Debatt, OL | Nok en gang pisser idretten på moralen

Lys, farger, fest og fakler. Et nytt OL er åpnet, med all den pomp og prakt det fører med seg. Og med åpningen av et nytt mesterskap dukker det samme, gamle spøkelset opp igjen; politikkens grimme gespenst.

Etter to av tre vinter-OL i diktaturer er arrangementet tilbake i et demokrati. Og til sommeren gjør VM i fotball det samme; etter Russland og Qatar. Man skulle tro at det ville dempe debatten om forholdet mellom idrett og politikk. Det motsatte har langt på vei skjedd.

Over 3.000 mennesker deltok lørdag i et demonstrasjonstog til OL-landsbyen i Milano. Demonstrasjonen var en protest mot byens bolig- og miljøproblemer. USAs visepresident J.D. Vance ble pepet ut under åpningsseremonien, blant annet fordi flere av hans sikkerhetsvakter skal komme fra immigrasjonspolitiet ICE.

Også flere amerikanske utøvere har kommet med kritikk av hjemlandet, både på grunn av ICE og behandlingen av seksuelle minoriteter. Det blekner mot det som tidligere amerikanske OL-deltakere har gjort. Som da sprinterne Tommie Smith og John Carlo gjorde en Black Power-hilsen på seierspallen under OL i 1968.

Denne gangen kommer protestene utenfor arenaen, men de som snakker er helhvite utøvere. Akkurat det svir nok ekstra for Donald Trump som var raskt ute med sin fordømmelse. Han kaller utøverne – som alltid ellers – «tapere» og sier han ikke kommer til å heie på dem. Mens Italias statsminister Giorgia Meloni har rettet krass kritikk mot de som demonstrerte lørdag og kaller dem «fiender av Italia».

Begrepet «brød og sirkus» ble lansert av den romerske satirikeren Juvenal som en parodi på den politiske elitens praksis med å dele ut gratis brød og avholde gladiatorkamper og hesteveddeløp for å roe ned et folk som hadde mistet sine rettigheter.

Idrettsarrangementer som OL og VM vår tids svar på den romernes sirkus. Mussolini skjønte det, Hitler likeså og i vår tid despoter som Putin, Xi og de kongelige regimene rundt Gulfen. Og idretten har vært mer enn villig til å bidra med sirkus.

Nå skal det sies at det ikke bare er despoter som har oppdaget idrettens politiske kraft. Idrettsutøverne har for lengst gjort det. Og pauseunderholder Bad Bunny brukte den plattform helgens Super Bowl ga ham til å rette kraftig kritikk mot Trumps immigrasjonspolitikk.

Heller ikke åpningsseremonien i Milano var uten innslag som kan tolkes politisk. Som at de to fremste bærerne av det olympiske flagget var FNs tidligere høykommissær for flyktninger og en OL-medaljør som selv er flyktning Man skal ikke overfortolke dette, men immigrasjonskritiske Trump og Meloni sto neppe bak valget av flaggbærere.

Uansett viser disse eksemplene det umulige i å skille idrett og politikk. Som vi også fikk demonstrert da israelske Maccabi Tel Aviv forrige høst kom til Bodø og utløste store demonstrasjoner. Store idrettsarrangementer er så viktige identitetsmarkører og mediebegivenheter at de umiddelbart politiseres når en konflikt bryter ut.

Politikere innser dette, aktivister innser dette, idrettsutøvere innser dette. De fleste idrettsledere gjør det også. De burde i hvert fall gjøre det. Likevel insisterer en del av dem fremdeles på at idrett og politikk ikke bør blandes. De kan like godt prøve å presse tannkrem tilbake i tuben.

Nå var det at idrett og politikk ikke bør blandes lenge det idrettspolitiske standardsvaret. Lenge etter OL i Berlin, terroranslaget mot OL i München og to OL-boikotter på 1980-tallet. Naivt, ja visst, men den gang var det stort sett politikken som brukte idretten til sine formål. Slik sett kan man til en viss grad forstå holdningen.

I dag er det like gjerne motsatt; idretten bruker politikken. Å arrangere OL og VM er blitt så dyrt at stadig færre land har råd. Ikke minst demokratier der politikere må stå til ansvar for sin pengebruk. Og der innbyggerne kan tenkes å ødelegge festen med protester. Da er det tryggere med diktaturer, der både politikere og idrettsledere slipper slikt.

De to seneste VM i fotball har gått i diktaturer, to av de tre seneste vinter-OL. Uten at det synes å ha plaget FIFA og IOC. Snarere tvert om; sommerens VM går i et USA som åpenbart beveger seg bort fra demokratiet. Likevel valgte FIFA å lage sin egen fredspris for å belønne mannen som bygger ned demokratiet.

Kanskje ikke så rart når man vet at Vladimir Putin tildelte FIFA-sjef Gianni Infantino den russiske Vennskapsordenen etter VM i 2018, eller at samme Infantino nå bor deler av året i Qatar. Likevel tilhører han de som mener idrett og politikk ikke bør blandes. I hver fall når det ikke er mulig å tjene penger på blandingen.

I et ferskt intervju med engelske Sky Sports sier Infantino at han er kritisk til utestengelsen av Russland fra internasjonal fotball. Forbudet har ikke oppnådd noe, sier han, det har bare skapt mer frustrasjon og hat. Infantino vurderer derfor å endre FIFA-vedtektene for å ta Russland tilbake og hindre slike sanksjoner i framtida.

IOC-president Kirsty Coventry fulgte opp. I en tale til IOC-kongressen i Milano sa hun at «vi forstår politikk og at vi ikke opererer i et vakuum», men vårt formål er idrett og det betyr nøytralitet. Å skape an arena der «alle utøvere kan delta uavhengig av deres regjeringers politikk». Bare ikke en aker som ble diskvalifisert for å ville hedre ukrainske idrettsutøvere drept i krigen.

Naiviteten i uttrykket «holde idretten nøytral» er sjokkerende. Eller la oss bruke rett ord; kynismen i dette er sjokkerende. Men dessverre talende for vår tid. En tid der alle prinsipper og alt skamvett er til salgs, bare prisen er høy nok. Og moralen? Den druknes i lys, farger, fest og fakler. Og i troen på at folk flest heller vil ha brød og sirkus enn verdighet og frihet.