HIMMELSKIP – Blå Rock Café, 06.02.2026 (Nordlysfestivalen)

Snakk om å ha alt imot seg. Lyset på scenen er av typen «kafé i lunsjen». Publikum har trukket så langt som mulig unna scenen. Tre turister står og babler om plastnissene de har kjøpt på torget (antar jeg). Nå mangler vi bare at noen i lokalet slipper ut alle tiders fis.

Ikke verdens beste arbeidsforhold for stemningsfull instrumentalmusikk.

Irritasjonen min går over idet Himmelskip drar i gang. De fire musikerne kverner av gårde, i en slags omvendt reggae-beat, i den himmelske «Reven».

Jeg lar meg fascinere av at det ikke er noe stort PA-anlegg som leverer lyden. De fire musikerne ser heller ikke ut til å bruke monitorer. Lyden de fire skaper på scenen kommer altså nesten helt ufiltrert ut til oss som hører på.

Dette skaper en utrolig fin nærhet mellom utøvere og publikum, i tillegg til at selve lydkvaliteten er helt perfekt. Rått. Ekte. Ikke noe dilldall.


Trommis og toastmaster Tobias Rønnevig.
Foto: Stig Brøndbo

Folkemusikk, rock, jazz og country – alt skal oppi gryta. Himmelskip rører først varsomt rundt, i «Salongrifle». Kosmisk er en ganske pompøs beskrivelse av musikk. Men tidvis føles det som vi er del av en større enhet. At stjerner og nordlys er inkorporert i musikken.

Jeg dras raskt ut av drømmeland, idet lyden eksploderer. Plutselig leverer dette himmelskipet tordenskrall av typen som angriper ørene, og sprer seg gjennom gulvet. Jeg føler meg som Asterix, eventuelt Obelix – som var redde for at himmelen skulle falle i hodet på dem.

Det er summen av musikerne som gjør Himmelskip spesielle, men hver og én av de unge karene vi ser på scenen har sine finurligheter i spillestilen.

Elias Wallumrød Orning spiller pedal steel som om fjøla er flere forskjellige instrumenter – ikke bare ett. Han er også bandets åpenbare rock star. Telecasteren svinges rundt på kroppen med selvsikkerhet.

Blikkene og smilene over til gitarmakker Simen Jakobsen Harstad er ikke til å ta feil av. Guttene koser seg noe jævlig nå. Harstad komper låtene varsomt der det trengs, og leverer et knippe soloer som er elektriske – på alle måter.


Simen Jakobsen Harstad river ut en solo, mens Elias Wallumrød Orning supplerer på pedal steel.
Foto: Stig Brøndbo

Apropos soloer, vil ikke bassist Torjus Gravir Klykken være dårligere. Han er heldigvis smart nok til å spille solo i låtene, ikke mellom dem. «Carl B» – hyllesten til Oslos firkanta rundkjøring, på Carl Berners plass – suger oss langt inn i bandets boble. Der er det ingen mangel på verken energi, humor eller spilleglede.

Bandets hjerte er trommis Tobias Rønnevig. Han slår ikke alltid i takt, men improviserer på halsbrekkende vis. Trommestikkene ender opp med å ramle ned på rett sted, hver eneste gang.

Rønnevig er også bandets toastmaster; en rolle han utfører med nydelig nerde-sjarm. Enda viktigere er hans bidrag for selve melodiene. I flere av de rolige partiene trykker han hendene varsomt på et orgel (jeg ser ikke, men tror det er en type harmonium).

I én sekvens plystrer trommisen melodien parallelt med Ornings gitarspill. Nå er det nummeret før jeg får gåsehud på fingerneglene.

Himmelskip dypper tærne i progrockens urkilde, på tampen av «Berget». Det er tydelige cowboy-takter over «Den siste kvegdriver». Det er både surfrock og 60-talls beatmusikk å spore i gitarduellene mellom Orning og Harstad.

Denne kvelden på Blårock fremstår Himmelskip som arvtakerne til Beatniks, Geir Sundstøl, Aunt Mary og Hellbillies – i én og samme gjeng.


Magien lå i selve musikken denne fredagen.
Foto: Stig Brøndbo

På slutten av konserten er alle elementene for lengst bekjempet. Publikum har trukket fram mot scenen, og etter ekstranummeret er det kun jubel å høre i sjappa.

Himmelskip leverer en unik konsertopplevelse – uten noen form for triksing med lyden, eller visuell drahjelp. Det du ser er hva du hører. Det vi hører er både imponerende og underholdende.

Ikke vær en forbanna idiot; få med deg dette bandet live så snart som mulig.