DET ble en trivelig lørdagskveld i Sverige. Gullfeiring med Frida Karlsson og hånlatter mot Therese Johaug. Kan et svensk skiliv egentlig bli bedre?

Gullet kom etter at Frida gikk et av de råeste skiløpene i sportens historie.

Latteren kom på bekostning av NRKs kommentator Therese Johaug som noen dager før rennet hadde fortalt sannheten om Frida Karlsson turbulente karriere.

Altså at denne glitrende svenske skiløperen egentlig har hatt en for svak utvikling etter at hun slo igjennom i Seefeld-VM som tenåring for sju år siden.

Det skulle Johaug aldri ha gjort syntes Expressen:

– Sorry, du dummet deg ut, skrev avisas kommentator Tomas Petterson som likevel neppe var så veldig lei seg over det Johaug skrev.

Det ble til enda en Norges-historie i tillegg til gullet.

Problemet er bare at Expressens kritikk mot Therese Johaug er feil, og at hånet fra enkelte svensker dekker over alvoret i dramaet bak Frida Karlsson superløp.

AKKURAT det skjønner noen klokere svensker. Konkurrenten Aftonbladet kommer med en helt annen historie.

Den er ikke like enkel, og slett ikke morsom:

– En seier for en sunnere idrett, skriver Aftonbladets Patrick Branning, og lar Firida fortelle sannheten om de mange ujevne sesongene der hun strevde med spisevansker og angst:

–  Kommer jeg til å overleve det her? Kommer jeg til å klare det?, avslører hun om de vonde følelsene som herjet så seint som rett før 5-mila i sist VM.

ETTER tiår i denne sporten vet Therese Johaug det meste om hvor farlig det er å presse kroppen din over alle fysiske grenser.

Derfor skjønner hun hvorfor Fridas internasjonale karriere i årevis har vært alt for ujevn, men det snakket ikke den norske veteranen om denne gangen.

Det er helt greit.

Flotte, ærlige Frida Karlsson skal få glede seg over sitt første individuelle OL-gull uten å få all motgangen i reprise.

Men for norsk toppidrett er dette en ny påminnelse om hvor viktig det er å ha ledere som våger å være like ærlige om de farene som følger med å presse OL-heltene over grensen.

Altså at den sunne toppidretten både i Sverige og Norge er avhengig av mest mulig intern diskusjon og kritisk innsyn.

DET var rett før OL-start at Therese Johaug tok oppgjøret med den svenske skiyndlingen Frida Karlssons manglende utvikling:

–  Jeg føler at Frida fortsatt er veldig ustabil. Hun har ikke stabilisert seg nok, sa Therese i et VG-intervju, og forklarte:

– Enkelte løp er jækla gode. Hun slo meg på femmila i VM i fjor, og er en sabla god utøver. Men jeg føler ikke hun er en soleklar favoritt til å vinne flere OL-gull i år.

– Frida er langt bak i noen renn, så er hun i toppen, og de siste verdenscuprennene så er det litt ned igjen. Hun har skuffet meg i flere av de skirennene hun har gått hittil i år, fortalte Johaug, og få vet mer enn NRKs OL-kommentator om også det temaet.

DET er jo duellen mellom disse to stjernene internasjonal kvinnelangrenn mest har dreid seg om helt siden Frida Karlsson kom som en sensasjon i Seefeld under VM i 2019.

Da hadde den svenske ungjenta ennå ikke fylt 20, men presset likevel Therese på 10km klassisk helt inn til målstreken. Bare den nye, rå stakingen til Johaug skilte til slutt de to med tolv små sekunder.

Så langt var Frida Karlsson kommet i utviklingen allerede som tenåring at hun nesten slo en Therese Johaug på vei mot sin livs beste form etter halvannet år med utestengelse og blytung trening.

LIKEVEL klarte den svenske ungjenta aldri å hente inn de få sekundene opp til verdenseneren i løpet av de sesongene som fulgte:

Da var Therese Johaug stort sett overlegen på alle distanserenn i hvert eneste mesterskap.

Den norske veteranen tok distansegullene i VM i Oberstdorf to år seinere, og fulgte opp med samme glitrende resultat i Beijing-OL 2022.

Først da Therese la opp rett etter de vinterlekene, fikk Frida en mulighet til å vinne. Men lenge var lagvenninnen Ebba Andersson for sterk i de svenske jentenes interne duell.

FØRST på 5-mila i Trondheim i fjor kom Frida Karlsson sitt første individuelle gull i et stort mesterskap.

Da var hun blitt 25 år. Det var overraskende seint i forhold til det ekstreme fysiske potensialet og den stadig mer finslepte skiteknikken hennes.

Men stagnasjonen hadde sin åpenbare grunn:

Gjennom alle disse årene var Frida selv ærlig om hvor vanskelig det har vært å få spist nok.

Uansett hvilken medisinsk diagnose som blir brukt på lange perioder med for lite næring, er slike dårlige matrutiner risikosport i all utholdenhetsidrett.

Derfor har Fridas sesonger etter gjennombruddet vært påfallende preget av skader og varierende form.

I BESTE fall forblir alt dette fortid. Da er Frida Karlsson fortsatt mer enn ung nok til å gå seg opp mot det resultatmessige nivået til sportens to giganter Marit Bjørgen og Therese Johaug.

Om hun gidder. Foreløpig sier Frida at det er stopp med langrenn etter VM i Falun neste vinter, selv om alt føles lett og gøy igjen.

OM hun ombestemmer seg, er potensialet der til en serie med OL -og VM-gull framover. De toppløperne som finner tilbake til gleden i sin egen sport har som regel lange, flotte karrierer.

Selv om Bjørgen trengte noen år og mer forståelse av egen trening for å få til overgangen fra sprint til distanse, er det stabilt store treningsmenger over tid som preget disse to norske eks-løpernes suksess. 

Resultatet av den tålmodigheten ble formidabelt.

NÅ ser det ut som om Frida også er blitt sterk nok til å nå det sportslige nivået til Therese Johaug:

Gårsdagen Frida-oppvisning i de brutale OL-løypene i Val di Fiemme, var det nærmeste noen skijente har vært Therese Johaug i 2022-utgave.

Lenge maste Expressens kommentator på at de langt yngre Ebba Andersson og Frida Karlsson begge ville utvikle seg så mye at de kunne slå Johaug på distanse i store mesterskap.

Det skjedde aldri, og det er forhistorien til hånlatteren fra Sverige.

For da de to svenskene til slutt tok VM-gullene fra den norske veteranen under hennes personlig skuffende VM i Trondheim sist vinter, var det en tydelig svakere utgave av Therese Johaug.

Til og med preget av en uvanlig skrantende helse inn mot mesterskapet.

DET får så være.

Nabokrangling om skiferdigheter over grensa, er mest tull og tøys. Det er derimot ikke kravet til at både Sverige og Norge holder seg med idrettsledere som forstår alvoret for utøvernes helse i moderne toppidrett.

Det innebærer både intern og ekstern åpenhet om hvilke metoder man trener etter, og kontroll av hvem som passer på at OL-håpene våre ikke trener seg i stykker.

Misser de sterke sportsnasjonene Sverige og Norge der, mister vi gode naboene også mye av den gleden som preger toppidretten i begge land.