Maga-motstand

Drapene i Minneapolis har splittet både Maga og motstanderne. Til og med en norsk strikkeklubb er kommet i hardt vær.

OPPGJØRET: Drapene i Minneapolis har slått sprekker i både Maga og motstandsbevegelsen. For mange handler ikke kampen bare om å knuse Trumps autoritære regime, men om minoriteters rettigheter og plass i USA. Foto: Evelyn Hockstein / Reuters

Reaksjonene etter drapet på Alex Pretti har vært så sterke og omfattende, at man i Washington spøkte med at Pam Bondi endelig ville offentliggjøre Epstein-dokumentene for å avlede oppmerksomheten. Det så ut som et vendepunkt. Trump hadde tilsynelatende måttet gjøre retrett. Han ofret en brutal general og var i ferd med å sparke den forhatte innenriksministeren, Kristi Noem.

Ble det sagt. Alle visste at det bare var snakk om timer før hun var ute. Eller dager. Eller i hvert fall et par uker.

Men i sin andre periode har Trump endret personalpolitikken. I motsetning til i første omgang, har han ikke sparket en eneste en fra laget sitt. Da selv republikanere begynte å mumle om riksrett, så det ut til at Noem var reddet. Trump liker aller minst å bli presset offentlig av sine egne.

I mellomtiden hadde Maga-muren slått sprekker. Noem bedyret at hun bare hadde fulgt instruksene til Trump og ikke minst Stephen Miller da hun beskyldte Alex Pretti for å være en terrorist som hadde til hensikt å massakrere politifolk. Kilder bekreftet til Axios at det var Miller som var pådriveren for å møte anklagene med groteske løgner.

«Jeg fulgte bare ordre»-forsvaret har ingen ærerik historie, men det var nok til å skifte oppmerksomheten til Millers strategiske rolle som ansvarlig for invasjoner og hjemlig terror. Det var til og med dem som hevdet at han er den egentlige sjefen, mens Trump surrer rundt med lysekroner i den nye ballsalen. Ifølge sønnen Eric er det ingenting som gjør faren lykkeligere enn å stelle med innredning.

PEKES PÅ: Donald Trumps rågiver, Stephen Miller, skal stå bak instruksene om å beskylde demonstranter for å være terrorister. Foto: Reuters/Jonathan Ernst/NTB.

Kremlologene i DC har en tøff jobb for tiden. Utenfor Det hvite hus, ofte langt utenfor, sitter folk som Steve Bannon, den gamle Maga-strategen, og skriker til Trump at han ikke må gi seg. Trump må doble innsatsen i Minneapolis for å tvinge motstanden i kne. Der sitter utallige høyreradikale podcastere med millioner av følgere, som alle overgår hverandre i ekstreme råd og meninger. Og så er det våpenlobbyen som er i sjokk over at Trump sier det er galt å bære våpen offentlig, slik Pretti gjorde. Og så er det de mer stuereine tekoligarkene som synes det begynner å bli plagsomt med henrettelser på åpen gate.

Det er samtidig en påminnelse om at Miller kanskje har tatt rollen som den ideologiske strategen i Det hvite hus, men det er bare Trump og personkulten rundt ham som har klart å holde disse ulike fraksjonene samlet. Knivingen mellom dem er et forvarsel om det som kommer til å skje når han er borte.

Ingenting gleder motstandsbevegelsen mer. ICEs brutale overgrep og to hensynsløse drap har mobilisert amerikanere langt utenfor aktivistenes rekker. Den relativt fredelige, men standhaftige motstanden fra Minnesotas trauste midtvesten-befolkning, er dermed farlig for Trumps prosjekt. Han ønsker seg opptøyer og vold i gatene, slik at han får en unnskyldning for å erklære unntakstilstand og sende inn militæret.

Men selv velgerne hans blir i stuss når de livsfarlige bandene viser seg å være en gjeng hvithårete damer fra strikkeklubben. Riktignok erklærte en av dem at ICE-agentene hadde små peniser, men fikk seg ikke til å bruke stygge ord på TV og kom med en forsiktig omskriving.

For radikale aktivister som i ti år, for ikke å si tiår, har stått på barrikadene, er den nye støtten ikke bare velkommen. Særlig en del svarte aktivister er provosert av de hvite kvinnenes engasjement, slik de også hatet den store kvinnemarsjen i 2017 hvor middelklassekvinner ikledde seg rosa «pussyhats» og gikk i vinbaren etterpå.

Nå er det igjen brutt ut en krangel om strikking, og midt i stormen er en rød norsk topplue. Skandinaviskættede kvinner i Minnesota har lansert den røde toppluen som et symbol på motstand, slik den var det i Norge under krigen, og nå selger de oppskriften til inntekt for folk som trues av ICE. De velmenende kvinnene får så hatten passer i sosiale medier av kvinner som ikke kvier seg for å bruke banneord, og som er forbanna over at hvite mennesker først reagerer når andre hvite blir rammet.

Minoritetsbefolkningen i USA sier, velkommen etter, det er slik vi har levd i alle år uten at dere har tatt til gatene i protest. ICE har ikke bare gått etter papirløse innvandrere, men alle som ser ut som de kan være det. Flere har blitt drept av ICE den siste måneden uten å få samme oppmerksomhet som Good og Petri. Denne systemiske rasismen er ikke Trumps verk, og de paramilitære bøllene er ikke de eneste i uniform som begår overgrep mot fargete minoriteter med loven i hånd.

Da virker hekling for fred litt smått. Det er ikke vanskelig å forstå. Heller ikke at mange amerikanere ser denne kampen som en fortsettelse av en langvarig rettighetskamp som verken endte med borgerrettigheter på 1960-tallet eller den første svarte presidenten. Trumps hvite nasjonalisme sees nettopp som et resultat av et manglende oppgjør i den hvite delen av befolkningen.

For å lykkes å samle en stor nok og bred nok motstand mot Trumps ulovlige maktmisbruk, må også strikkeklubben med. Det vet svarte aktivister. Men en norsk nisselue er vanskelig å svelge.