Som fastlege møter jeg daglig mennesker som er utslitte. Ikke late. Ikke kravstore. Men slitne, i kropp og sinn. Tomme. Oppbrukte.

Samtidig leser jeg analyser om «sykmeldingskultur», om behovet for å få folk raskere tilbake i arbeid, om hvordan riktige kommunikasjonsformer og graderte løsninger vil bedre helsen på sikt. Og om hvordan fastleger må bli bedre til å motivere pasienter raskere ut i jobb.

Noe av dette er sant.

Men noe mangler.

Når vi diskuterer økende sykefravær uten samtidig å spørre hva dette er et uttrykk for, risikerer vi å analysere symptomet uten å diskutere årsaken. Det blir som å drøfte feber uten å snakke om infeksjonen.

Et signal om at noe er galt

Sykefravær er ikke en sykdom i seg selv. Det er et signal om at noe er galt.

Når en betydelig del mennesker ikke orker å stå i hverdagen, er det nærliggende å spørre hvorfor. Skyldes dette lite robuste individer med dårlig arbeidsmoral, eller et samfunn som stiller stadig høyere krav til tilpasning? Og på bekostning av hva?

I medisinen tar vi symptomer på alvor nettopp fordi de peker utover seg selv. Feber forteller oss at noe pågår. Smerte varsler belastning eller skade. Utmattelse er kroppens nødbrems. Likevel behandler vi ofte sykefravær som om det er selve problemet.

Les også: Norge står i den største krisen i min levetid

I permanent høygir

Vi lever i et samfunn der tempoet er høyt, kravene mange og pausene få. I Norge er velstanden tredoblet siden 1970-tallet. Fra tidlig alder sosialiseres vi inn i et løp med barnehage, SFO, skole, utdanning, arbeid, effektivitet, produksjon og forbruk. Å holde hjulene i gang er blitt et mål i seg selv.

I politiske analyser fremstår løsningen ofte som mer arbeid, mer produksjon og mer forbruk for å redde velferdsstaten.

For mange familier med to foreldre i full jobb er hverdagen så tettpakket at det gjenstår svært begrenset reell familietid på ukedager etter jobb, pendling, fritidsaktiviteter, skole, SFO og nødvendige gjøremål. Totalt kan dette bety altfor få timer i uka med faktisk kvalitetssamvær. Når tiden er så presset, reduseres også overskudd til samværet.

Stemplet som lat

Arbeidslivet er i hovedsak rigget for faste stillinger, og bare de økonomisk privilegerte har reell mulighet til å gå ned i prosent. I praksis har man fem uker i året der livet disponeres helt fritt, nemlig ferien.

Resten er for de fleste låst i en fast ramme med tidspress og hamsterhjulløping, der helgen ofte ikke er tilstrekkelig for å hente seg inn. For mange er denne strukturen optimal, mens andre snubler og faller. Slik kan arbeidslivet ha blitt for smalt for mange mennesker.

Våger man å klage på dette, risikerer man å bli stemplet som lat eller med dårlig arbeidsmoral.

For de fleste finnes det likevel få reelle alternativer. Man må inn i strukturen for å overleve, enten man vil eller ikke.

I et slikt system kan følelsen av autonomi over eget liv bli sterkt redusert, særlig for dem som er presset økonomisk eller står i krevende arbeid som ikke oppleves meningsfullt.

Det som gir mennesker forankring kveles. Tid og overskudd. Tid med familie, natur, relasjoner og egne interesser. Tid til det konkrete og meningsbærende som å lage mat, kjede seg, dyrke noe, skape, være med dyr, bidra til andre og gi tid til samfunnets eldre.

Øker risiko for alvorlig sykdom

Kronisk stress er helseskadelig. Når kroppens alarmsystem, som er ment for akutt fare, blir stående på over tid, øker risikoen for både psykiske og somatiske plager.

Grunnleggende faktorer for god helse er nok søvn, daglig fysisk aktivitet, helsefremmende kosthold, sosiale relasjoner, mentalt velvære og opplevelse av mening.

I dagens samfunn blir disse ofte nedprioritert.

Over tid kan dette gi utmattelse, og muskel- og skjelettplager, tilstander som står for rundt 75 prosent av sykmeldingene. Samtidig øker risikoen for mer alvorlig kronisk sykdom når det pågår over tid, noe vi også ser en reell økning av i befolkningen.

Fastlegen som buffer

I dette landskapet blir fastlegen ofte stående som siste buffer mellom individ og system.

Vi lærer hvordan vi skal bruke kommunikasjon, forventningsavklaring og graderte løsninger for å få pasienten raskest mulig tilbake i arbeid. Og ja, arbeid kan absolutt være helsefremmende. Men det vi sjelden sier høyt, er at vedvarende arbeidspress uten mulighet for reell restitusjon også kan gi helseskade. Sykmeldingsstatistikken taler sitt tydelige språk.

Når arbeidslivets struktur i seg selv er en del av belastningen, blir det utilstrekkelig å legge ansvaret for bedring hos individet alene. Da risikerer vi å gjøre pasienten til problemet, i stedet for å erkjenne at pasienten ofte er bæreren av et strukturelt sammenbrudd.

Les også: Strømpris: Du betaler dobbelt

Ansvar må fordeles rettferdig

Å diskutere sykefravær som et problem uten å diskutere samfunnets struktur, er mangelfullt.

Kan det være at tempoet i samfunnet delvis er formet av et system som lever av å stimulere økonomisk forbruk og vekst?

Kanskje må vi spørre om vi kan skape en økonomi som i større grad tjener menneskers grunnleggende behov: mat, bolig, fellesskap og mening, fremfor å drives av det som skal selge mer.

Dette betyr ikke at sykmelding aldri skal utfordres.

Det betyr ikke at arbeid er uviktig.

Det betyr ikke at individet er uten ansvar.

Men det betyr at ansvar må fordeles rettferdig.

Skal vi få ned sykefraværet på en bærekraftig måte, må vi tørre stille spørsmål. Er dagens struktur i tråd med de verdiene vi verdsetter høyest?

Vi må tørre å flytte blikket oppstrøms. Mot arbeidslivets organisering, kravene om stadig mer produksjon og forbruk, og et samfunn der effektivitet ofte har forrang over menneskelig rytme.

Ellers risikerer vi å fortsette å behandle feberen, mens infeksjonen sprer seg.