Av Ole Furuseth, landing, far og bedriftsleiar
Signalene om at avgjørelsen om skolenedleggelser var tatt allerede før saksfremlegget gikk ut på høring blir stadig flere. Så sikre på utfallet var posisjonspartiene at de ikke engang gadd å bry seg med at det i saksfremlegget fra administrasjonen står at samfunnsøkonomiske konsekvenser ikke skulle belyses. Ikke en eneste gang har posisjonen svart på hvorfor de samfunnsøkonomiske konsekvensene ikke er belyst. Men der makta rår er det vel ikke nødvendig med fakta og helhetsforståelse.
Posisjonen har vist at med makt og partipisk trenger man ikke konsekvensutredninger. Spørsmål til prosessen avfeies med at meningsmotstanderne krisemaksimerer. Er den nye normalen i Innlandet fylkeskommune nå at så lenge man har politisk makt så kan man gjøre som man vil uten å vurdere konsekvensene? Hvis det i etterkant viser seg at grunnlaget for et vedtak var gjort på feil grunnlag, så får det ingen konsekvenser for verken vedtaket som er gjort, eller de som har gjort vedtaket? Har Innlandet fylkeskommune blitt en stat i staten, som ingen kontrollmekanismer tør å revidere?
Departementsnivået og Sivilombudet som skal ivareta lovligheten i fylkeskommunens handlinger nøyer seg med en bekreftelse på at fylkeskommunen selv sier de har vurdert saken. Kunnskapsdepartementet skriver eksempelvis i sin lovlighetskontroll at: Hvis det folkevalgte organet faktisk realitetsbehandler en sak, må det implisitt legges til grunn at organet vurderte det slik at saken var forsvarlig utredet. Det stilles altså ingen krav til utførelse eller vurdering i fylkeskommunen utover at fylkeskommunen selv sier at de har utredet saken. Er det virkelig ingen etablerte mekanismer i det norske systemet som føler et ansvar for fylkeskommunens handlinger og adferd?
Samtidig som det kommer frem at utenforskapet er høyt, og flere elever fortviler over lang reisevei og lite tid til fritidsaktiviteter går AP, Høyre og MDG arrogant ut og sier i et leserinnlegg at det er gledelig å se at nedleggelsene bærer frukter, og at de har skapt forutsigbarhet for elever, familie og næringslivet. Varafylkesordfører Velure følger opp i sitt leserinnlegg med å si at nedleggelsene styrker bygdene. Dokka vgs hadde en bred vifte med studiespesialisering, påbygg, tilrettelagt linje og 4 yrkesfag på vg1 og vg2. Kan noen i posisjonen forklare på hvilke områder de mener de styrker et bygdesamfunn ved å legge ned den videregående skolen, som hadde en bred utdanningsvifte godt tilpasset det lokale næringslivet?
Rett før skolestart følger hovedutvalgsleder utdanning Ekseth i Høyre opp med et leserinnlegg der han skriver om vgs gullbilletten, en billett som han gjennom sitt arbeid har frarøvet noen, og vanskeliggjort for alle. Enda et bevis på totalt manglende helhetsforståelse for hva de har frarøvet ungdommen. Men det er vel ikke annet å vente når man ikke vurderer konsekvensene før man beslutter.
Fylkeskommunen har sagt de skal spare 1 milliard på skolenedleggelsene de neste 10 årene. Hvor mye har fylkeskommunen brukt per i dag på skolenedleggelsene? Hva er forventede kostnader som et resultat av økte skyssutgifter og byggevirksomhet de nærmeste årene? Hvem reviderer fylkeskommunens ressurs bruk?
Den mest alvorlige samfunnsøkonomiske konsekvensen er selvfølgelig ungdommene som rammes. Forskning viser at utenforskapet øker der skoler legges ned. Tror posisjonen nedleggelsene vil øke eller motvirke utfordringene med utenforskap? Hva blir kostnadene for samfunnet på andre områder når flere dropper ut av videregående. Hvem har ansvaret for de samfunnsøkonomiske konsekvensene av nedleggelsene? Hverken fylkets administrasjon eller politikerne synes å ha ofret det en tanke.
Når det nå etter hvert begynner å synke inn hos stadig flere at vedtaket var feil, så er det tydelig at egen politisk prestisje er langt viktigere enn gode løsninger for befolkningen. For når bygdene som rammes forsøker å erstatte tomrommet etter nedleggelsene gjennom Land læringsverksted på Dokka, og privatskoler i Lom og i Solør så motarbeider fylkeskommunen også dette. Hva er poenget med en forsøkslov, hvis ingen får lov til å forsøke? Gruppetenkningssyndromet har slått rot i posisjonen i Fylkeskommunen, og alle overbeviser hverandre om at beslutningen er rett og moralsk forsvarlig. Er det virkelig ingen etablerte mekanismer i det norske systemet som føler et ansvar for fylkeskommunens handlinger og adferd? Er det bare makta som rår?