MARJA MORTENSSON: Jaevriegaske – Verdensteatret, 04.02.2026
Jeg elsker disse gamle kinosetene. Man kan synke akkurat passe langt ned i dem, og bare puste langsomt ut. Ta inn over seg musikken som strømmer opp fra scenegulvet, og innimellom nyte en slurk medbrakt fra baren.
Det er mange inntrykk å absorbere denne onsdagskvelden. Marja Mortensson, én av to utvalgte profiler under Nordlysfestivalen, fremfører sitt ferskeste verk for første gang.
Naturen er, ikke overraskende, inspirasjonen for «Jaevriegaske – Landet mellom to sjøer». Heldigvis har Verdensteatret takhøyde nok til at de hellige fjellene og storslåtte landskapene i musikken får stort nok spillerom.
Stemninga forsterkes av dempet, men smakfull belysning. Sceneteppet foran det gamle kinolerretet blir som nordlys i mange farger og fasonger i løpet disse 80 minuttene.
Den gamle salen i Verdensteatret skinte for anledningen.
Foto: Johannes Brøndbo
Mortensson herself veiver ut musikken med armene. Hun joiker med hele kroppen som redskap. Den sørsamiske artisten tripper, vagger og danser mer og mer idet konserten bygger opp momentum.
Mortenssons innspilte musikk har ofte lav puls. Dette må ikke forveksles med lav intensitet. Det ulmer nemlig mye rart under overflata.
Denne kvelden på Verdensteatret bobler de store følelsene opp til overflata. Det er tidvis både høyt tempo og volum. Kanskje ikke så rart, når man gløtter ned på bandet som er samlet på scenen.
Denne gang ser vi Marja Mortensson i kvartettformatet. Og det skal litt til, å mønstre et sterkere mannskap enn festivalprofilen har i ryggen denne kvelden.
Daniel Herskedal har lang fartstid som musikalsk bærebjelke for Marja Mortensson.
Foto: Johannes Brøndbo
Daniel Herskedal, som leverte en mesterlig konsert under Tromsø World i oktober, har med seg både «joiketuba» og basstrompet. Han har gjennom en årrekke vært Mortenssons nærmeste samarbeidspartner, som musiker og medkomponist, i tillegg til samboer.
Herskedal krever ikke mye oppmerksomhet. Moldenseren konsentrerer seg i stor grad om å være orkesterets dype messingstemme, men båndet mellom samboerparet er både synlig og hørbart gjennom disse 75 minuttene. Spesielt under joiken Mortensson har laget til en avdød venn av familien.
Jakop Janssønn har også lang fartstid som byggmester for Mortenssons låter. Tromsøværingen har en imponerende forståelse for hva melodiene trenger, og hvilke sjokkerende ut-av-det-blå-momenter han kan slippe unna med bak trommesettet.
Jakop Janssønn leverte med både kraft og finesse bak trommesettet.
Foto: Johannes Brøndbo
Janssønn får sitt «tordengud»-øyeblikk i en solosekvens. Jeg skvetter til idet han bokstavelig talt kaster alle trommestikkene sine ned på slagverket. På tampen viser det seg at å joike – det kan han farsken meg også.
Ny mann på dekk er Tromsø-bosatte Kristian Olstad. Som én halvdel av Leagus, der samboer Herborg Rundberg utgjør den andre, er Olstad ingen fremmed for det sjøsamiske musikkuttrykket her nordpå. Mortenssons musikk har riktig nok en annerledes identitet, og denne kvelden er Olstad sentral i å utvikle en ny musikalsk identitet for den sørsamiske stjerna.
Gitaristen gir musikken et jazza uttrykk, som tar meg skikkelig på senga. I de mest intense partiene spraker og smeller det skikkelig utav forsterkeren bakerst på scenen. Gitaren til Olstad er både «elva», «vinden» og «lynet».
Kristian Olstad var «han nye fyren», og gjorde et sterkt inntrykk onsdag.
Foto: Johannes Brøndbo
Tematikken i tekstene er tuftet på natur, reindrift og sørsamiske tradisjoner. På scenen er det allikevel åpenbart at Marja Mortensson får mye glede og energi av at bandet hennes tidvis beveger seg langt ut av tradisjonsbobla.
Mortensson formidler en kultur som er truet, og et språk som har stått i fare for å forsvinne. Da er det sikkert lurt å finne nye arenaer, og nye former å formidle arv og identitet på – samt å aktualisere dette i relevant samfunnskritikk.
Tonen var mer dystopisk enn den håpefulle vibben Marja Mortensson og bandet spredte i kveld, men jeg tror Michael Krohn hadde rett i mye da han i 1984 (!) sang «Ekspander eller dø».