Debatt, Krigen i Ukraina | Ukrainerne velger kulde og frihet fremfor varme og underkastelse

Gradestokken utenfor vinduskarmen min i Kyiv viser minus 17 grader. Det får meg til å tenke tilbake på min barndom. Da krysset vi ofte fingrene for at det skulle bli kaldere enn minus 15. Da fikk vi nemlig fri fra skolen.

Ukrainske barn jeg har snakket med, tenker ikke slik. De har gjennom flere år tilbrakt altfor mye tid utenfor klasserommet. Først under pandemien, og så utallige ganger etter fullskalainvasjonen for fire år siden.

Man kan si at det er to parallelle kriger som føres i Ukraina. Den ene foregår på slagmarken. Den andre er rettet mot sivilbefolkningen. Luftangrepene mot kritisk infrastruktur, knyttet til vann og energi, kommer oftere og er større enn før. At Ukraina opplever den kaldeste vinteren på 10 år gjør situasjonen enda verre. Gradestokken har flere dager krøpet ned mot minus 20 grader.

Myndighetene har erklært unntakstilstand i Kyiv. Mer enn 600.000 innbyggere skal ha forlatt byen. En eldre dame frøs i hjel i sin egen leilighet. Ordene for sult (holod) og kulde (kholod) på ukrainsk høres ganske like ut, og noen ukrainere har begynt å kalle denne vinterkrisen for «kholodomor», med referanse til den menneskeskapte hungersnøden som Stalin påførte landet i 1932-33.

Luftangrepene skaper enorme humanitære behov. Organisasjoner som Caritas bistår de mest sårbare menneskene i frontnære områder med husreparasjoner, utbygging av vanninfrastruktur, mat, evakuering og ikke minst brensel til oppvarming.

Myndighetene i Kyiv har, i samarbeid med organisasjoner som Caritas, opprettet varmesentere, såkalte «Points of Invincibility» hvor folk kan komme for å få varme, te, varm mat og strøm til å lade opp eksempelvis mobiltelefoner. Det finnes nå et nittitalls slike sentere i byen. Ett av dem er den gresk-katolske katedralen i Kyiv.

Forrige helg ble jeg vitne til nok en kreativ måte å finne varmen på. Kanskje mindre kjent enn de tradisjonelle varmesenterne, er fenomenet med utendørs varmepunkter. Nabolagsfester, som samler innbyggere i mørklagte blokker ute i fellesområder for bålkos, musikk og dans. I tillegg til at det gir varme, skaper dette samhold og viser motstandskraft.

Selv er jeg en av de «heldige» av Kyivs innbyggere. Jeg bor nemlig i en gammel bygård som fortsatt har sentralvarme. Vi er bedre stilt enn dem som bor i mer moderne leiligheter som ofte kun har strømbasert varme.

Leiligheten min er likevel heller ingen badstu. Mens jeg skriver dette viser gradestokken inne 6 grader, og det damper av munnen min når jeg puster. Det minner meg om følelsen av å være på hytta innen man har fått fyrt opp skikkelig. I motsetning til hytta, blir leiligheten aldri varm.

Strømrasjoneringskalenderen til energimyndighetene har jeg sluttet å følge med på. De få timene med strøm i døgnet, om noen, er uansett midt på natta. Tre ganger har jeg prøvd å vaske den samme klesvasken, men rekker aldri å bli ferdig før strømmen er borte. Da ser man seg heller om etter andre løsninger.

Tips og inspirasjon finner jeg hos mine Caritas-kolleger og i videoer på sosiale medier. Varmeflaske i senga. Telt inne i leiligheten. Koke vann på gassovn for å fylle opp badekaret for et varmt bad. Legge murstein på gassovn for å få mer varme. Sove med ytterklær. Og min norske sovepose, som er laget for å tåle minus 20 grader, har kommet svært godt med. Da jeg fortalte en av mine ukrainske kolleger om dette, kommenterte hun: «Du er i ferd med å bli ukrainsk!»

På kontoret er det aggregat, så det å tilbringe lange dager der forbindes med etterlengtet lys og varme. Å føne håret, som jeg ikke rakk fordi strømmen gikk, kan jeg gjøre meg ferdig med ved å ta med hårføneren på kontoret.

Å gå på gymmen, som også har aggregat, er også en anledning til å få strøm og en varm dusj. Sånn sett kommer det noe godt ut av elendigheten. Det blir i det minste lettere å nå nyttårsforsettet om å trene mer. Sist jeg var der hørte jeg et skrik fra dusjen. Det viste seg å være et gledeshyl fra noen som var lykkelig over å endelig kunne ta en varm dusj.

Når kulden biter, strømmen faller ut og angrepene øker, settes både hverdagen og håpet på prøve. Likevel fortsetter ukrainere å støtte hverandre og finne løsninger. Det er et sterkt uttrykk for utholdenhet og vilje til å stå videre.

Det er fascinerende hva mennesker kan venne seg til å utholde, og den oppfinnsomheten og motstandskraften ukrainere utviser, er imponerende og inspirerende.