Debatt, Skole | Det finnes alltid en samtalepartner i KI

Det var deilig det. Sommerferien på hytten, der livet går i slow motion og den største utfordringen du har er å overleve nærkontakt med veps.

Men nå? Nå er sommeren på hell. Vi kastes brutalt tilbake til høstens kalenderstyrte gladiatorkamp – både på jobb og hjemmebane. En kollektiv reality-serie der alle forsøker å rekke alt, hele tiden, uten mål og mening.

Livet er blitt en konkurranse i hvem som kan ha flest baller i luften og minst kontakt med virkeligheten.

Multitasknivået er blitt en OL-gren hvor våre stakkars hjerner kompenserer med lett eksistensiell angst og en klam mobilavhengighet. Du vet, den som gir panikkanfall i det øyeblikket mobilen glipper og faller – i sakte film – mot bakken.

Halsen snører seg. Hjertet stopper. Verden går i svart og livet passerer i revy. Alt for en dings med sprukket skjerm og 13 usette meldinger fra en SFO-gruppechat du aldri ba om å være med i.

Det føles nesten som om klokken personlig har bestemt seg for å trolle oss. Middager skjer mellom Teams-møter og skjermtid. Samtaler skjer via Airpods mens vi går tur med hund, barn og dårlig samvittighet. KI skriver leksene, og vi nikker og later som vi har lært noe. Alt går jo raskere slik.

«På vei opp Kilimanjaro sa guiden vår: Pole pole.»
Foto: Ben Curtis

Alt vi lærer kommer fra selvutnevnte eksperter med Botox i pannen, grisefett i rumpen og sponset innbo. Snapchat-kontoen vår styres av amerikanske algoritmer, og Tiktok-en til barna av kinesiske myndigheter.

Vi følger de samme kjendisene på alle plattformer og dras med inn i livene til influensere som gifter seg, reiser på ferie og går ned ti kg på to uker – som om det er en fulltidsjobb.

Og mens vi andre prøver å få barn ut døren med matpakken, kan ungdommen – før første friminutt – ha konsumert videoer med skoleskyting, selvskading og selvmord. Alt pakket inn i glatt musikk og autospill. Det er ikke bare tempoet som er høyt – det er eksponeringen også.

Å gå så sakte at du faktisk kjenner etter. For mange av oss ville det føltes som å dø.

For over ti år siden var jeg i Afrika, i praksis som sykepleierstudent i Tanzania. Uten skikkelig internett. Ja, det finnes folk som har overlevd det. Ett uttrykk gikk igjen: Hakuna Matata. Ikke bare Disneys syngende surikat og vortesvin, men faktisk en livsfilosofi: Ingen bekymringer.

Og ærlig talt – kanskje det er akkurat den vi nordmenn trenger nå. Vi har så mange bekymringer at vi burde hatt en egen skybasert backup.

På vei opp Kilimanjaro sa guiden vår: Pole pole. Gå sakte. Ikke fordi vi var svake, men fordi kroppen måtte lære å bruke mindre oksygen. Gå sakte nok til å se insektene før du tråkker på dem. Sakte nok til å høre vinden før bladene rasler. Sakte nok til å kjenne din egen kropp. Å gå så sakte at du rekker å merke at du lever.

Tenk det. Å gå så sakte at du faktisk kjenner etter. For mange av oss ville det føltes som å dø. Og for dagens tenåringer? Det ville sannsynligvis føltes verre. For hvem er man som ung i dag – uten skjerm og uten fasit? Og som voksen, vi er ikke bedre enn tenåringene.

I Tanzania var tid noe man hadde, ikke noe man brukte opp. Bussene kom mellom åtte og tolv – eller kanskje senere. Bussen stoppet hvis sjåføren eller en passasjer for den slags skyld, så en venn. Folk snakket sammen. Uten skjerm. Uten hast.

Uforutsigbart? Ja. Men menneskelig. Og ærlig talt: mye mer bærekraftig enn vårt tempo, som gir oss angst, betennelser og søvnproblemer før fylte 40.

Jeg tenkte aldri da at jeg skulle trenge en glattkinnet influenser med kvisefri hud, vaskebrettmage og fem millioner i feriebudsjett til å vise meg veien i livet – via en app eid av Kina. Så – hvor er vi egentlig på vei? Og hvorfor løper vi så fort?

Kanskje det er på tide å bremse. Ikke fordi vi er late, men fordi livet – det ekte livet – ikke skjer i kalenderappen. Det skjer i pausene. I samtalene. I de små øyeblikkene vi vanligvis løper forbi mens vi svarer på en e-post og tenker på hva vi skal ha til middag. For uten mening og retning, er all denne farten bare … støy med skjermbelysning.

Lykke til med høsten, folkens. Hvis alt annet feiler, finnes det alltid en samtalepartner i AI.