I Troms og Finnmark har kysten i generasjoner levd av havet. Ikke som en romantisk kulisse, men som næringsgrunnlag for samfunn, arbeidsplasser og beredskap.
Likevel har vi de siste tiårene vært vitne til en fiskeripolitikk som systematisk har tappet kysten for liv. Ressursene er blitt igjen – menneskene forsvinner.
På 1950-tallet ble tråldrift tillatt i Norge for å bygge industri og sysselsetting. Forutsetningen var krystallklar: Fangsten skulle leveres fersk på land, gi arbeid i filetindustrien og sikre liv langs kysten.
Dette var samfunnskontrakten. Den ble brutt.
Da torskens næringskjede kollapset rundt 1990, etter at havet også var tømt for sild og lodde, ble nye løsninger lovet. Trålere og kvoter ble solgt videre, blant annet til kapitalkrefter som forsikret – på «tro og ære» – at fisken skulle leveres der den hørte hjemme: i kystsamfunnene.
Æren ble liggende igjen på kaikanten.
Leveringsplikten ble uthult, omgått eller ignorert. Fiskebruk etter fiskebruk gikk konkurs. Båter ble solgt. Arbeidsplasser forsvant. Kystsamfunn ble tappet – ikke av naturens luner, men av politiske valg.
I dag sitter store rederier og finansaktører med råderett over fellesskapets ressurser, mens kysten blør.
Samtidig er selve kystvernet demontert. Der regelverket tidligere var tydelig – med klare grenser for fartøystørrelse og hvor det var lov å fiske – har vi nå et politisk frislipp. Fartøy over 21 meter skulle holdes utenfor grunnlinja. Fartøy over 28 meter utenfor 4-milsgrensa.
Mindre fartøy hadde sine felt.
I dag opererer snurrevadbåter på opptil 70–80 meter i områder de aldri var ment å fiske på. De går tett på kysten, på de samme feltene som sjark- og kystflåten er helt avhengig av.
Dette skjer til tross for gjentatte advarsler fra kystfiskere.
Det skjer til tross for at Riksrevisjonen har påpekt at regelverket ikke fungerer i tråd med lovens intensjon.
Når kontrollorganet slår alarm, og politikerne fortsetter som før, er det ikke lenger snakk om uvitenhet. Det er systemsvikt.
Bærekraft avgjøres av redskap.
Skal vi ha fisk også i fremtiden, må vi være ærlige om hvordan den tas.
Jukse, line og garn er passive redskaper som gir selektivt fiske, mindre bifangst og langt mindre skade på havbunnen.
Dette er redskaper som har bygd kystsamfunn i generasjoner.
Industrielt uttak – ikke langsiktig forvaltning.
I motsetning står trål og snurrevad trål – aktive redskaper med enorm fangstkapasitet og stor belastning på både bestand og økosystem Det er ikke tilfeldig at trålfiske er forbudt eller sterkt begrenset i mange land, blant annet i store kystnære områder USA. Der har man forstått noe Norge fortsatt vegrer seg for: Noen metoder er uforenlige med bærekraftige bestander.
Første steg må være: Leveringsplikten må gjeninnføres – umiddelbart.
Ikke utredes,
ikke justeres,
ikke uthules gjennom nye unntak.
Fisk som tas av fellesskapets ressurser i nord, skal leveres i nord, og gi grunnlag for arbeidsplasser og bosetting.
Deretter må kursen legges om. På sikt må den ødeleggende tråldriften avskaffes, til fordel for fiskeri basert på jukse, line og garn. Dette er ikke radikalt. Det er nødvendig.
Kysten kan ikke leve av festtaler. Kysten trenger handling. Kysten trenger rettferdig forvaltning. Kysten trenger at løfter holdes.
Resultatet av vår tids ulykksalige fiskeripolitikk:
Fraflytting.
Aldrende fiskere uten rekruttering.
Ungdom som ikke ser noen framtid i kystyrkene.
Samfunn som tappes – ikke fordi ressursene er borte, men fordi verdiene tas ut og fraktes sørover.
Fisken går rett til markedet ubearbeidet. Arbeidsplassene forsvinner.
Alt dette skjer i en tid der staten snakker høyt om beredskap, nordområder, opprustning og sikkerhet. Det er et paradoks – ja, en uansvarlighet – å føre en politikk som avfolker grenseområdene i nord, samtidig som man hevder at tilstedeværelse er avgjørende.
Kysten i Troms og Finnmark er ikke et museum.
Den er – eller burde være – en bærebjelke i norsk bosetting, verdiskaping og suverenitet.
Men da må politikken endres.
Ressursene må igjen tjene kysten.
Regelverket må fungere etter lovens intensjon.
Og løfter må holdes.
Alt annet er et svik – ikke bare mot kystfiskerne, men mot Nord-Norge som levende landsdel.