I min presentasjon av Atlético Madrid kalte jeg Madrid verdens ledende fotballby. Laget Bodø/Glimt nå skal møte kommer fra en by med nesten like mye å skryte av. Og en by der det er atskillig vanskeligere å avgjøre hvilket lag som er størst; Inter har 20 seriemesterskap, Milan 19. Mens Milan har vunnet Champions League sju ganger, Inter «bare» tre.
Og koblingen mellom de to klubbene er tettere enn som så. Så tett at Associazione Calcio Milan og Football Club Internazionale Milano opprinnelig var én og samme klubb. Det vil si; Inter ble stiftet av utbrytere fra Milan i 1908. Det handlet både om personlige motsetninger og en voksende uenighet om behandlingen av utenlandske spillere.
Inters lag fra 1910, med åtte sveitsere. Bildet er tatt bare to år etter at laget brøt ut av ‘moderklubben’ AC Milan på grunn av uenighet om bruken av nettopp disse spillere.
Foto: Wikipedia
Utlendingene dominerte italiensk fotball fra starten av, men nå ønsket sterke krefter å prioritere italienerne. Debatten gikk også i Milano, og 9. mars 1908 samlet 42 Milan-medlemmer seg på en lokal restaurant og ble enige om å bryte ut og danne sin egen klubb. De ga den navnet Football Club Internazionale.
Flere av dem tilhørte den politiske venstresiden så navnets lett kommunistiske klang var ikke tilfeldig. Det la også fascistene merke til, så i 1928 ble laget pålagt å skifte navn til SS Ambrosiana. Først etter krigens slutt kunne Inter ta tilbake sitt opprinnelige navn.
Bruddet med Milan hadde også en mer praktisk årsak; det nystiftede Inter-laget besto av hele åtte sveitsiske spillere, og de trengte dem alle. Mot den bakgrunn blir det et historisk paradoks at det seriemesterskapet så langt vunnet med kun italienske spillere i troppen var Inters scudetto i 1980.
Bruddet med Milan falt sammen med at engelske Herbert Kilpin la opp. Han var lagets store stjerne, ble kalt ‘Il Lord’ og hadde alltid en flaske whisky stående bak mål.
Foto: Wikipedia
I 1908 gikk debatten om utlendingene over hele Italia, og det var ikke gitt at bruddet skulle komme akkurat i Milano. Tvert om. Milans første stjernespiller – og en av klubbens første medlemmer – var nemlig en utlending; engelske Herbert Kilpin. Han hadde tilnavnet «Il Lord» og var en sterk personlighet som alltid hadde en flaske whisky stående bak det ene målet.
«Eneste måten å takle et mål mot på, er å ta en slurk av det harde stoffet», skal Kilpin ha sagt. Det var slik sett ingen tilfeldighet at splittelsen av Milan kom akkurat i 1908, det var nemlig året Kilpin la opp. Med ham på laget hadde Milan vunnet seriemesterskapet året før. Nå skulle det gå 44 år før de tok sitt neste.
At de beste utenlandske spillerne gikk til Inter er en viktig forklaring. For Inter var nemlig utviklingen den motsatte. Den nystiftede klubben vant sitt første seriemesterskap bare to år senere. Laget spilte en ny type fotball, og selv om deres bruk av mange utenlandske spillere var omstridt, underholdt de med feiende flott angrepsspill.
Som trener for Inter endret Helenio Herrera verdensfotballen gjennom det såkalte catenaccio-systemet, som kom til å prege italiensk fotball i 25 år. Her sammen med stjernespiller Sandro Mazzola.
Foto: Wikipedia
Inter vant også Italias aller første nasjonale seriemesterskap i 1930 og er det eneste laget som aldri har rykket ned fra Serie A. Inter dominerte serien gjennom 1930-tallet og leverte åtte av spillerne som ble verdensmestre med Italia i 1934 og 1938.
Det neste store Inter-laget vokste fram på 1960-tallet, ledet av Helenio Herrera. Og nå var det ikke feiende flott angrepsspill som preget laget. Det superdefensive catenaccio-systemet ble utviklet av den sveitsiske landslagssjefen Karl Rappan på 1930-tallet, men Herrera perfeksjonerte det.
Catenaccio betyr «låse-bolt» på italiensk, men på fotballbanen betyr det et strengt organisert forsvar med sweeper og hovedfokus på å ødelegge for motstandernes oppspill. Og effektivt var det; Inter vant tre seriemesterskap mellom 1962 og 66 og Serievinnercupen to år på rad, 1964 og 65.
Dette laget gikk inn i historien under tilnavnet Grande Inter. Og det skyldes mer enn god defensiv organisering. Laget hadde også stjerner som brasilianske Jair og italienerne Sandro Mazzola og Mario Corso. Sistnevnte var et unikt fotballgeni med tilnavnet «Guds venstre fot».
Stjernelaget til Grande Inter. Mario Corso (nest ytterst t.h. nedre rekke) ble kalt ‘Guds venstre fot’; den høyre ble stort sett brukt til å stå på og det hevdes at han alltid spilte dårlig i regnvær.
Foto: Wikipedia
Corso var definitivt intet arbeidsjern; hans høyre fot ble stort sett brukt til å stå på og det hevdes at han alltid spilte dårlig i regnvær. Manager Herrera kunne ikke fordra Corso, og prøvde å selge ham ved avslutningen av hver eneste sesong, men klubbens eier, oljemagnaten Angelo Moratti nektet.
Corso var nemlig fansens aller, aller største helt, med en unik evne til å score spektakulære mål. Ikke minst hadde han perfeksjonert en frisparkteknikk andre senere skulle etterape. «Fallende løv» ble det kalt når ballen seilte mykt over muren før den plutselig duppet og falt ned i det ene hjørnet, med keeperen frosset fast på streken.
Inters gullalder endte med Herreras avgang i 1968. På de neste 20 årene tok klubben kun tre seriemesterskap, det seneste i 1988–89. Det mesterskapet ble på mange måter catenaccios siste triumf. Et siste blaff etter at et annet lag – som også ble kalt Grande – var blitt seriemestre året før.
Trener Jose Mourinho og klubbpresident Massimo Moratti etter at Inter hadde vunnet Champions League-finalen i 2010 over Bayern München.
Foto: Antonio Calanni
Også dette laget endret italiensk fotball – og verdensfotballen – og da i en offensiv retning. Grande Milan er laget med Gullit, van Basten og Rijkard, bak en forsvarsrekke med Maldini og Baresi, ledet av Arrigo Sacchi; et av historiens beste og mest velspillende fotballag. Uslåelig i lange perioder, både i Italia og Europa.
For byrival Inter gikk det verre. Etter seieren i 1988–89 skulle det gå 17 år før de vant serien igjen. Det skapte enorme gnisninger mellom laget og dets fans. I løpet av 1998–99 sparket klubben fire managere, i stor grad drevet fram av ulike ultras-grupper, og i 2001 kastet rasende Inter-fans en bensinbombe mot lagets buss. Med spillerne inni.
I dag er stemningen mellom Inter og fansen atskillig bedre. I 2010 vant laget sin tredje Champions League-finale og i 2024 tok de sitt 20 seriemesterskap, ett mer enn byrival Milan. Pr. nå leder de Serie A og er på vei mot et nytt mesterskap. Anført av stjerner som Lautaro Martínez, Marcus Thuram, Nicolò Barella, Denzel Dumfries og Yann Sommer.
Ronaldo (O Fenômeno) og Christian Vieri (t.v) er bare to av en lang rekke verdensstjerner som har spilt for Inter Milan.
Foto: STR
Tjue av spillerne i Inters tropp har landskamper, men selv de navnene blekner i forhold til fortidens stjerner. Navn som Ronaldo (fra Brasil), Rummenigge, Klinsmann, Pasarella, Matthäus, Bergkamp, Baggio, Eto’ o, Roberto Carlos, Seedorf, Pirlo, Crespo, Cannavaro, Figo, Ibrahimović, Balotelli; og da er bare de aller, aller mest kjente nevnt.
Det er altså en klubb med en ekstremt rik historie Bodø/Glimt skal møte. De to klubbene har også en felles historie. I 1978 møtes de i cupvinnercupens andre runde. Etter å ha tapt 0–5 i Milano tok Glimt imot Inter på Aspmyra. Den kampen endte også med tap, 1–2 etter mål av blant annet Alessandro Altobelli. To år senere scoret samme mann et av Italias mål i VM-finalen.
Truls Klausen klarer ikke å hindre Alessandro Altobelli fra å score. Altobelli er den eneste verdensmesteren som både har scoret på Aspmyra og og i en VM-finale.
Foto: Faksimile Nordlandspotsten
Kampen på Aspmyra ble også et tidsskille i Bodø/Glimts historie. Det skulle vært Odd Bjørn Kristoffersens siste kamp som trener og Harald Bergs siste som spiller. Begge gjorde riktignok comeback senere, men Inter ble på mange måter den siste store kampen for gullaget fra 1975. Den kunne også virke som et farvel til Europa.; to år senere rykket Glimt ned til andre divisjon.
I dag er dette fjern historie. Bodø/Glimt er ikke bare klar for Europa for sjette sesongen på rad, de er klar for en 16-delsfinale i Champions League. Større blir det knapt, og da er det passende at motstanderen er en gigant og nok en gang kommer fra en av verdens ledende fotballbyer. Så får vi se hva de har å stille opp med mot et lag fra en nordnorsk fiskerlandsby.