan Trumps forhold til sannhet også forstås i lys av antisosiale personlighetstrekk. Slike trekk kjennetegnes ikke primært av behov for selvbekreftelse, men av et instrumentelt og strategisk forhold til andre mennesker og til fakta. 

Løgn brukes her ikke først og fremst for å beskytte et sårbart selvbilde, men som et middel for kontroll, dominans eller måloppnåelse.

Relevante trekk i en antisosial personlighetsstruktur vil være: Instrumentell løgn, manglende skyld og anger, Løgn fremsettes uten tvil eller indre konflikt. Videre en manipulativ kommunikasjonsstil og til sist ansvarsfraskrivelse.

Disse trekkene kan bidra til å forklare hvorfor enkelte av Trumps usannheter fremstår kalkulerte og strategiske, snarere enn affektivt drevet.

Ulike former for løgn – ulike psykologiske funksjoner

Det er viktig å understreke at ikke all løgn har samme psykologiske funksjon. Ulike situasjoner kan aktivere ulike former for usannhet. I noen sammenhenger tjener løgnen en selvregulerende funksjon. 

Formålet er da å beskytte et sårbart selvbilde mot skam, nederlag eller ydmykelse. Dette kan betegnes som affektiv sannhet:

Trumps påstander om personlige egenskaper, suksess og ufeilbarlighet vil ofte oppleves som sanne av ham. 

Eksempler i det siste er SMS til Statsminister Støre om at han hadde stoppet åtte kriger. En annen er påstanden om at folkemengden ved hans innsettelse var den største noensinne.

I andre situasjoner kan løgn ha en mer instrumentell funksjon, der sannheten underordnes strategiske hensyn som makt og/ eller kontroll over narrativet. Her er det ikke følelsesmessig ubehag som driver usannheten, men ønsket om å påvirke andre eller unngå konsekvenser.

Det er rimelig å anta at Trumps forhold til sannhet ikke kan forstås gjennom én enkelt forklaringsmodell. Snarere peker mønsteret i retning av at ulike situasjoner aktiverer ulike psykologiske mekanismer. 

Fra affektiv selvbeskyttelse til bevisst og strategisk løgnbruk. Denne fleksibiliteten i forholdet til sannhet bidrar til å forklare både omfanget og variasjonen i Trumps usanne påstander over tid.

Narsissistisk struktur og kontekst

Det er avgjørende å sette Trump inn i en kontekst: Person og situasjon virker alltid sammen. En tydelig narsissistisk struktur kan skape et miljø som opprettholder personstrukturen og former sosiale relasjoner rundt seg. 

Narsissistiske ledere kan virke overbevisende og få andre til å tvile på egen forståelse av virkeligheten. Fraværet av skyldfølesle gjør at uttalelsene fremstår som sannferdige. Karisma og selvsikkerhet gjør at man ofte godtar deres versjon av virkeligheten (Cialdini, 2007).

DET HVITE HUS: President Donald Trump fortsetter å ytre sin misnøye med Norge i forbindelse med Nobels fredspris. Reporter: Danny Son To / Edward Stenlund. Video: AP

Videre tillater en narsissistisk struktur sjelden motstand og kritikk. Personer som utfordrer, blir marginalisert, og kritiske stemmer fjernet. 

Den sterker driven etter å fjerne alle former for uenighet kan forklares gjennom mekanismer som projeksjon og ego-trussel (Freud, 1933; Baumeister et al., 1996).

Et sårbart selvbilde med behov for bekreftelse

Hvordan kan man snakke om et sårbart selvbilde når Trump fremstår som ekstremt selvsikker? 

Hos personer med narsissistiske trekk eksisterer ofte to parallelle selvbilder i gjensidig avhengighet: Det grandiose og det sårbare. Det sårbare selvbildet inneholder opplevesle av utilstrekkelighet, og en sterk frykt for avvisning og ydmykelse (Kernberg, 1998; Swann, 1983).

Behovet for å fremstå ufeilbarlig med ekstraordinære egenskaper er tydelig hos Trump, En ser klart et behov for beundring, idealisering av egen intelligens. Et narrativ som historisk viktig og en redningsmann er en del av dette. 

Den grandiose fasaden beskytter mot kontakt med emosjonelt smertefulle sider av selvet. Vi kan si det er en effektiv motgift mot sårbarhet (Kernberg, 1998). Grandiositet opprettholder psykologisk stabilitet og hindrer kollaps som følge av avstanden til det uakseptable ved selvet. 

Hvilke ydmykelser er det Trump så ser ut til å beskytte seg mot? 

Adferdsanalysen viser at det er tre typer av ydmykelser som Trump reagerer særlig sterkt på. Det ene er intellektuell ydmykelse, det vil si fremstå inkompetent. Det andre er moralsk ydmykelse – det å bli tatt i løgn eller uredelighet. Den tredje gruppe er tap av status. Det kan eksempelvis vøre opplevd tap av kontroll og avvisning.

Når selvbeskyttelse kommer foran sannhet

I narsissistiske mønstre er sannhet ikke et fast punkt, men et instrument: Det som beskytter selvbildet oppleves som sant; det som utfordrer selvbildet oppleves som usant (Festinger, 1957). 

Politiske standpunkter blir dermed et verktøy for å regulere egen verdi. 

Løgn brukes systematisk for å opprettholde indre konsistens og ytre fasade, og kritikk oppfattes ikke bare som uenighet, men som en trussel mot selvet (Baumeister et al., 1996). 

Dette mønsteret kan observeres gjennom: Aggressiv respons på kritikk med fornedrende omtale av kritikere. Ved å betegne dem som idioter, onde eller del av «fake news» skyver man skylden over på andre og beskytter seg selv.

Eksemplel som er naturlig å trekke inn her, er påstanden om at Trump vant over Biden. Slike utsagn kan forklares som affektiv sannhet. Det som føles sant for individet, oppleves som sant (Swann, 1983).

Når personlighetsdynamikk blir et demokratisk problem

Trump viser et konsistent mønster der selvopplevelse og selvbeskyttelse fungerer som overordnede drivkrefter. 

Når selvbildet oppleves som truet, synes behovet for å opprettholde et grandios selvbilde å overstyre realitetsbaserte vurderinger. Løgn kan i denne sammenhengen forstås både som et middel til affektiv selvregulering og som et instrument for måloppnåelse.

Uavhengig av motivasjon får et relativt forhold til sannhet betydelige konsekvenser i et vestlig demokrati. 

Sannhet er i seg selv et komplekst og delvis skjørt begrep. Enkelte sider av sannhetsforståelsen rommer subjektive elementer, men det er avgjørende å fastholde at andre sider ikke kan relativiseres. 

Et demokrati forutsetter at sentrale aktører har et samvittighetsfullt forhold til sannhet. Dette gjelder ikke bare faktuelle forhold, men også praksiser der fakta fordreies gjennom systematisk forenkling, overdrivelse eller strategisk omskriving. Å presentere egne fortolkninger som fakta inngår også i dette problemfeltet.

Offentlig tillit forutsetter i stor grad en felles virkelighetsforståelse, der sannhet fungerer som et orienteringspunkt. Når signalet fra øverste politiske nivå er at sannhet er underordnet personlige eller strategiske hensyn, undergraves denne tilliten.

Over tid kan dette bidra til en normalisering av usannhet som politisk virkemiddel, slik vi har sett i en rekke autoritære regimer. Et tydelig historisk eksempel er kommuniststyret i Østeuropa, hvor tilliten etter mange år med demokrati fortsatt er på et lavmål. 

Konsekvensen er ikke bare svekket institusjonell tillit, men også en erosjon av tillit mellom grupper og individer. Når sannhet mister sin funksjon som felles referanseramme, svekkes grunnlaget for en saklig, grundig og åpen debatt mellom likestilte borgere.