Etter 22 år ble Erna Solberg takket av som partileder på Høyres landsmøte. Hun har jobbet for partiet, for det borgerlige flertallet, for de konservative verdiene i hele sitt voksne liv.
Det er naturlig at Høyre er fornøyde med hennes suksesser nå når stafettpinnen skal videre. Det er naturlig at Høyre har interesse av å se bort fra hennes feilskjær.
Men vi andre bør ikke gjøre det samme. Det er noe grunnleggende feil i å hylle politikere. De bør heller ikke ønske hyllest. Fallhøyden blir stor.
I 37 av sine 64 år har Solberg vært folkevalgt med plass på Stortinget. Hun kommer til å sitte ut denne perioden også.
Hun har holdt fokus med ett mål for øye – mer makt for partiet Høyre for å bevege samfunnet i sin retning. Og mer makt for Erna Solberg.
Det er ingen skam i det. Men la det ikke være noe tvil om det: Erna Solberg har alltid vært en maktpolitiker. Som en maktpolitiker har hun tatt beslutninger, og vært involvert i prosesser som ikke alltid har vært kloke eller gode.
I litt for mange reportasjer forrige fredag syntes journalistene å ha glemt at Erna Solberg har stått i en av de verste habilitetsskandalene i moderne tid i Norge. Det er jo lett å gjøre i disse Jagland/Epstein-tider
Skandalen til Solberg ble litt for ofte nevnt som et vagt apropos av en og annen utegående reporter ved lunsjbuffeen på landsmøtet.
Men Stortinget har fremmet sterk kritikk mot én tidligere statsminister, én eneste gang i norsk historie.
Og den kritikken ble fremmet mot Erna Solberg for Finnes-saken for knappe to år siden. Nå når en annen tidligere statsminister er siktet av Økokrim for grov korrupsjon, fremstår det kanskje som småtteri.
Solberg ble gjenstand for den sterkeste kritikken Stortinget kan uttrykke foruten mistillit, noe som kun kan fremmes overfor sittende medlemmer av regjeringen.
Avsløringene og kritikken førte til enormt tillitstap til Solberg og Høyre. Solberg insisterte likevel på å bli sittende som partileder, noe førte til et historisk dårlig valg for partiet.
Reportere i matkø tenkte kanskje at det skulle ødelegge den gode stemningen på avslutningsdagen for partilederen, ved å nevne det for ofte. Men velgerne husker det.
Dette handler ikke om personen Erna Solberg. De fleste av våre politikere gjør en så god jobb som de har vett og forstand til, og Solberg er lysende intelligent. Men politikere søker makt for å utøve makt.
Det er ingenting kritikkverdig med det, bare så det er sagt. Særlig kvinner kan gjerne oftere våge å søke makt for å utøve makt.
Men overalt der makt utøves, og søkes, må maktkritikk finne sted. Er det noe den senere tids begivenheter har lært oss, så er det at maktkritikken må bli enda skarpere i Norge.
Den må også forekomme når det ikke passer seg, i dannet selskap på Høyres landsmøte.
I Norge har maktkritikken blitt dempet av ideen om at vi lever i et grunnleggende godt tillitssamfunn, en sjelden oase der politiske motstandere er gode venner.
Politikerne har bidratt til det bildet. Media også. Når Solbergs politiske motstandere har takket Erna av, i flere omganger siden september i fjor, har derfor mediene vinklet det som hyllest. Det bidrar til en forenklet forståelse av maktkamp.
Vi er ofte for snille med maktpolitikerne våre.
Solberg har vært norsk statsminister i to perioder. Lenge var hun statsministeren som var mest opptatt av at skuta hennes, det borgerlige flertallet, ikke skulle synke. Det var mye styr og en mengde justisministre fra Frp som hun ikke klarte å styre.
Hadde det ikke vært for en god pandemihåndtering, hadde hun kanskje blitt beskrevet som partilederen som ga bort den borgerlige definisjonsmakten den dagen hun inviterte Frp inn i regjeringen.
Hun hadde kanskje også blitt beskrevet som statsministeren som fikk sterk kritikk av Riksrevisjonen vedrørende hemmelighold av dokumenter knyttet til nestensalget av Bergen Engines til en russisk-kontrollert bedrift.
Hun hadde til og med kanskje blitt husket som statsministeren som skjerpet inn abortrettigheter i en maktpolitisk hestehandel med KrF. Det førte til massive demonstrasjoner.
Og hva med normaliseringsavtalen med Kina? Det var særlig punkt tre i denne avtalen som ble kritisert høyt og lavt for knappe ti år siden. Punktet der Norge lover å ikke støtte handlinger som kan underminere Kinas kjerneinteresser.
Vi, folket, kan gjerne takke Erna for jobben, altså. Men i tillegg til å si “Takk”, bør vi også si “Vær så god”.
Man kan argumentere for at Solberg ble hyllet for selvoppofrelse og lang og tro tjeneste for folket. Men det er ikke en pine å sitte på Stortinget. Det er ikke en plage å ha statsministermakt. Det er ikke ille å jobbe med det man kan og ønsker i 37 år.
Det er et privilegium, og godt lønnet.
Erna, du har hatt den store gleden av å utlede makt av å være tillitsvalgt for oss. Mange ganger har du fortjent tilliten. Minst én gang har den tilliten blitt alvorlig svekket av din egen håndtering. For mange av dine velgere har det vært en gang for mye.
Vær så god for alt vi ga deg, og nyt den gode stortingspensjonen når den tid kommer.