– Hvor mange rein har dere, da?

For de som måtte lure: Det er ikke sånn man starter en hyggelig samtale med en reindriftssame. Det er som å spørre hvor mange penger folk har, noe som er ansett som ganske så frekt.

Det er heller ikke et sjakktrekk å servere eplemost til folk med epleallergi. I hvert fall ikke til epleallergikere som er festivalprofiler og som de neste dagene skal holde flere konserter i Tromsø, forhåpentligvis uten hovne lepper og hals.

Likevel så var det altså nettopp slik dette intervjuet med Marja Mortensson startet.

– Til ditt forsvar så sa jeg kjøp hva som helst, sier Mortensson og ler.


I forrige uke var Marja Mortensson med familien på reinskilling, altså merking og slakting av rein. Det er en del av henne som hun ikke vil, eller kan, rive seg bort fra.
Foto: Svein Harald Lian– Du må ikke spørre

Den tretti år gamle sørsamiske artisten fra Svahken sijte i Engerdal, som ligger en totimers kjøretur sør for Røros, har oppnådd imponerende mye tross sin nokså unge alder.

Hun har allerede rukket å gi ut fem album og vunnet Spellemannprisen for to av dem. Hun har vunnet NOPAs musikkpris, Folkelarmprisen og Hilmarprisen, hun har sunget både for majesteter og tolket folkekjære artister i NRK-programmet «De neste». Hun har også rukket å bli samboer med en musiker i bandet og fått to barn med ham.

Det er likevel det sørsamiske som ofte ender opp å bli tema i alle intervjuer. Dette er ikke et unntak.

– En del lurer på hvordan jeg kan være samisk når jeg kommer fra så langt sør.

– Det er veldig få som vet hvor langt sør Sápmi strekker seg, så jeg skjønner godt at folk lurer. Og jeg forteller gjerne, jeg, sier Mortensson på sin underfundige dialekt, en slags blanding av trøndersk, østnorsk og noe fra Molde.

– Du må ikke spørre meg om hvorfor jeg prater som jeg gjør. Jeg vet ikke selv engang, sier hun.


Foreldrene til Mortensson snakket trøndersk, og etter hvert som hun vokste opp ble sørsamisk hennes morsmål. Så noen norsk dialekt fra området hun kommer fra, det har hun aldri fått.
Foto: Svein Harald LianIkke uten kamp

Mortensson vokste opp i en reindriftsfamilie, men de snakket bare litt samisk hjemme. Selv om besteforeldrene hadde sørsamisk som morsmål, gikk samtalen på norsk.

– Mamma og pappa ble begge sendt på internatskole på Snåsa på 70-tallet, 50 mil unna hjemmet sitt. Der var de fra de var syv år.

Mange forbinder ofte internatskoler med streng fornorskning, men på 70-tallet ble de et samlepunkt for å styrke samisk språk og kultur.

– Da mamma fikk barn, utdannet hun seg til lærer for at vi også skulle slippe å bli sendt på internatskole til Snåsa for å få undervisning på sørsamisk, sier Mortensson.

Gjennom et språkmotiveringsprosjekt kunne de derfor lære seg sørsamisk på lokalskolen. Å tenne bål og å være med på reinskilling og alt som hører med, var også en stor del av utdanninga.

– Men det var ikke uten kamp. Foreldrene min har hatt en drivkraft i seg for å bevare det sørsamiske. Den har jeg i meg også.


– Om jeg skulle ønske at jeg var en rockestjerne? Haha, nei takk, jeg trives veldig godt med musikken min og med joiken, sier Marja Mortensson.
Foto: Svein Harald Lian

Man anslår at det er i underkant av åtte hundre mennesker i Norge og Sverige som snakker sørsamisk, rundt 300 i Norge. Det er klassifisert som et alvorlig trua språk.

Men Mortensson er ikke redd for at språket hennes skal forsvinne.

– Jeg kommer fra et hardt fornorska område. Språket var stille veldig lenge, men likevel har vi klart å bevare det fram til nå. Det krever jo en betydelig innsats, og man må jobbe hardt for at språket skal få følge barna i barnehage og skole, men jeg er ikke redd for det.

– Den var borte fra oss i så mange år, og kan fort stilne igjen. Det er derfor prekært at vi lærer opp de aller yngste til at joiken er noe som hører til hverdagen.

– Har alltid vært lett for meg

De fleste artister som har klart å kare seg opp og fram, kan fortelle om harde tak og mange avslag, snirklete veier og lukkede dører. Mortensson har ikke en sånn fortelling å komme med.

Hun begynte å skrive egne låter på ungdomsskolen, kjente et behov for å uttrykke seg gjennom sang og joik. Hun valgte derfor musikklinja på videregående, og derfra bare ballet det på seg.

– Jeg dro vel rett utpå turné etter videregående. Det ble egentlig min utdannelse, å være på veien.

– Du dro rett utpå turné? Hvordan får man til det?

– Altså, jeg har vært heldig og så har jeg fått mange sjanser som jeg har tatt. Da jeg var 18 ble jeg spurt om å synge på Sametinget foran kongen og kronprinsen og etter det rullet det bare av gårde.

– Men hvor kommer musikken fra?

– Jeg visste alltid at joiken var vår arv, og vi hadde mye musikk og joik på skolen. Inputen jeg fikk var gjennom skolen, der vi hørte masse på Mari Boine, Ulla Pirttijärvi og Intrigue.

– Intrigue?

– Jepp! Bare det var samisk så hørte vi på det.

– Hjemme hos mamma og pappa besto CD-samlinga av ABBA og Oslo Gospel Choir synger jula inn. Så jeg hørte egentlig aldri så mye på musikk. Jeg var mer opptatt av å lage den selv. Den bare var der.


Den første konserten under Nordlysfestivalen holdt Marja Mortensson på onsdag. Da fremførte de helt ferskt matierale, «Jaevriegaske», som betyr landet mellom to sjøer.
Foto: Johannes BrøndboSkulle vært født litt før

21–22 år gammel ble hun fylkesjoiker i Troms. Samme år ga hun ut sin debutplate, «Aarehgïjre – Early Spring».

– Det er jo ganske så voksent å være fylkesjoiker i starten av 20-årene. Det er jo tida de fleste av oss bare surrer og fester og ligger rundt og lurer på hva vi skal bli.

– Haha! Nei, sånt hadde jeg aldri tid til.

For det var ikke bare enkelt å finne joiken. Det fantes ikke mange sørsamiske joiker i arkivene, og det var få hun snakket med som kunne huske at de noen gang hadde hørt sine forfedre joike. Det var den gangen det var forbudt, noe man kunne bli straffet for å gjøre.

– For joiken min sin del, hadde det nok vært bra for meg hvis jeg var født litt før, sier Mortensson spøkefullt.

– Opptakene som finnes er av stemmer fra folk som er seksti år og oppover. Min kropp er for ung til å kunne romme den klangen, så man må bare prøve seg fram. Men det som er godt å tenke på er at jeg kommer til å være innmari god om førti år, sier hun og ler.

– Har du noen gang opplevd hets for å være samisk?

Mortensson tenker seg om.

– Jeg føler ikke det. Jeg har vokst opp i den positive generasjonen, der det å være samisk er noe bra og noe man ikke trenger å bekymre seg for.


Etter at Marja Mortensson fikk barn, har hun prioritert å være mer hjemme enn før. Årsaken til det er noe annet enn de fleste av oss trenger å forholde oss til.
Foto: Svein Harald Lian– Kan være hardt

Mortensson spiller to konserter under Nordlysfestivalen. Det er flere måneder siden sist hun sto på en scene.

Før kunne hun tilbringe halve året på veien, men etter at barna kom har det blitt betraktelig færre. Det er ikke fordi det mangler på tilbud, men fordi hun prioriterer å være hjemme.

– Igjen må vi tilbake til dette språket mitt. Barnas far er norsk, og det er derfor jeg som er kilden deres til det sørsamiske. Min minste er to år, og språket hennes blomstrer daglig, så da kan jeg ikke være masse borte. Det er viktig for meg å gi dem denne arven, sier Mortensson.

Samboeren hennes, Daniel Herskedal, spiller som sagt i bandet. De tar derfor ofte med seg barna på turné, men denne gangen er de hjemme med «aajja og aahka».


Daniel Herskedal spiller tuba og basstrompet i samboeren sitt band. Her er fra konserten de holdt på Verdensteateret under Nordlysfestivalen onsdag.
Foto: Johannes Brøndbo

– Hvordan er det egentlig å spille i band med kjæresten sin?

– Vi møttes jo gjennom musikken, og har en felles forståelse for det vi holder på med. Det er en styrke når den ene drar ut på turné med et prosjekt og den andre må være hjemme. Det kan være hardt, men man skjønner hvor viktig det er.

Har hun noen gang dummet seg ut?

Utstrålinga til Mortensson er så jorda at man nesten kan få inntrykk av at hun aldri har tvilt på noe som helst. Men det stemmer selvsagt ikke. Hun har som alle andre kunstnere lurt på om hun er bra nok, om hvorfor noen i all verden skulle orke å høre på henne. Det må man bare lære seg å leve med.

– Blir du fortsatt nervøs for at du skal feile?

– Ja, jeg er jo et menneske. Men det som er så fint med joiken er at det egentlig aldri blir feil, gjør det vel?

– Den lever og er fri, og på scenen er vi veldig opptatte av å ha det morsomt og improvisere. Så om noen gjør noe uventet, leker vi oss bare med det.

– Så du har aldri driti deg ut på scenen? Altså, ikke fysisk, men ramla eller noe?

– Nei. Jeg kan jo bli veldig engasjert og overbruke stemmen slik at den forsvinner, sier Mortensson og legger til:

– Når jeg hører meg selv svare på spørsmålene dine, høres det ut som at jeg er veldig ordentlig. Kanskje jeg har fortrengt det dumme som har skjedd.