Tromsø kommune har dårlig råd. I et innlegg i Nordnorsk Debatt den 30.1. skriver en rekke kommunale ledere innenfor helse- og omsorgsfeltet at det må kuttes i kommunens utgifter, også i administrasjonen. Det er mulig det var kommunikasjonsrådgivere som var det første som røyk. Så som en vennlig håndsrekning til en hardt prøvet kommune, tilbyr jeg med dette å oppsummere budskapet i nevnte innlegg for kommunens borgere.

Les også

Kommunen skal hjelpe deg, men ikke helt som før 

La oss starte med starten. Forfatterne stadfester at «Tromsø kommune i mange år har brukt mer penger på helse- og velferdstjenester enn sammenliknbare kommuner», og de forteller at de har «gjort mange analyser for å finne ut hvorfor det er slik». Jeg går ut fra at rapporten Kunnskapsgrunnlag til helhetlig plan for helse, velferd og omsorg i Tromsø kommune er et resultat av alle disse mange analysene. I denne rapporten sammenliknes Tromsø kommunes utgifter til helse- og omsorg med andre såkalte ASSS-kommuner, det vil si kommuner som Asker, Bergen, Bærum, Drammen, Fredrikstad, Kristiansand, Lillestrøm, Oslo, Sandnes, Stavanger og Trondheim. Sammenlikning kan være nyttig det, så lenge man ikke sammenlikner epler og appelsiner i den tro at det er epler man sammenlikner. Det kan også være klokt at kommuner lærer av hverandre, men epler kan aldri lære å bli appelsiner.

Av ASSS-kommunene er Tromsø den eneste som ligger i en del av landet der det er mer vinter enn sommer. Og Tromsø er, i motsetning til andre ASSS-kommuner, en kommune der folk bor både i bynære strøk og i distrikt. I Tromsø kommune tar det tid for ansatte i hjemmebaserte tjenester å komme seg rundt til brukerne. I lys av det, er det kanskje ikke så rart at «vi bruker mer på hjemmebasert omsorg enn de andre kommunene», slik innleggsforfatterne skriver. Det velger de imidlertid ikke å gå nærmere inn på.

Videre skriver innleggsforfatterne at «Tromsø kommune har en litt høyere andel innbyggere med sykehjemsplass, spesielt i gruppen under 80 år. Resultatet er at liggetiden blir lengre og kapasiteten blir lavere.» Forfatterne reflekterer ikke over hvorfor det er slik. De problematiserer ikke hvorvidt den «litt høyere andelen innbyggere med sykehjemsplass» kan være en konsekvens av geografiske, klimatiske eller befolkningsmessige forhold som er særegne for kommunen vår. At lange avstander, lange vintre, og pårørende som er bosatt andre steder i landet gjør at det blir vanskeligere for noen av våre eldste medborgere å fortsette å bo i eget hjem med tiltakende hjelpebehov. I stedet konkluderer innleggsforfatterne at «Dette må vi endre».

Det er nesten så man kan mistenke forfatterne for å mene at det i dag bor mennesker på sykehjem i Tromsø kommune som like godt kunne bodd hjemme. Jeg vil oppfordre forfatterne til å besøke byens sykehjem og ta en kopp kaffe og en prat med dem som bor der, deres pårørende, og dem som jobber der. Kanskje vil de da, med mer empirisk tyngde, kunne uttale seg om hvem av disse som heller burde bodd i eget hjem. Forventningen om å «i større grad klare seg hjemme før man får plass på sykehjem» harmonerer dessuten dårlig med innleggsforfatternes stadfesting av at «det blir litt færre besøk fra hjemmetjenesten enn i dag».

Til gjengjeld oppfordrer innleggsforfatterne Tromsøs borgere til å «gjøre gode valg for å bevare egen helse så lenge som mulig». Jeg går ut fra at forfatterne, som alle tilsynelatende har helsefaglig bakgrunn, er kjent med at demenssykdom og andre alvorlige funksjonsfall som følger med alderdommen, ikke skyldes dårlige valg. Forfatterne oppfordrer også borgere som ikke får de tjenestene de har krav på til å klage. Dette er et system som vil favorisere borgerne med mest ressurser og sterke pårørende.

En ting skal jeg gi forfatterne helt rett i – at tilgang på faglært arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene vil være en stor utfordring i årene som kommer. Tromsø kommune må jobbe hardt for både å rekruttere og beholde gode fagfolk i disse tjenestene. Om «lavere bemanning [som] vil føre til at beboere kan bli nødt til å vente noe lengre på å få hjelp som ikke haster» er en hensiktsmessig strategi for å holde på fagfolk gjenstår å se.

Så, for å vende tilbake til der jeg startet, tilbyr jeg med dette en oppsummering av de kommunale helse- og omsorgsledernes innlegg i fire punkter.

1. Folk med omfattende helse- og omsorgsbehov skal fortrinnsvis bo hjemme i stedet for i sykehjem.

2. Vi kan ikke forvente at dette muliggjøres ved at hjemmebaserte tjenester intensiveres. Snarere tvert imot. Det blir «færre besøk fra hjemmetjenesten enn i dag».

3. Vi må ikke gjøre så dumme valg at vi ender opp med å få omfattende hjelpebehov i alderdommen. Og når vi først er i gang med å gjøre kloke valg, så bør vi også sørge for å velge oss ressurssterke pårørende som kan bistå med klaging.

4. Vi skal løse utfordringer med å rekruttere og beholde fagfolk gjennom lavere bemanning. Med andre ord – fagfolkene som velger å bli værende i disse tjenestene må løpe fortere.

Det fjerde punktet er det eneste lyspunktet jeg kan se i innleggsforfatternes resonnement. For hvis løping er gunstig for «å bevare egen helse så lenge som mulig», vil i alle fall dagens ansatte i helse- og omsorgstjenestene ikke bli en byrde for Tromsø kommune i fremtiden. Det er da noe.