MENTAL OVERDRIVE «The Vaults» (Love OD Communications)
Mental Overdrive er kanskje ikke Per Martinsens mest lettbeinte prosjekt i utgangspunktet, og på «The Vaults» virker det som han har gravd fram de aller særeste lydrullene fra de dypeste og mørkeste hjørnene av gjenglemt-avdelingen.
Når noen gir ut en samling med uutgitte låter, kan man uansett nesten alltid ta for gitt at det ikke er artistens mest tilgjengelige materiale det bys på. Det blir litt som en smågodtpose hvor det bare er noen biter med salt lakris igjen – med andre ord for spesielt interesserte.
Kort oppsummert er dette elektronisk musikk for folk som antakeligvis spiller vinylsamlingen sin på feil hastighet med vilje, er på hils med Ralf Hütter og Frank Bretschneider, og synes Einstürzende Neubauten blir altfor kommers.
Når låtene i tillegg spenner over en 35 år lang karriere, blir det naturligvis ikke det mest ensrettede arbeidet jeg har hørt fra den kanten.
Eksempelvis byr «Zap» og «Colony» på teknomusikk i sin reneste, seigeste og mest minimalistiske forstand – eksperimentelt og på grensen til avant garde – mens låter som «Probability» ligger helt i den andre enden av skalaen, hvor det omtrent låter som om et minst tosifret antall ideer fikk sitt utspring nøyaktig samtidig.
Midt mellom disse ekstremitetene finner vi også låter som «Eights», som best kan beskrives som en énmanns jam-session, som kunne vært det perfekte lydsporet til rolig feberdrøm.
Til tross for alt dette, føles albumet underlig nok ganske helstøpt, og spesielt lydmessig er det lite man kan sette fingeren på.
Umiddelbart kan det kanskje virke som at albumet er laget av og for gærninger, men jeg vil si det er temmelig sofistikerte og sirlig utførte saker Martinsen har kokt sammen her, hvor estetikken står strengt i fokus.
«The Vaults» krever kanskje litt av lytteren, men blir til gjengjeld bare bedre for hver avspilling, hvor man stort sett hører noe nytt å henge seg opp i hver eneste gang.
For noen blir dette kanskje ei skive man setter på for å tømme lokalet – mens det for andre blir øyeblikket hvor festen virkelig begynner å bli interessant. Jeg vil si at jeg hører til i sistnevnte gruppe.