Sport, Leirfjord | Mie (16) ble ekstremsportens siste viking: – En personlig seier

Som aller siste «viking» over mållinjen kom 16 år gamle Mie Rye Antonsen i mål på Røros. Selv om resultatlisten plasserte henne som nummer ni av ni, føltes det som en soleklar personlig seier. Bak henne lå et døgn med maksimalt fire timers søvn og et fysisk kjør de færreste kan forestille seg.

SEIER: Et av livets mål er nådd. Mie Rye Antonsen gjennomførte 20 ekstreme mil i ødemarka.
Foto: Nils Bakke

– Vi holdt på å gi opp halvveis på den siste etappen. Hundene var også utrolig slitne, men jeg bestemte meg for å fullføre. Jeg ville ha med meg opplevelsen av å krysse mållinjen sammen med alle mine Alaska huskier, smiler 16-åringen til vår utsendte på Røros.

Hardere trening enn toppidretten

Mie legger bak seg 2 400 kilometer på sleden i løpet av en sesong – en distanse som tilsvarer veien fra Lindesnes til Nordkapp, og vel så det. Faktisk trener en sledehundkjører i gjennomsnitt mer enn en langrennsløper i verdensklassen.

MESTERMØTE: Mie i mestermøte – med legende Robert Sørlie. To ganger vinner i Iditarod, verdens tøffeste sledehundrace i Alaska på 160 mil.
Foto: Nils Bakke

Kuldegrader ned mot 50 minus er ingen grunn til å bryte. Og skulle det blåse «nordavind fra alle kanter» slik at sikt blir et fremmedord, er det bare én ting å gjøre: Grave seg ned i snøen et døgn eller tre og vente til stormen løyer.

Naturens katedral

– Hva er det som driver en tenåring til å drive med en slik ekstremsport?

– Det er det fascinerende samspillet mellom dyr og mennesker som er så stort, forklarer Sandnessjøen-jenta.

UT FRA START: Her ut fra starten på Røros inn i ødemarkas kalde og svarte natt.
Foto: Nils Bakke

Hun beskriver naturen som en magisk katedral, der lys og temperatur er i konstant endring. Hun snakker om solnedganger, mildt månelys over dansende snøfnugg, og nordlys som flerrer over himmelen. Det er Jack Londons ånd og Helge Ingstads «Pelsjegerliv» som fungerer som bibel for de «hundsede».

– Man må vel være litt gal for å stille opp i dette?

– Ja, svarer hun kontant.

– Man må tørre å satse mens man lever. Vi har jo bare ett liv. Men dette er ikke bare galskap – det er «gladskap».

Driftsutgifter og mentorhjelp

Underveis i Femundløpet kjørte 16-åringen tidvis i samme spor som selveste Lars Monsen. – Han er en god ambassadør for sporten, innrømmer hun, men trekker heller frem sin egen mentor, veteranen Terje Straat, som sin viktigste støttespiller.

Å holde et hundespann er ingen billig hobby. Bare i fôr går det med ett tonn kjøtt i året, og de totale utgiftene i fjor bikket 200.000 kroner. Til daglig er Mie elev på Helse- og oppvekstfag, men fritiden tilhører hundene.

4.000 HUNDER: Det var nesten 4.000 hunder med i Femundløpet.
Foto: Nils Bakke

Nå håper hun på mer rekruttering til miljøet hjemme på Helgeland, hvor hun er aktiv i Helgeland Trekk- og brukshundklubb. For de som vil følge reisen videre, deler hun hverdagen på Instagram under navnet klovnespannet_Mie.

Mie Rye Antonsen lever kanskje et «hundeliv», men hun gjør det med et smil om munnen.