Da utvikleren Hangar 13 avslørte at neste del i Mafia -serien ville bli et stort sett lineært eventyr var det mange som var skeptiske. De trodde at den åpne verdenen var forlatt til fordel for en mer regissert opplevelse, men sluttresultatet er noe av et kompromiss. Det er definitivt en åpen verden som du kan gå, ri eller kjøre rundt i fra tid til annen, men det er egentlig ikke en verden du kan utforske, annet enn å se på noen fine utsikter og lete etter ting du kan samle på. Det er egentlig ikke så forskjellig fra hvordan serien har vært i andre utgaver, men det er også mer fortettet og roligere enn tidligere.
Når spillet starter, jobber hovedpersonen Enzo i gruvene. Dagene er fylt med hardt arbeid og sinte arbeidsgivere som ikke akkurat setter sikkerheten først. I begynnelsen av spillet blir Enzo og hans nære venn sendt ned i en gruvesjakt for å lete etter noen savnede arbeidere. Fjellet begynner å rase sammen, og det oppstår også en gasslekkasje, og midt i alt kaoset får Enzo en sjanse til å flykte. Skjebnen bringer ham til familien Torrisi, og slik begynner en historie om en ny sjanse og et nytt liv på en vingård på Sicilia.
Enzo og vennen hans jobber hardt i gruven i begynnelsen av spillet.
Dette er en annonse:
De første timene av Mafia: The Old Country føltes som en av de lengste opplæringsprogrammene jeg noen gang har opplevd. Det er ikke noe galt med den forutsigbare starten og historien som sådan, for som spillere er vi ganske vant til det, men det var ikke akkurat en strålende start da jeg begynte å innse at de første timene egentlig bare var en endeløs gjennomgang av spillets mekanikk.
Selv om det ikke er så mye variasjon i det store bildet, måtte alt introduseres som separate små oppdrag. Det ble fort irriterende at strukturen føltes så treg, og når Hangar 13 først fikk opp tempoet, var det i de klassiske «nå må du vinne et løp»-oppdragene blandet med mange stealth/action-sekvenser. Heldigvis er sistnevnte spillets sterkeste side. Fiendene er kanskje dummere enn en kasse med stein og trasker gladelig rett mot deg, ute i det fri, men det er morsomt å skyte og drepe dem, i hvert fall med de ulike våpnene som er tilgjengelige. I tillegg er actionen vi får servert et kjærkomment avbrekk fra resten av det trege tempoet. Med smidig dekningsmekanikk beveger du deg fremover i de oppdragene der du har et våpen i hånden, mens du i de oppdragene der du må snike deg rundt må studere bevegelsesmønstre og vente til en vakt står med ryggen til deg, slik at du kan kvele ham. Spillet øker også tempoet betraktelig under stilige og filmatiske sekvenser, men selv her er det i beste fall helt ok i de store øyeblikkene. Det føles velkjent og fortsatt morsomt, men aldri spesielt minneverdig.
Vær forberedt på å slåss med kniv. Det er det ofte.
Siden actionsekvensene er den mest spennende delen av spillet, fortjener de en nærmere titt. Enzo beveger seg smidig mellom beleilig plasserte skjul, vegger og barrierer. Han kan bære to forskjellige skytevåpen samtidig, og det er også viktig å plukke opp bandasjer for å gjenvinne helse i kampens hete. Kontrollen føles kjapp, og alle våpnene og skaden de påfører gjør disse sekvensene til de beste i spillet, og jeg gikk aldri lei av disse delene, selv om de er like i design. Jeg syntes alltid det var morsomt å rydde et område for å komme videre i historien.
Dette er en annonse:
Kontrollen er også responsiv, enten du er til fots, til hest eller kjører et kjøretøy, noe som er heldig fordi mye av tiden går med til å reise. Spillmekanikken er gjennomtenkt, og det er bare de virkelig dumme fiendene som bryter illusjonen. Selv de altfor hyppige knivkampene fungerer bra med tanke på kontrollene du har, men som sagt synes jeg at spillets rene action er der det blir mest underholdende.
De første timene er utrolig trege, men miljøene er i det minste veldig vakre.
Den åpne verdenen her er veldig fin. Det er litt som en mer moderne, men også mye mer komprimert, versjon av miljøene i Red Dead Redemption 2. Opplevelsen er imidlertid mer som Uncharted når det gjelder oppdragene, for i bunn og grunn er de ikke så kjedelige, men de er designet på en altfor lik måte. Uansett hvor engasjerende og underholdende de til tider er, går også designet på en slags konstant lavbluss gjennom de ti-tolv timene spillet varer.
Slik føles denne delen av Mafia -serien ofte som en helhet. Den byr på en tidvis fartsfylt opplevelse, men det er egentlig ikke noe her som ikke har blitt gjort bedre før. Det det imidlertid gjør veldig bra, er å tilby en rik atmosfære når det gjelder landskapet der det foregår. Italia er et slående vakkert sted og et hyggelig sted å bare være i. Selv om kartet er ekstremt sparsomt og mest fungerer som en naturskjønn transportrute, er detaljene og utsikten spesielt imponerende. Det er et veldig fint bakteppe, rett og slett. Når du går rundt i spillets større by og tar deg litt ekstra tid til å beundre detaljrikdommen, blir du ofte imponert. Frukt, blomster, hester, biler … alt føles imponerende fra et teknisk ståsted, ned til den minste detalj.
Jeg liker også hvordan gatene er fulle av mennesker i enkelte scener, hvordan arbeidere sliter på de mange åkrene eller står utenfor de små, koselige bebyggelsene. Men alt i alt skulle jeg gjerne ha sett mer liv og bevegelse. I tillegg til den gode grafikken er det også flott musikk og meget sterkt stemmeskuespill fra de fleste i det store ensemblet. Det er en produksjon som på ingen måte er den mest teknisk briljante jeg har sett, men den klarer likevel å imponere på mange måter. Spillet kjører også jevnt med stabile bildefrekvenser, men det skal legges til at PC-versjonen (som er den jeg spilte) krasjet flere ganger under spillingen.
Action fungerer veldig bra og er det mest underholdende av alt.
Dessverre blir Mafia: The Old Country ofte sittende fast i et rammeverk som det aldri våger å bevege seg utenfor eller gjøre noe mer spennende med. Det er lett å finne ut hvordan oppdragene vil forløpe, og alle kamper mot navngitte antagonister ender stort sett alltid i knivkamp, noe som etter femte gang føles veldig fantasiløst. Det er imidlertid fine kutt mellom gameplay og mellomsekvenser, og apropos det, så går utrolig mye tid med til å se mellomsekvenser med viljesterke menn som snakker om hva som må gjøres og, selvfølgelig, hvor viktig lojalitet er.
Tempoet senkes også betraktelig når historien må traske av gårde på hesteryggen, for siden det ikke finnes noen levende åpen verden å utforske i tradisjonell forstand, går det også ut over tempoet. At det skal være en lineær actionopplevelse lider dels av at alt blir så begrenset, men også av at historien med mellomsekvenser og transportruter tar såpass stor plass. Hadde de vært bedre utført, ville ikke dette vært et problem, da denne typen ting kan bidra til opplevelsen når det gjøres bra, men verken karakterene eller historien er noen gang så engasjerende.
Jeg tror dette hovedsakelig faller litt kort på sitt eget premiss. Det tilbyr et kart som du kan reise rundt på, men det er egentlig ikke et åpen verden-spill når det gjelder struktur eller hva som er tilgjengelig eller hva du kan gjøre. Det er heller ikke veldig lineært eller godt nok styrt, selv om vi har et stort kart av den typen. Hvis du sammenligner med Uncharted, så har den serien skiftende miljøer der du tar deg gjennom noe som ligner mer på faktiske nivåer. Her er det derimot bare forskjellige områder innenfor det samme større miljøet. Selv om spillet foregår inne i ulike bygninger, er ikke variasjonen stor nok når bakgrunnen utenfor er den samme. En løsning hadde vært å se nærmere på hvordan for eksempel den glimrende Tomb Raider -serien håndterte dette. Skal man lage et mer filmatisk actionspill, er det viktig at variasjonen, og tempoet, er høyt og underholdende. I tillegg til at tempoet må gjennomgås, kunne flere skriptede sekvenser og litt mer fantasi i oppdragene ha løftet dette betraktelig.
Det italienske landskapet er svært vakkert, og detaljrikdommen er fantastisk.
Jeg forstår ambisjonen om å skape noe mer jordnært. Noe mer «hjemmekoselig», om du vil. Ved å ikke legge spillet til USA og rett og slett forlate det pulserende bylivet med alt hva det innebærer av høyoktan biljakter og alt annet, føles det ofte veldig tregt. Hvis den italienske landsbygda hadde vært en del av et større miljø, tror jeg det hadde fungert bedre, men nå er stillheten det eneste du får oppleve og dvele i.
I tillegg synes jeg det er utfordrende å bry seg om karakterene og deres motivasjoner, og som et resultat blir fortellingen totalt sett ganske uinteressant. Det føles som en generisk actionfilm med få ambisjoner utover å fullføre oppgavene man blir tildelt av sjefen. For det meste er det en blanding av «kjør dit, kjør dit, skyt disse, trask rundt her (som du gjør mye)», og selv om historien byr på tydelige tidshopp, benytter den ikke anledningen til å endre noe ved opplevelsen etter disse, noe som er synd, da sjansen til å variere ting litt hadde vært utmerket etter noe slikt.
Spillet tar i overkant av ti-tolv timer å fullføre, men det finnes en rekke gjenstander å samle på for den som ønsker det.
Selv om helhetsopplevelsen ikke er dårlig, har alt blitt gjort før i så stor grad, både i denne serien og i mange andre spill, at det aldri virkelig overrasker. Det er litt vanskelig å dynge superlativer over disse elementene når de ikke engang er i nærheten av de beste versjonene du har opplevd. Jeg har definitivt hatt det ganske gøy i løpet av de dagene jeg har spilt, men det fester seg ikke i minnet, med unntak av de nydelige miljøene. De beste delene er definitivt underholdende, og alt i alt er det veldig lettfordøyelig og enkelt å spille, noe som kan være en fordel for de som er ute etter den typen opplevelse.
Alt i alt er Mafia: The Old Country et helt greit actionspill. Det er tydelig at ambisjonen var å tilby en slags hybrid mellom lineær og åpen spillverden. Utviklerne ønsket å stramme opp opplevelsen for å gjøre den engasjerende, velregissert og storslått, men selv om jeg personlig tilber åpne verdener, hadde jeg foretrukket å se dem lene seg enda mer mot å strømlinjeforme dette. I et actionspill av denne typen, som dessuten er ganske kort, synes jeg rett og slett at det burde ha vært mer variasjon og et betydelig høyere tempo for at det skulle føles mer engasjerende til slutt.