Rolf Thu fra Bryne lever et travelt, men fint liv. Han er 39 år, småbarnsfar og jobber i Aarbakke-konsernet – en industribedrift med dype røtter i regionen.

Om få timer skal han på en ukes jobbtur til Chicago i USA.

Han pakker kofferten og spiser fredagstaco med familien – deres siste kveld sammen før han reiser.

Taxien er allerede bestilt, den skal plukke ham opp morgenen etter.

Rolf legger seg til å sove. Først 14 dager seinere våkner han. Som en lang, lang søvn.

Han ligger i ei sykeseng, koblet til alskens ledninger, utstyr og maskiner. Forstår ingenting av hva som har skjedd.

I KOMA: Da Rolf Thu våknet etter to uker i koma, forsto han absolutt ingenting. Foto: Privat

Omtåket og kraftig medisinert. Det eneste han skjønner, er at noe hadde gått fryktelig galt.

De siste 14 dagene, mens Rolf lå i koma, skal familien ha blitt fortalt at han som de kjenner så godt mest sannsynlig aldri ville bli seg selv igjen.

I verste fall aldri våkne.

For den natta da Rolf la seg til å sove, stoppet hjertet hans å slå, forteller han.

Det skjedde helt plutselig.

– Jeg var «død» i over en time. Det er overraskende lett å dø. Jeg merket ingenting, sier han til Dagbladet i dag.

Legene fant ingen klar årsak. Det er snart 14 år siden nå.

ÅPNER OPP: Rolf Thu fra Bryne ser annerledes på livet nå, enn før han «døde». Foto: James Froment

– Da ambulansen kom, og de kobla på hjertestarter, så var det bare en flat linje. De begynte med hjertekompresjoner, forklarer Rolf.

Han sier han ble «hivd» inn i ambulansen hvor det livreddende arbeidet fortsatte.

Bare noen hundre meter fra sykehuset fikk Rolf tilbake pulsen. Da hadde det gått over en time, forteller han.

– De måtte kjøle meg ned for å hindre hjerneskade, har han blitt gjenfortalt.

Men to dager seinere måtte de varme ham opp igjen. I bukhulen hadde småbarnsfaren et farlig høyt trykk.

– Abdominalt kompartmentsyndrom, heter det. Tarmene blåste seg opp, og det var ikke lenger plass i buken. Så de måtte åpne meg, sier Rolf, som i 2021 fortalte den sterke historien til Stavanger Aftenblad.

I flere dager lå han med plastfolie over den åpne buken. For familien var situasjonen helt ute av kontroll. Det eneste de kunne gjøre, var å vente, håpe og be, forklarer Rolf.

Også mange i nærmiljøet engasjerte seg og brydde seg om småbarnsfaren som kjempet for livet.

STERKT: Runar Thu våker over sønnen sin, uvitende om hva framtida vil bringe. Foto: Privat

Så ble det brått akutt. Multiorgansvikt, forklarer han. At Rolf er i live i dag er ganske utrolig.

Da han våknet i sykesenga var legene raske med å stille ham spørsmål. Finne ut av hvor stor hjerneskaden var.

Rolf husker at han ble spurt om navn, fødselsdato og telefonnummer.

– Og om hvilken bil jeg kjørte. Jeg svarte at jeg kjørte en Audi, gjenforteller rogalendingen, som i dag er 52 år.

«Er du helt sikker? Ikke en Ford?», skal legene ha spurt.

«Nei, så syk er jeg ikke», svarte Rolf.

Latter høres i telefonen. Han tenker tilbake på øyeblikket. Omtaler det som «ganske morsomt».

– Da forsto de at jeg var «hjemme». Og det var veldig sensasjonspreget. Alle var overrasket over hvor frisk jeg var, sier han.

Men å dø er enkelt. Det er vanskeligere å komme tilbake til livet igjen, sier han.

Rolf hadde tapt kontroll og styrke i kroppen. Kom seg ikke opp av senga, kunne ikke lenger gå.

– Jeg hadde fått en nerveskade som gjorde at jeg ikke hadde styrke i underkroppen. Jeg hadde ikke skikkelig kontroll på musklene – de responderte ikke som de skulle.

VÅKEN: Rolf Thu var «død» i én time, men den vanskeligste tida kom da han våknet igjen. Foto: Privat

Han forsøkte å reise seg. Det var som å falle ned i et dypt hull, forklarer han.

– Jeg bare raste sammen. Det var helt grusomt vondt. Det er det jeg husker som aller verst.

Daglig trening med en fysioterapeut ga framgang. For hver dag som gikk klarte Rolf å løfte foten litt høyere fra madrassen.

Han beskriver opptreningen som tung og intens. Et blodslit. Og i tillegg hadde han blitt overfølsom for lyder.

– Alt av støy var fryktelig anstrengende, forklarer 52-åringen.

Han som tidligere hadde jobbet som lydtekniker. Plutselig var lyd det verste han visste om.

– Vanligvis filtrerer hjernen bort bakgrunnsstøy automatisk. Men min gjør ikke lenger det. Jeg kan høre folk som prater ved nabobordet like godt som personen som sitter rett foran meg.

Rolf har blitt vanskelig å baktale – bokstavelig talt.

– Ja, akkurat det kan nok straffe seg, sier han og ler.

Men konsekvensene er ikke bare morsomme. Han beskriver at det tidvis kan føles både slitsomt og frustrerende.

HJELP: En nerveskade gjorde at Rolf Thu mistet styrke i underkroppen. Her får han hjelp til å spise. Foto: Privat

– Lydfølsomheten er fortsatt sosialt krevende. På steder med mye bakgrunnsstøy, som i kantina eller ute blant folk, kan det være nesten umulig å få med seg hva den jeg snakker med faktisk sier.

Etter seks uker på sykehuset måtte rogalendingen tilbringe de seks neste på et rehabiliteringssenter.

Trening i basseng, ergoterapi og fysioterapi. Barna, familien og jobben ble motivasjonen for å komme seg til hektene igjen.

– I desember kom jeg hjem igjen. Og da begynte den neste kampen.

Rolf måtte lære seg å stole på kroppen sin. Tørre å legge seg. Sovne.

– Det å ikke vite om du våkner neste morgen … det har vært krevende.

Familien slo ring om ham. Søsken og venner sov i huset. Deretter begynte de å ringe klokka 07.00 hver morgen.

Avtalen var enkel: svarte han ikke, skulle de låse seg inn. Heldigvis ble det aldri nødvendig.

Rolf har brukt mye tid på å forstå hva som egentlig skjedde den septembernatta i 2012.

– Men jeg har forstått – og er forsont med – at jeg aldri kommer til å finne ut av det.

Tilbake på jobb ble Rolf møtt med noe de aller færreste får oppleve.

– Jeg er så heldig at jeg fikk høre hva folk hadde sagt og tenkt da de hørte av jeg var «død» av hjertestans. Og hva jeg betyr for dem.

FORSONT: Rolf Thu tror han aldri vil få svar på hva som skjedde den skjebnesvangre natta i 2012. Foto: James Froment

Rolf beskriver det som utrolig sterkt, rørende og motiverende. Han fikk høre minneordene mens han fortsatt var i livet.

– Vi burde være flinkere til å fortelle hva vi synes om hverandre mens vi lever.

Han påpeker:

– Ikke spar det til en begravelse.

I dag fungerer 52-åringen som normalt, men sliter veldig med søvnen.

– Jeg har fått nerveskader i beinet, kalt polynevropati, så musklene slapper aldri helt av. Jeg våkner av kramper. Det er smertefullt.

Som oftest sover Rolf tre til fire timer om natta. På gode netter; fem til seks.

Å gå turer demper symptomene. Derfor har Rolf fått seg en hund.

– For fem år siden sov jeg 30 til 40 prosent mindre enn i dag. Så det går rette veien.

Ellers er det korttidsminnet og hørsel som har vært mest «hemmende», forklarer han.

– Jeg fikk et råd om å utsette meg for lyder, og forsøke å høre på musikk selv om det var helt grusomt. Men det har faktisk hjulpet.

FRISK LUFT: For Rolf Thu hjelper det å gå turer. Foto: James Froment

I dag jobber han som lydtekniker på hobbybasis igjen – blant annet i menigheten Pubkirka i Stavanger

– Det er en liten ting i det store bildet, men veldig viktig for meg.

Hjemme hos Rolf har det vært klistret gule Post-it-lapper rundt omkring i mange år. Han har også skriblet ned huskelister i flere notatbøker.

– Det kan jo også være alderen. Men det er fint å kunne «skylde» på hjerneskaden, sier han humoristisk.

– Jeg kunne få en beskjed, og to sekunder seinere hadde jeg glemt det. Så jeg brukte de gule lappene hyppig. Men husken har heldigvis blitt bedre.

Han innrømmer at det har vært tøft å kjempe en «usynlig» kamp. For Rolf ser jo helt vanlig ut.

– Ingenting vises på utsida, men det har vært noen tøffe kamper innvendig.

Han har følt en liten tilfredsstillelse i nettopp det; at ingen ser noe.

– Men ofte, når ting er skjult, får man jo ikke den anerkjennelsen man kanskje behøver.

52-åringen liker å se på seg selv som en nyere versjon i dag. En slags oppgradering av seg selv.

– Jeg har fått et krasjkurs i livet, og det kurset er det ikke så mange andre har.

STØTTE: Da Rolf Thu lå i koma, engasjerte kolleger og andre i nærmiljøet seg. Foto: James Froment

Den nye og «bedre» versjonen av Rolf vet hvor sårbart livet er. Han vet hvor enkelt det er å plutselig dø.

Og at det kan skje helt uten forvarsel.

– I dag er jeg en slags versjon 2.0. Jeg fikk en systemoppdatering i september 2012, sier Rolf.

Det er enkelt å høre at rogalendingen jobber med digitalisering og IT. Rolf er i dag medgründer i den norske programvarebedriften Ignos, hvor han har vært med på å bygge en suksessfull IT-bedrift. 

At han nesten døde har satt ting i perspektiv:

– Jeg er mer bevisst på de små tingene. Og jeg velger mine kamper. Mange bruker alt for mye energi på uviktige diskusjoner eller problemer. Men jeg håper jeg har blitt flinkere til å holde fokus på det som faktisk betyr noe.

Det er derfor Rolf markerer to bursdager hvert år. Dagen han ble født, og dagen han døde – og gjenoppsto som en slags utbedret versjon av seg selv.

BUDSKAP: Rolf Thu har fått livet i gave, og ser nå litt annerledes på det. Foto: Privat

Han har fortsatt kontakt med en av ambulansearbeiderne som var med på å redde livet hans

Rolf ønsker å rette en stor takk til alle sammen. Spesielt døtrene Runa og Lisa.

– De har vært en enorm motivasjon, både i opptrening og i livet etterpå.

– Og helsevesenet, som gjorde en formidabel jobb. Arbeidsgiver, venner og familie – som alle bar dette sammen med meg, hyller han.