– Det svartner nesten underveis, sier Erik Valnes til de norske journalistene i pressesonen etter tirdagens OL-sprint.
Torsdag i forrige uke ble det norske laget til tirsdagens OL-sprint presentert. Som verdens nest beste klassisk-sprinter i mange år, var selvsagt Valnes sitt navn med da laget ble offentliggjort.
Men 29-åringen selv dukket ikke opp, og det ble kjent at han var syk.
Deretter ble det noen dager med usikkerhet inn mot tirsdagens sprint. Ble Valnes klar, eller måtte han stå over? Søndag kom den endelige bekreftelsen: Valnes var klar.
Selv om han på sterkt vist klarte å komme seg til finalen, var det åpenbart at sykdommen hadde satt han tilbake. Han kom seg gjennom prologen på 21.plass — svakt til Valnes å være.
Deretter kom han seg fint videre fra kvartfinalen, før han tok seg videre fra semifinalen og til finalen på tid. I finalen var det helt stopp og Valnes gled inn til 6.plass i knestående posisjon, tydelig veldig sliten og preget.
Vi fulgte OL-sprinten direkte – Mer syk enn på flere år
I intervjusonen etterpå, åpner Sørreisa-væringen opp om dagene på hotellet i Toblach, der han ble værende igjen da resten av det norske laget reiste til Val di Fiemme.
– På fredag kjente jeg når jeg våknet at feberen var borte og at nå blir det bedre — og nå er jeg over toppen. Jeg måtte legge en plan dag for dag, hva jeg skulle gjøre på trening. Det er ikke mye man får trent når man hoster, men vi måtte prøve. På noen drag i går (mandag) kjentes det helt greit ut. Det er alltid vanskelig å vite, men denne gangen fikk jeg ikke tid til å ta skikkelig i, i forkant. Man måtte bare ta en sjanse, forteller Valnes.
Som man også kunne se på TV-bildene, var det en Valnes med et tidvis preget kroppsspråk som slet seg til finalen.
– Det svartner nesten underveis. Jeg pushet den semi-finalen ganske hardt, forteller Valnes, som var i greit humør i møte med pressen.
Nå forteller Valnes at han ikke har vært så syk som han var nå, på lenge.
– Hadde det vært en lett forkjølelse, så hadde det vært lettere å komme tilbake, men dette satt seg i brystet og jeg har hatt feber. Det var nesten slik at jeg slet med å holde meg våken et par dager der. Jeg har vært mer syk enn jeg har vært på flere år. Da blir det vanskelig, forteller han.
Han tror tirsdag var første dagen at han faktisk kunne stilt på start, om en med et tynt håp om at han skulle være på sitt beste.
– Jeg fikk tre dager med trening. Det kan funke, men jeg tror jeg har vært litt for syk. Og det at den hosten satt igjen…jeg tror dette var første dagen det var fysisk mulig for meg å gå maks på ski. Før prologen var jeg spent på om det faktisk gikk an å puste, sier han.
Han følte seg best i kvartfinalen. Derfra og ut ble det bare verre og verre.
– Utover dagen ble det mer hosting og jeg fikk mer vondt i hodet som følge av det. I finalen kjenner jeg at det er på tur å sprenges og det er nesten så det svartner. Det gikk ikke, men dette var nok maks av hva jeg kunne få ut, sier han.
Det er landslagstrener Arild Monsen enig i.
– Det var ikke mer luft igjen, og det var litt på grensen med tanke på svimmelhet og hodeverk. Han fikk nok maks ut av dagen, sier Monsen til NTB.
– Ikke så lett
I pressesonen fikk Valnes spørsmål om han på noe tidspunkt vurderte å kaste inn håndkleet, og gi sjansen til noen andre i stedet.
– Det er OL hvert fjerde år. Jeg kan gi opp og gi det til noen andre, men det er ikke så lett det heller. Nå har jeg fått kastet vekk to klassiske sprinter i mesterskap. Det var naturlig å prøve, sier Valnes, og sikter til sprinten i Planica i 2023, der han knakk skia i semifinalen.
Valnes måtte også stå over sprinten i fristil under VM i Trondheim i fjor, på grunn av en kink i ryggen. Da hadde han ikke sjanse for å gå, og ga plassen til Ansgar Evensen.
Hovedpersonen selv, antyder at han har liten tro på flere OL-distanser.
– Jeg gir ikke opp, men hvordan i f… skal jeg få gå noe mer, sier han,
Han tror formen er betydelig bedre om en uke, uten at han tror det hjelper.
– Om en uke er jeg sikkert i bra form, men det hjelper ikke så mye nå. Det er mange andre som er i god form, påpeker han.
«Reserve-Valnes»?
– Er det lov å kalle deg «reserve-Valnes» for resten av OL? får han spørsmål om.
– Det har jeg ikke tenkt så mye på. Men det kan godt hende jeg er det altså. Jeg ble igjen under VM i Planica som sjette reserve på alle distanser og det er ikke dritartig å ligge der med «brakkesjuke» og ikke skal gå noe mer, når man kan gjøre andre ting, sier Valnes, som dermed tror han må bli igjen i Italia uansett.
– Jeg håper får beskjed om at jeg skal gå den (lagsprinten), men det tror jeg ikke. Men jeg skal stille opp for resten av laget. Det er OL hvert fjerde år og jeg skal klare å være her hvis jeg er aktuell der som reserve. Vi må backe hverandre og som lag ta så mange medaljer så mulig, fortsetter han.
Han har forståelse om andre blir valgt.
– Det er forståelig hvis det blir gjort noen mer trygge valg, sier Valnes ærlig.
29-åringen har en solid CV med individuelle VM-medaljer, i tillegg til at han er verdensmester på stafett og to ganger på lagsprint. Han har også et OL-gull på lagsprint på CVen.
Men sjansen for å ta den individuelle OL-medaljen som han mangler, røk trolig som følge av en svært dårlig timet sykdomsperiode denne gangen.
Johannes Høsflot Klæbo vant tirsdagens OL-sprint, foran amerikanske Ben Ogden og Oskar Opstad Vike.