Romeriksdebatten, OL | Glem «kompakt galskap»: Nå kan Norge endelig få OL på hjemmebane

Gulljubelen i Nord-Italia vekker ønsket om et nytt OL på hjemmebane hos mange idrettsglade nordmenn. Det begynner å bli lenge siden 1994 og Lillehammer. For ikke å si Oslo i 1952.

Spektakulært dyrt

Det har ikke skortet på forsøk på å oppnå drømmen. I åra før 2018 ble det jobbet iherdig for et arktisk OL i Tromsø. Spektakulært, ja visst. Men først og fremst spektakulært dyrt. Og hva med gjenbruken? Det strandet.

Oslo jobbet parallelt ved å tilby konseptet «Games in the City» i 2022, helt i tråd med Den internasjonale olympiske komités (IOC) daværende mantra om å arrangere et så kompakt OL som mulig. Men løftene om statsgaranti uteble, og da var det slutt.

Litt synd, for det kunne igjen ha brakt Romerike på OL-kartet. For i planene lå det en viss spredning. «Østlandslekene» kunne ført til at Lørenskog ville blitt OL-kommune med en ny, stor og flott ishall.

OL-byen Lillestrøm

«Velkommen etter», sa Lillestrøm (Skedsmo) den gang. Utendørsarenaen Lillestrøm stadion var nemlig arena for ishockey i 1952. Matchen mellom Polen og Finland endte 4–2 foran 3000 tilskuere. I kampreferatet i Romerikes Blad kunne man lese:

«Garderobene var i full stand, banen velpreparert, de provisoriske tribuner i orden og kringkastingsboksene var på plass i god tid. Lysanlegget viste seg også å være prima. Bedre sportslige forhold ville man ikke hatt om kampen var blitt spilt på Jordal Amfi i Oslo».

På veggen ved inngangspartiet til Skedsmohallen henger en plakett som stolt vitner om Lillestrøms historie som OL-by.

OL-BY: Lillestrøm arrangerte OL i 1952. Utenfor Skedsmohallen henger denne plaketten.

Bærekraftig

IOCs mantra om «Compact Games» i én vertsby har vært den reelle stopperen. Samfunnsnytten blir minimal når alt av kostbare arenaer blir konsentrert på et sted, med begrenset gjenbruk.

Men med Italia ser det ut til at Den internasjonale olympiske komité har lært av Fotball-VM, som sprer mesterskap ut over hele nasjoner, også flere land, som i USA, Mexico og Canada til sommeren.

IOC viser også vilje til ny endring. de har skrudd på sjarmen med den nye lederen Kirsty Coventry fra Zimbabwe. Akkurat nå er det andre instanser enn IOC som forbindes mest med korrupsjon …

Korte avstander

De desentraliserte gjenbrukslekene Milano Cortina foregår i flere byer og på kjente vintersportssteder: Bormio, Val di Fiemme, Antholz (Anterselva) og Verona, i tillegg til storbyen og Cortina d’Ampezzo, som hadde OL i 1956.

Den største avstanden er mellom de to sistnevnte med 41 mil. Mellom Oslo og Lillehammer er det 18 mil, pluss noen ekstra kilometer opp til utforanlegget i Kvitfjell.

Om fire år, i 2030, er OL tildelt Frankrike og Alpene, mens amerikanske Salt Lake City er klare i 2034. 2038 er en mulighet for Oslo-Lillehammer, men IOC har antydet at Sveits er foretrukket. I så fall må vi sikte oss inn mot 2042.

Og hvis IOC går helt bort fra den kompakte galskapen på permanent basis, kan vi kanskje se for oss et skandinavisk OL. Sverige har prøvd og prøvd, men aldri hatt vinter-OL. De kan bare vise til sommer-OL i 1912. Det er også en stund siden.

Gode motargumenter

Men bevares, det finnes motargumenter jeg har respekt for. Bør vi ikke bruke milliardene på samferdsel og eldreomsorg isteden? Gjøre livet lettere for småbarnsforeldre med stor gjeld? Eller hvorfor ikke heller satse mer på breddeidretten som sårt trenger treningsflater, framfor kostbare prestisjeprosjekter?

Vi kan likevel ikke sette alt opp mot hverandre. Vi kan ikke bare investere for våre behov, vi må også investere for våre følelser.

OL i Norge bringer oppmerksomhet, stolthet og glede til nasjonen. Og nå er det igjen på høy tid at den suverene vinteridrettsnasjonen Norge tar sitt ansvar, tilbyr hjemmebane og nok en gang