Kristin
Svennungsen Aasly  fyller opp to
rause kopper med nytraktet kaffe. Det lukter deilig og forsterker den lune
atmosfæren i stuen hvor to dovne bengalkatter ligger i hver sin seng på gulvet. På bordet står en hvit orkide med furu- og lerkekvister.

– Er det
fra jula? spør KKs journalist.

– Ja, eller
det er kondolanse da, men alt kom i jula, forteller hun.

10. desember er blitt
en ny merkedag for henne. For da døde han hun har vært sammen med i 16 år og
gift med i 14. Han som er pappaen til sønnen hennes.

Mens KK er på besøk i eneboligen utenfor Tønsberg, ringer det på døren og kattene våkner fra sin dype søvn og sender oss anklagende blikk. På døren står en kunstner, han skal levere et maleri. 

Man blir jo nysgjerrig..

Mannen til Kristin fridde til henne
på Verdens Ende for 15 år siden. I høst var de ute og spiste, og på veggen hang
et vakkert maleri. Bildet viste svabergene og sjøen utenfor Tjøme der han fridde, med Færder fyr i solnedgang. Nå står dette bildet i stuen til Kristin, finner sin plass blant sorgen og savnet som finnes der. 

På stedet der hun ble fridd til for 15 år siden: Kristin og mannen hennes. Foto: Privat

Han skulle bare inn
til en hjerteoperasjon. Av den typen som er så vanlige at de kalles for
rutineoperasjoner. Men så gikk noe galt, forteller hun.

Under operasjonen
fikk han hjertestans og ble lagt i kunstig koma. Etter tre uker i kunstig koma
og ytterligere komplikasjoner, var det til slutt ikke mer å gjøre.

– De 16
årene, det er jo ingenting gjennom et helt liv, samtidig er det alt, og jeg
husker egentlig ikke hvem jeg var før han. Og nå står tre barn uten pappaen sin, en på
13 år og bonusbarna mine på 21 og 23, og jeg er uten kjæresten og bestevennen min.

Bare latskap

Å miste mannen er langt fra den første krisen hun står i. I 2020, mens landet stengte ned
og verden bekjempet en pandemi, fikk Kristin den fryktede beskjeden: Hun ble
diagnostisert med ondartet kreft i livmorhalsen.

Det er veldig forskjellig hvordan man reagerer når man får en kreftdiagnose. Noen går rett i krigermodus og noen fortrenger fakta så lenge det går. Kristin gikk rett til krisemaksimering. Hun så for seg hvor lenge hun hadde igjen å leve, til tross for at legene mente de hadde oppdaget kreften tidlig og at det sannsynligvis kom til å gå bra med henne. Hun slet nemlig med en form for dårlig samvittighet overfor seg selv, fordi hun visste jo at hun hadde utsatt å ta celleprøve for lenge.

På den tiden skulle man ta celleprøve hvert tredje år, men det var ingenting som plaget henne og hun mistenkte heller ikke at noe var galt. Derfor hadde det gått hele fem år da hun endelig fikk tatt prøven. 

– Jeg hadde blitt mamma og det hadde vært prøverørsgraviditet, noe som gjorde at jeg fikk tett oppfølging av gynekolog. Derfor tenkte jeg at jeg var sjekket nok, men så kom småbarnsårene og tiden gikk liksom bare. Likevel fikk jeg brev i posten med påminning om å ta celleprøve, men gjorde det ikke. Det var bare latskap og dumskap, egentlig, sier hun og legger til:

– Man lærer på den harde måten.

Kristin har opplevd å få livmorhalskreft. Derfor er det så viktig for henne å bidra til at alle tar celleprøver når de fåt brev i posten om det. Kreftforeningens #Sjekk deg-kampanje fokuserer ekstra på det i januar. Foto: Privat

Pasient, ikke mor

I ettertid er det blitt en kampsak for Kristin å oppfordre andre til å ta celleprøver når de får brev om det i posten.

For svaret hun selv fikk var det siste hun ønsket seg. Hun fikk i første omgang beskjed om at det var påvist celleforandringer. At selv om det er noe som mange kvinner i løpet av livet går gjennom i større eller mindre grad, ville de ha Kristin inn til en ny undersøkelse.

– Jeg brøt sammen med en gang og var helt sikker på at det var kreft. Etter undersøkelsen gikk det ganske fort å få resultatene. De viste at det var høygradige celleforandringer, som kunne bety at det var forstadier til kreft, forteller hun. 

Deretter fulgte konisering, som er et lite inngrep hvor man fjerner en del av livmorhalstappen. Det var 18. mars i 2020 og landet hadde nettopp stengt ned som følge av korona-viruset og derfor var Kristin alene på alle legetimene.

Senere kom den fryktede telefonen der legen ba henne komme tilbake på sykehuset, uten å si noe mer. Mens ektemannen kjørte henne til sykehuset, fortsatte scenarioene å spinne i hodet hennes. Mens hun beviste for vaktene, som sto bevæpnet med antibac, at hun hadde time på sykehuset, gikk tankene til alt det fæle som kunne skje. 

Deretter satt hun på venterommet alene uten å vite hva som ventet. Da det endelig ble Kristin sin tur å komme inn på legekontoret, fikk hun spørsmål om hun satt godt.

– Nei, det gjør jeg ikke, svarte jeg da. For jeg skjønte jo at nå kommer det verste, og så fortalte de at det var funnet kreft i vevet de hadde fjernet under koniseringen.

– Hva var din første tanke da?

 – Det er som de sier at livet går i revy, nesten. Jeg så liksom for meg at sønnen min som da var syv og et halvt år skulle vokse opp med en mor som var kreftsyk. At han skulle bli pårørende istedenfor å være barn og at jeg skulle være pasient istedenfor å være ektefelle og mor.

(Saken fortsetter etter faktaboksen)

Livmorhalsprogrammet og #sjekkdeg:

  • I 2024 fikk 269 kvinner livmorhalskreft. De fleste som får diagnosen er i 30- og 40-årsalderen, men medianalder for kreftformen er 48 år.
  • Ifølge Kreftregisteret har flere enn halvparten av dem som får livmorhalskreft ikke deltatt som anbefalt i Livmorhalsprogrammet. 
  • Forekomsten av livmorhalskreft har aldri vært så lav som i 2024. I 2024 var det ingen tilfeller blant kvinner under 25 år, og 31 tilfeller blant kvinner i alderen 28-33 år. En viktig forutsetning for at den synkende trenden fortsetter, er at flest mulig fortsetter å følge anbefalinger for vaksinasjon og screening.
  • Beregninger viser at det ville vært tre ganger så mange tilfeller av livmorhalskreft i Norge uten livmorhalsscreening. Det betyr at fordi kvinner deltar i Livmorhalsprogrammet, er det over 600 kvinner som unngår å få livmorhalskreft hvert år. 
  • Årsaken til kreft i livmorhalsen er i over 99 prosent av tilfellene en langvarig infeksjon med HPV. Det beste man kan gjøre for å minske risikoen for livmorhalskreft er å følge Livmorhalsprogrammet, og ta vaksine mot HPV. 
  • I 2015 startet Thea Steen #sjekkdeg, sammen med Kreftforeningen, Kreftregisteret og Det Nye. Siden det har deltagelsen økt jevnt og trutt, frem til i 2024 hvor det har vært en liten nedgang. Med unntak av aldersgruppen 55-69 er det en nedgang for samtlige aldersgrupper sammenlignet med 2023. 

Kilde: Kreftregisteret og
Kreftforeningen 

Vis mer
Vis mindre

Savnet oppfølging

Derfra ble det fart på sakene. Det er nemlig slik at pasienter så fort som mulig skal inn i et behandlings-pakkeforløp. Alle tester, bilder og CT-er ble gjort, deretter ble svarene vurdert og Kristin ble kjapt henvist til operasjon.

8. april fikk hun
diagnosen og allerede 8. mai ble livmor og eggledere operert ut av Kristins kropp. 

– Da var
jeg på en måte kurert, og det føltes jo bra, men det var også litt rart fordi
det var ingen som sto og tok imot meg på «den andre siden av målstreken.» 

– Mens man
er syk,  får man veldig tett oppfølging, men jeg savnet kanskje at noen hadde
fulgt meg opp i ettertid. At noen hadde gjort meg oppmerksom på at knekken
kunne komme, selv lenge etterpå. For det gjorde den jo, tenker Kristin tilbake på. 

For sommeren kom i
takt med at Kristin var tilbake igjen i full jobb. Det var riktignok mye
hjemmekontor i 2020, men hun hadde fått et kjempesjokk og kroppen hadde gått
gjennom et fysisk traume. Livet venter heller ikke på at en skal være sterk igjen før det
sender nye utfordringer i ens retning.

Etter at mannen hennes døde, har Kristin blitt opptatt av at livet må leves og at man ikke skal utsette ting man vil oppleve. Å ha overlevd kreft har nemlig lært henne hvor skjørt livet er. Foto: Beth-Kajsa Elveos

Knekken kom

Da høsten kom ble faren hennes plutselig
alvorlig syk, og under en måned senere døde han. Han etterlot seg en parkinsonsyk og dement kone; mammaen til
Kristin. Midt i sorgen over faren, måtte derfor Kristin passe på at moren fikk
et nytt og trygt sted å bo. På samme uke som faren døde, var moren kommet på
sykehjem, og etter begravelsen kjente Kristin at det emosjonelle begeret fylt
til randen.

 – Alt som
kunne gå galt, gikk galt. Jeg tror ikke jeg fikk tid til å prosessere
kreftsykdommen før alt annet røynet på. Hele livet ble snudd opp ned det året,
og jeg burde ha snakket med noen om det.

Hun utdyper:

– Jeg hadde
fått en diagnose hvor det sto ondartet kreft i livmorhalsen, men jeg følte
nesten at jeg hadde lurt folk fordi de fleste forbinder kreft med at det er en
veldig synlig sykdom. Jeg hadde jo ikke mistet håret eller gikk på cellegift,
jeg var ikke sengeliggende eller hadde et langt behandlingsløp. Men for meg
føltes det jo reelt. Jeg fikk jo den diagnosen. 

Dersom hun ikke hadde gått og sjekket seg på det tidspunktet hun gjorde, vet hun ikke hvor lang tid hun hadde hatt før kreften hadde spredd seg og blitt skjebnesvanger. 

Etter å ha gått gjennom kreft, får hun aldri bare vondt i hodet eller magen lenger. Da sier instinktet med en gang at det er en hjernesvulst eller tarmkreft. Denne frykten må hun leve med, men hun priser seg lykkelig for at hun har en lege som alltid tar henne på alvor. 

– Kjennes det betryggende å ha hatt den operasjonen da? 

 – Ja, men jeg hadde nok sett litt annerledes på dersom jeg hadde vært yngre og ikke ferdig med å få barn. Så det var jo på en måte en velsignelse at jeg var 45 år og hadde fått sønnen min. 

– Da var det heller ikke en sorg å måtte fjerne livmoren, men det er klart at står man i startgropen og vil etablere seg med familie så blir det en helt annen diskusjon å ta, sier hun ettertenksomt.

De var sammen i 16 år og det føles som et helt Liv for Kristin, samtidig som tiden har rast avgårde. Foto: Privat

Tenk om 

Det at hun hadde et barn, førte imidlertid til helt andre redsler: 

– Da jeg
fikk beskjeden, begynte jeg å tenke sånne rare ting: Tenk om jeg aldri får se fregnene på nesa til sønnen min igjen, eller at jeg ikke skal få se han
vokse opp. For selv om legen har øyekontakt med deg og sier at det vil gå bra,
så hører man bare kreft.

– Men
hvordan snakka dere med sønnen deres om det her?

 – Vi har
vært veldig åpen som familie. Da mannen og sønnen min kom og henta meg på
sykehuset etter at jeg hadde fått den kjipe beskjeden, så satte jeg meg inn i
bilen og begynte å gråte. 

– Mannen min, han var den typen som tok ting på strak
arm. Han sa til meg at dette kom vi til å klare og at jeg skulle bli bra igjen, men at hvis jeg ikke ble bra, så skulle de klare seg likevel. Det er sånn som er
vondt å høre, men det er også en trygghet i det. For en sånn klippe var han.

Kristin tørker en
tåre mens hun tenker tilbake til den dagen for nesten seks år siden. Det virker
som i går, likevel så uendelig lenge siden. Hun hadde jo trodd at da hun selv
ble frisk av kreft, så hadde familien fått nok for en stund.

– Nå blir
det oss to, sier hun og sikter til sønnen, – som må finne ut hvordan vi skal
klare oss uten han, men jeg vet at han hadde ønsket at vi reiste oss igjen, og
da skylder vi ham det.

En av bengalkattene, som stadig er på leting etter matfar. Foto: Beth-kajsa Elveos

Fikk ny sjanse

Årene har
ruslet og gått, og for Kristin har det vært viktig å snakke om sjekk
deg-kampanjen og holde seg i form.

Hun blir nemlig opprørt når hun hører at venner ikke har sjekket seg selv om de har
fått påminnelser. En gang i tiden var hun jo selv en som glemte det, og fikk svi for det. En celleprøve kan ta så lite tid som 15 minutter, og det mener Kristin at alle har tid til.

Fremover blir det viktig for henne å følge opp de årlige kontrollene slavisk, det er for farlig å gjøre noe annet. Dessuten kjenner hun at de må se fremover, uansett hvor vondt det gjør. 

 – Livet og
alt det innebærer er med på å forme oss på godt og vond. Jeg har egentlig blitt
overraska over både meg selv og sønnen min over hvor sterke vi faktisk er og
hvordan vi klarer å reise oss igjen og igjen. Så det skal vi klare denne gangen
òg.

Kattene har våknet litt nå, de lusker inspiserende rundt det nyinnflyttede maleriet- ja, det som plutselig dukket opp på døren. De firbente sjekker at det ikke bærer
med seg fremmede og faretruende lukter. De slår seg snart til tåls med det, men
Kristin forteller at de enda går rundt og leter etter matfar, som forsvant så
plutselig før jul.

 – Det at vi
har mistet et av de beste menneskene i livet vårt gjør at vi må tenke på
hvordan han hadde villet han at vi skulle gått videre, og jeg tror han ville
ønske at vi lagde oss gode liv, sier hun og legger til:

 – Jeg
tenker at med tanke på at jeg på en måte også fikk en ny sjanse i 2020, så
skylder jeg livet mitt å gjøre noe bra ut av det. Samtidig tror jeg det er
viktig å være litt ydmyk i forhold til at man får den nye sjansen, for det er
ikke alle som får den. 

Døde for tidlig

Livmorhalsprogrammet har vært her siden 1995, men #Sjekkdeg-kampanjen har bare eksistert i et  drøyt tiår. Det var Thea Steen som startet kampanjen fordi hun selv fikk livmorhalskreft, som hun døde av i 2016. Hun rakk bare å bli 26 år gammel.

Kampanjen, som siden da har bidratt til at mange tusen flere kvinner har tatt livmorhalsprøven.

Thea Steen og Kristin var begge fra Rogaland og Kristin kjente godt til henne. Theas tragiske utfall både rørte og rystet Kristin slik at det til slutt var hennes historie som fikk Kristin til å bestille legetime for celleprøve.

Gjelder alle som har en livmor

 

I oktober
2025 gjennomførte Kreftforeningen for tredje gang en undersøkelse om kjennskap til HPV. Undersøkelsen avdekket at
det fortsatt er generelt lav kjennskap til HPV i befolkningen, selv
om resultatene er bedret siden 2024: 

  • Bare fire av ti vet at nesten all livmorhalskreft skyldes HPV.
  • 6 av 10 vet at HPV smitter ved all form for seksuell kontakt. 
  • Rundt 1 av 10 vet at ca 80 prosent av befolkningen blir smittet av HPV i løpet av livet.
  • 8 av 10 vet at man kan vaksinere seg mot HPV, flere kvinner (89%) enn menn (70%). 
  • Rundt 3 av 10 sjekker seg ikke som anbefalt, og blant disse sier 8 av 10 at det kan være aktuelt å ta testen hvis de kan ta HPV-hjemmetest.

 

Hvorfor skal man ta celleprøve sjeldnere enn før?

– Tidligere fikk vi brev fra
Livmorhalsprogrammet hvert tredje år. Den gang ble livmorhalsprøvene undersøkt
for celleforandringer i mikroskop. Nå sjekkes prøvene for HPV, virusene som
forårsaker nesten alle tilfeller av livmorhalskreft. Det betyr at vi kan gripe
inn på et tidligere tidspunkt enn før. Har du HPV, får du persontilpasset
oppfølging basert på hvilken HPV-variant du har og prøven sjekkes for
celleforandringer. Har du ikke HPV, er det trygt å vente i fem år til neste
gang du får brev fra Livmorhalsprogrammet. Som regel vil kroppen kvitte seg med
både HPV-infeksjon og lette celleforandringer på egen hånd.

Det sier generalsekretær i Kreftforeningen, Ingrid Stenstadvold Ross til KK.

Hun forteller at Livmorhalsprogrammet er et screeningprogram
som gjelder alle som har en livmorhals i alderen 25-69. 

– Deltakelsen er lav
blant de eldste, vi mistenker at det kan ha sammenheng med at de ikke tror de
kan ha HPV fordi de har hatt samme partner i mange år. Til dem er det viktig å
si at dette viruset kan ligge latent i kroppen i mange år, du trenger ikke å ha
byttet partner de siste årene for å ha viruset med deg.

Hun legger til at det er mange ulike grunner
til at kvinner ikke sjekker seg som anbefalt. Noen glemmer det, prioriterer
det ikke, tror det ikke gjelder dem. Noen synes undersøkelsen er vanskelig, for
eksempel av kulturelle, språklige, fysiske eller psykiske årsaker. I noen
kulturer er kreft generelt tabu.

– For mange av dem som ikke
sjekker seg, kan HPV-hjemmetest være en god løsning. Den kan alle som har fått
påminnelse fra Livmorhalsprogrammet be om hos fastlegen, anbefaler  Stenstadvold Ross.

 

Vis mer
Vis mindre