Rapperen Musti (24), eller Ugbad Yusuf Mustafa Noor som hun egentlig heter, er nok blant artistene mange av seerne vet minst om i årets sesong – i hvert fall om du er under 30 år. 

Men hun var stjerne allerede før hun ga ut musikk, og i morgen er det seks år siden hun albumdebuterte med «Qoyskayga». Albumet ble belønnet med to Spellemannpriser (hiphop-klassen og Årets gjennombrudd), og både det og ep-en «Mellom høyblokkene» ga henne P3 Gull-pris for Årets gjennombrudd i 2020. Oslo bys kunstnerpris fikk hun også samme år. 

Men karrieren ble satt på vent under pandemien, og gnisten ble borte.

«Dritten i midten»

Musti har somaliske foreldre og har vokst opp med sju søsken i Somalia, Milton Keynes nord for London og på Tøyen i Oslo. 

Hun snakker om at hun blant alle barna i familien var «dritten i midten» og at hun var en «rampunge», men at hun, til tross for «forståelig» trøbbel med barnevernet, hadde en bra barndom og befinner seg på et bra sted i livet nå.

Vi anmeldte som vanlig låtene fortløpende.

Synne Vo: «Roser» (2022)
(Holmen/Mohammed/Mustafa/Ingvaldsen)

Musti «rappesynger» sin hyllest til fellesskapet på Tøyen. Synne hyller hjemstedet sitt, Lesja, i sin rørende versjon. Den blir ikke dårligere av at «Hver gang vi møtes»-kjenning Jonas Benyoub dukker opp og gir oss årets «Sommerfuggel i vinterland»-øyeblikk. Han kjenner Musti og omtaler seg som en «bror». Det er varme og felles respekt i lufta.

«Det tek ei bygd» har Synne kalt sitt bidrag. Hun kunne beholdt Mustis fine tekst, men har skrevet den om – og har heldigvis beholdt ideen bak låten. Synne gir oss sin personlige bygdeversjon. Det er mesterlig gjort, samtidig håper jeg flere enn meg får lyst til å oppsøke originalen. Fellsnevneren er at begge har varme følelser for hjemstedet og oppvekstmiljøet. Låten er stor med Musti og like stor med Synne og Jonas. Så får vi heller tåle at den slutter litt brått.

André Jensen: «Fuego» (2021)
(Meijer/Munoz/Lundberg/Kiviaho/Mohammed/Mustafa)

«Fuego» er den første norskspråklige låten i «FIFA», i 2022-utgaven av fotballspillet. Det er stjerne i boka for Musti, som sammen med søsknene var ivrige «FIFA»-spillere.

André og hans Hagle er strømmevinneren i årets sesong, med to låter fra programmet helt på toppen av Spotify-lista. Og – han har «selvfølgelig» tatt med kollega Olav Tokerud her også. Sammen har de som vanlig lagd «Hagle-versjonen» og kalt den «Rett inn, rett ut». Hvorfor ikke overraske litt i stedet?

Han sier han ikke har «snøring» på fotball, så da handler det, som vanlig, om bygda (nærmere bestemt Mysen), biler, drekking og «party, party». Hagle-bidraget har veldig lite med Musti å gjøre. Der Synne vinner i kreativ omskriving og substans, bommer Hagle med sin masete rap-versjon. Men pluss for felespillet og  banjoplukkingen til husbassist og steelgitarist m.m. Tor Egil Kreken.

Espen Lind: «Atlas» (2020)
(Mohammed/Digre/Ingvaldsen/Mustafa)

Espen er ærlig på at han ikke hadde mye peiling på musikken til Musti, men han har sett dybden i tekstene – og bearbeider og utvider denne sangen med respekt. Han viser stadig nye sider av seg sjøl, og bruker hele det vokale registeret når han formidler sin versjon av «Atlas», med falsettsang og det hele. Jeg har ikke hørt ham synge sånn før.

Musti skrev sangen til lillesøstra, som også er bestevenn. Espen tar utgangspunkt i hennes tekst, men skriver om og legger til uten at det forandrer retningen ødeleggende mye. Tre strykere understreker den fine stemningen, med det optimistiske «gå, gå, gå, gå, gå» som et slags mantra. – Jævlig bra, utbryter Musti. Jeg er langt på vei enig.

Marcus & Martinus: «OK rosa blomst» (2020)
(Badr/Mohammed/Digre/Ingvaldsen/Mustafa)

«OK rosa blomst» er Mustis første kjærlighetssang, om en rosa blomst (i betydningen en fin person). M&M har hatt en drøm om å gjøre «litt R&B», og det får de til her. De slipper seg løs og leverer sin beste opptreden så langt!

Det er mye tekst, og enda vanskeligere å få med seg ordene enn når Musti rapper og synger den. Glemmer vi både det og flørtingen med autotune skal de ha honnør for å tolke sangen på sin måte. Stemmebruken er god. De holder seg stort sett til Mustis tekst, men de legger også inn noen nye varianter. Det er innafor. Og – det er jo søtt når de avslutter med «Musti, Musti, we love you»!

Herborg Kråkevik: «Kniven i hjertet» (2022)(Furseth/Mohammed/Mustafa/Ingvaldsen/Rosness)

Herborg utfordrer virkelig både seg sjøl og oss med denne helt spesielle versjonen. Sangen bygger seg opp mot en mektig avslutning. Mye av årsaken til det ligger i bruken av Forsvarets Stabsmusikkorps, eller bare Stabsmusikken, som Herborg har samarbeidet med også tidligere. Et helt korps fyller scenen. – Majestetisk, sier Musti.

Hun skrev «Kniven i hjertet» da hun hadde det «skikkelig dårlig», men hun kom seg videre. Herborg forteller en historie, stort sett med Mustis ord – pluss noen egne «betraktninger». I likhet med Espen gjør Herborg ting med stemmen jeg ikke har hørt før, i dette tilfellet gjennom å gå uvanlig høyt. Igjen nærmer det seg kabaretformen. Fascinerende og frapperende!

Marit Larsen: «Gro Harlem Brundtland» (2020)
(Badr/Mohammed/Digre/Ingvaldsen/Mustafa)

Landsmoderen fikk sin egen rap av Musti, som et symbol på sterke forbilder som fortjener en hyllest. Det er en av Mustis mest strømmede sanger. Marit sier hun har lagd en spin-off fra tittelen, for hun har skrevet en ny tekst – til sin egen datter, Musti og kvinnene som «gjør oss til dem vi er».

Jeg liker stemningen i sangen. Og – den nye teksten er ikke dårlig, men igjen stiller jeg spørsmål ved nødvendigheten av å skrive det som er blitt en helt ny sang der bare tittelen er igjen av originalen. Den er jo god nok i seg sjøl, som Marit sjøl påpeker når hun sier at hun her «tukler med noe som egentlig bare skal være sånn». Men altså, det er lite å utsette på selve framføringa!

Hedersgjest neste lørdag er Hagle-medlem André Jensen.