Debatt, Epstein-skandalen | Når det er systemet som svikter

Advarslene kommer gjerne når det er for sent, når de med makt har gitt fra seg muligheten til å gjøre noe med problemet. Som da Dwight D. Eisenhower i sin avskjedstale som amerikansk president advarte mot det «militærindustrielle kompleks». Eller Joe Biden som i sin avskjedstale advarte mot det «tekindustrielle kompleks».

Begge advarte mot samrøret mellom tunge næringslivsinteresser og politikk. Et samrøre der elitenes egeninteresser får styre de politiske prioriteringene, ikke hva som er til folkets beste. Det er et tegn på dette samrørets makt at selv verdens mektigste menn ventet til de gikk av med å advare oss andre om faren.

En som ikke har ventet er professor Terje Tvedt. Han har i en årrekke advart oss mot samrøret i det han kaller det «humanitærpolitisk kompleks». Det er et samrøre mellom politikere, Norad, forskningsinstitusjoner, frivillige organisasjoner og i perioder pressen. Der målet har vært edelt, men resultatet en berikelse av enkeltpersoner og institusjoner.

Tvedt har stort sett talt for døve ører. De som har hatt makt til å gjøre noe har i hvert fall ikke lyttet til ham. Eller til andre. Da Rødts Bjørnar Moxnes i 2021 kritiserte det han kalte et norsk «elitediplomati» ble han hudflettet av utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) og anklaget for å spre farlige konspirasjonsteorier av utenrikskomiteens leder Anniken Huitfeldt (Ap).

Etter de siste Epstein-avsløringene framstår Moxnes som alt annet enn en konspirasjonsteoretiker og Tvedt har langt på vei fått bevist sin påstand om at det finnes et humanitærpolitisk kompleks. Og at det har bidratt til å berike en rekke mennesker, på skattebetalernes regning og til skade for de bistanden faktisk var ment å hjelpe.

I boka «Det internasjonale gjennombruddet» fra 2017 beskriver Tvedt hvordan komplekset ble bygget opp. Det skjedde i takt med globaliseringen på 1990-tallet da Norge jaktet en ny nasjonal identitet. Den ble knyttet til Norge som freds- og bistandsnasjon. Det endte med et gigantisk overmot, sier Tvedt; man hevdet at hele verden så mot Norge når fred skulle skapes.

Tvedt får langt på vei støtte av tidligere FN-ambassadør Morten Wetland. Han sier til NRK at mange diplomater i kjølvannet av Oslo-prosessen ble opptatt av å skape fred. Nesten uansett hvor: – I departementet begynte man å grave rundt omkring på verdenskartet for å finne en eller annen konflikt å engasjere seg i.

Dette overmotet førte til et engasjement langt ut over tradisjonelt fred- og bistandsarbeid. Som eksempler nevner Tvedt at Norge via UDs budsjetter, har bidratt med hundrevis av millioner til et titalls amerikanske tenketanker. Ja, selv den britiske kringkasteren BBC har mottatt UD-penger, til sammen 116,8 millioner kroner.

Å rette kritikk mot måten bistandsmilliardene er brukt på har vært nærmest umulig. Systemet var drevet av ideologi og identitetsbygging og politikerne var mer opptatt av image-styring enn hva som faktisk virket. Bildet av «Fredsnasjonen Norge» var avhengig av at alt man gjorde var av det gode. Med et slikt utgangspunkt umuliggjøres langt på vei kritikk.

Kritikk ble ikke mer velkommen av at de som hadde makt til å forbedre systemet selv var en integrert del av det. Centre for Humanitarian Dialogue i Sveits har til sammen fått 949 millioner fra norsk UD. Både Espen Barth Eide og Ine Eriksen Søreide har sittet i senterets styre mens pengene har strømmet inn.

Poenget er ikke å anklage dem for korrupsjon; med et så stort norsk bidrag var det fornuftig med nordmenn i styret. Men det øker neppe sjansen for at noen stiller spørsmål ved hvorvidt det er rett å gi dette senteret så mye penger og hva Norge egentlig får igjen for det. Bukken og havresekken er en nærliggende metafor.

Nå skal en uavhengig gransking se på hvordan det var mulig for norske diplomater og politikere i berike seg på fellesskapets bekostning. Det er på høy tid, men det gjenstår å se hvor dypt man vil gå. Under en debatt på NRK nylig hevdet både Aps Espen Barth Eide og Høyres Peter Frölich at problemet ikke er systemet, men de enkeltindividene som har utnyttet det.

«Noen få råtne epler». Slik lyder gjerne forklaringen fra de med ansvaret når systematisk misbruk av makt avsløres. Vi ser det akkurat nå i USA der ICE kritiseres for overdreven maktbruk; det er ingen ting feil med systemet, bare noen enkeltindivider som har gått for langt. Bedre rekrutteringsprosesser blir dermed svaret, ikke grunnleggende endringer.

Det er da også lett å få øye på de råtne eplene i UDs fruktkurv. Spørsmålet er heller hvorfor de fikk ligge der så lenge. Allerede for 15 år siden advarte daværende FN-ambassadør Morten Wetland mot UDs store bidrag til Terje Rød-Larsen tankesmie IPI. Norge ga den gang IPI 11 millioner kroner i året. Nest største giver var Sveits med 3 millioner.

I 2019 ble det kjent at Rød-Larsen og Mona Juul hadde fått bygget seg en gigantisk villa på Paxos, verdt flere titalls millioner kroner. Dagens Næringsliv kunne samme år avsløre koblingen mellom det samme diplomatparet og Jeffrey Epstein. Blant annet at også Epstein hadde gitt store summer til IPI. Kanskje noen alt da burde oppdaget de råtne eplene, om det er alt dette dreier seg om?

Mennesker kommer og går, systemer består. Og så lenge systemene har innebygde skjevheter, nytter det ikke å bytte ut menneskene. Det er det Terje Tvedt har påpekt gjennom mange år. Nå begynner endelig noen å lytte, bare ikke de som kan gjøre noe med det. Kanskje må vi vente til Espen Barth Eides avskjedstale før så skjer.