KARLSØY PRESTEGAARD «Basement Tapes» (Fucking North Pole Records)

Dette er rockarkeologi så det både holder og synger. Hele Tromsøs og Karlsøys uforlignelige stabeiser er et av de mest seiglivede rockbandene vi har både lokalt og i nasjonen som sådan.

Da jeg selv kom til Tromsø i 1990, var en av de første konsertene jeg så her en slags lørdags ettermiddagsmatiné-konsert på akk så legendariske Middagskjelleren.

Bandet het Karlsøy Prestegaard, og alle de 50–60 oppmøtte kunne alle tekstene på alle låtene. For meg var det nytt, alt sammen, og det skulle vise seg å være vrient å få tak i det som fantes av opptak med dem.

Deres eneste plate, «Dyret (666)», og sjutommeren «Khomeini/Shanty» (som også var åpningslåten på skiva) var det som fantes, og allerede den gang gikk de for høye summer på bruktmarkedet. At to tredeler av opplaget på plata hadde gått opp i røyk i en bilbrann, gjorde bare myten sterkere.

Siden den gang har det kun kommet ut ytterligere en sjutommer, «Barn Av Lyset / Sett Han Fri» (1990), og en femspors CD-EP i 1994, «Karlsøya – Mellom Geiter, Rock & Muhammed» som var et soundtrack til dokumentaren med samme navn. 666-skiva ble så reutgitt flere ganger, både på kassett og i nye utgaver med litt bonus-stash. En digital singel i 2020 («Sivil ulydighet») var første studio-livstegn på lenge.

Likevel har bandet, sin fascinerende lave plateproduksjon til tross, eksistert hele tiden (minus en kort pause i perioden 1986-1988), med vekslende besetning, og der frontfigur og gitarist Stein J. Ellysef Olsen er eneste originalmedlem, og med trommis Arne Lund som bandets Marky Ramone (som har vært med nesten hele tiden).

Arvingen Ariel Joshua Olsen har senere slått seg opp som en av landsdelens flinkeste lydteknikere og produsenter, og trakterer nå bassen for noen og tjue år på rad. Selv ungdomsalibiet er nærmere 50 enn 40 nå.

Bandet spiller årlig på Bastard Bar (i samme lokalene som nevnte Middagskjelleren lå), og har også – som seg hør og bør – vært fast inventar på alle utgavene av Karlsøyfestivalen. Men skivene har likevel uteblitt. Så det går tregt i studio, til tross mytebefengte rykter om gjemte, glemte og forduftede studioopptak.

Skiva vi nå holder i hendene er med andre ord bandets første på 44 år. Det må være en slags verdensrekord i rocken, der selv The Stooges’ pause på 34 år får grisebank.

I tråd med god Karlsøy Prestegaard-tradisjon, er selvsagt også denne plata innspilt helt tilbake i 2005, så det er 21 år gamle opptak som nå er flikket på og satt sammen til ei full og regulær studioskive. Det var på høy tid, si!

Plata høres overraskende sprek ut, og levner ingen inntrykk av at dette bare er noe sammenrasket ræl fra arkivet. Den dylanske tittelen, «Basement Tapes», antyder jo at dette er noe som har ligget og modnet i kjelleren, slik de sagnomsuste tapene fra Bob Dylan og the Band gjorde i flere år, før de omsider ble utgitt i 1975, åtte år etter innspilling.

Åtte år. Ikke 21. Men så er da ikke produksjonen til Dylan mer relevant her enn tittelen. Ifølge bandet selv var det Arne Lund som hadde ramlet over opptakene relativt nylig. Det var det bra han gjorde.

Åpningssporet «Outsider» er en klassisk KPG-låt, der teksten tar utgangspunkt i det som alltid har vært bandets lyriske mantra, nemlig krasse og kantete vers og refreng, som med ståsted i utenforskapet oser av forakt mot det streite, konforme og autoritære.

Det virkelig kule her likevel hvor mye punch, bitt og sting det er i både Stein Olsens vokal og hele bandet. De høres sultne og forbanna ut, og det formelig ryker av dem.

Spesielt vokalen er det som gir bakoversveis her, for det høres at det han messer ut her kommer fra hjertet, han fuckings mener det, når han skrikende postulerer at det ikke er lett å være outsider.

Andrelåten, «BMP», fortsetter i samme spor, og har et sound, og et grunnriff, som i flekkene minner meg om salige Motörhead (en slags «Shoot You in the Back» 2.0), en låt som jages fram av Olsens litt keitete yin/yang-tematikk. Men det funker. Gutta er på jobb, og de leverer.

«Sår» er mer neddempet, og har noe neilyoungsk over seg, særlig med det munnspillet, der en klagende fiolin løfter låter fram. Jeg synes ikke de mer ska-orienterte låtene funker like godt, (som den litt hippie-slitsomme «Tro Håp Kjærlighet»), og en ny versjon av «Lovmann» (som også var på debuten) kjennes litt unødvendig.

I dagens strømmeunivers (slik fantes ikke da dette materialet ble innspilt, Spotify ble grunnlagt året etter), synes jeg rekkefølgen her er satt smart sammen. Det beste er lagt først på plata, og det er nok nettopp de låtene som kommer til å stå seg lengst her.

Så er det selvsagt også viktig å ha en sistelåt som avrunder på en kul og ettertenksom måte, og den over seks minutt lange «Døre» funker da også fint, der Stein Olsen høres ut som ei teatralsk blanding av Stefan Sundström og Ulf Lundell.

Det tok kun 44 år å få skiva ut. Da er det bare å glede seg til 2070 og neste skive. Dette bandet nekter nemlig å gi seg. Trender og bølger har de uansett aldri brydd seg nevneverdig om. Velkommen tilbake som plateutgivende band!