Vinterens vakreste eventyr er godt i gang. De siste dagene har regnet olympisk gull, sølv og bronse over idrettsutøvere fra hele verden.
Norge har et mål om å ta 35 medaljer i Milano og Cortina, noe som er det høyeste målet Olympiatoppen noen gang har satt for olympiske vinterleker. Mange av de norske stjernene har allerede innfridd.
En av medaljene kom tirsdag kveld, da det norske hopplandslaget sikret sølv i den blandede lagkonkurransen i Val di Fiemme. Med på laget var Eirin Maria Kvandal fra Mosjøen.
De kunne ikke gjøre noe med et suverent lag fra Slovenia, men en sølvmedalje er en enorm seier for Kvandal og resten av hopplandslaget.
Kvandals vei til en OL-medalje har ikke vært enkel. Skader har ridd henne som en mare gjennom flere sesonger, og hun måtte stå over OL i Beijing i 2022 etter et stygt fall i 2021, da korsbåndet røk. VM i 2021 røk også på grunn av skade. Å kjempe seg tilbake gang etter gang har krevd enorm styrke. At hun i sitt første OL får med seg en sølvmedalje er et solid bevis på at hardt arbeid og utholdenhet lønner seg.
Samtidig kommer medaljen i kjølvannet av det som kan beskrives som en svært turbulent tid for hopplandslaget. Under VM i Trondheim i fjor ble et helt skimiljø rystet da Norge ble tatt for juks med hoppdressene. Suspensjoner, granskning og bøter ble resultatet. Det er ingen tvil om at det har påvirket hele laget, selv om det var herrenes dresser det ble jukset med.
Men det er en dimensjon ved denne medaljen som går dypere enn både skader og jukseskandaler. For kvinnene i hoppsporten har alltid måttet kjempe for plassen sin.
Hoppkvinnene fikk delta i OL for første gang i Sotsji i 2014. I 2018 tok Maren Lundby et historisk OL-gull i Sør-Korea. I år får de for første gang konkurrere i stor bakke.
Det er slett ikke gitt at de får delta. Det har vært en lang kamp for å delta i verdenscup og VM, og pionerer som Anette Sagen – også hun fra Mosjøen – kjempet i en årrekke for at kvinner skulle få anerkjennelse på lik linje med menn.
Når Eirin Maria Kvandal sto på OL-pallen tirsdag, var det på skuldrene til denne likestillingskampen. Hun representerer en generasjon som slipper å argumentere for om de får delta, men som fortsatt merker at likestillingen i idretten ikke er i mål.
Hoppkvinnene får konkurrere på den største scenen. Det får ikke de kvinnelige kombinertløperne. De konkurrerer i verdenscup og VM, men OL-døren er stengt. De har protestert høylytt siden avgjørelsen ble tatt i 2022, men de har ikke blitt hørt. Mange frykter at også OL i 2030 går uten kombinertkvinner – og uten kombinertmenn.
Den internasjonale olympiske komité har nemlig varslet at de ønsker full likestilling mellom kjønnene i samtlige idretter før de neste vinterlekene i 2030, som skal gå i Frankrike. For kombinertsporten vil det trolig bety at begge kjønn må få innpass, eller at ingen er med.
Det setter OL-sølvet i perspektiv. Det minner oss om at framgang ikke kommer av seg selv. Den må kjempes fram, generasjon etter generasjon.
Så kommer vi ikke unna det nordnorske perspektivet. Det er ikke flust av vinter-OL-deltakere fra Nordland gjennom historien, og de forrige OL-medaljene tatt av nordlendinger var i japanske Nagano i 1998. Da tok Rana-mannen Kenneth Braathen og de norske kombinertherrene gull i lagkonkurransen, mens Elin Nilsen fra Rana og langrennskvinnene tok sølv på stafett. En litt smal link er det også til skihopper Daniel André Tande, som ble født i Narvik og hoppet for klubben Kongsberg IF. Han og lagkameratene tok OL-gull i lagkonkurransen i 2018.
Eirin Maria Kvandals OL-sølv er derfor en bragd av tre grunner – for sporten, for landsdelen og for henne selv. Og det kommer nye muligheter i storbakken på søndag. Gratulerer!