I dagens oppmerksomhetsøkonomi holder det ikke å bare være best på ski. Du må ha evnen til å røre. Og dele sorgen din med alle andre.
Du må du helst bære på et traume eller to for å være interessant.
OL er ikke bare i ferd med å bli en norsk gull- og medaljefest. Det vil stå igjen som en tåreperse. For ingenting skaper overskrifter og gode historier som en gråtkvalt idrettsmann i mixed-sonen.
Sjelden har tårer vært viktigere for mesterskapets underholdningsverdi, seersuksess og spredning. For Lægreids utroskapstårer går nå like viralt som Klæboes klassiskklyv.
Idrettshelter gråter over egne prestasjoner, over avdøde familiemedlemmer og lagkompiser, for alt de har forsaket, for motgang, kritikk, og dyp anger.
Dette er både normalt og fint. For mange et dypt alvor.
Disse folka har ofret alt. De lever store deler av året i en boble av havregryn, melkesyre og asketisk ensomhet, kun for å ha marginene på sin side når det gjelder som mest.
At alle sluser åpnes når du endelig lykkes – eller mislykkes – er slett ikke rart.
Idrettsfolk blir på et vis naturlig gråte-klare. Under konkurransen bader kroppen i en cocktail av hormoner. Det voldsomme fallet i stress ved målgang blir som en demning som brister.
Tårene vasker bokstavelig talt bort stresshormer fra systemet.
Men må de på død og liv dyrkes på TV?
Jakten på en tåre her og en tåre der virker like manisk som det for noen år siden gikk sport i å spørre vinnerne om «det blir vel litt feiring nå».
Mange i den norske OL-troppen har denne gangen vært preget av bunnløs sorg. Over en død bestefar som betydde alt. En far som måtte gi tapt til kreften rett før OL. Og en lagkompis som ble funnet død på samling.
Før fikk idrettshelter i sorg være i fred. I 2014 gikk kvinnelandslaget i langrenn med sørgebånd etter at Astrid Uhrenholdt Jacobsen mistet broren sin. Som seere deltok vi kun på avstand. Det var respektfullt, men likefullt rørende.
Nå forventes det at en sørgende Johann André Forvang skal snakke ut på direkten om farens bortgang, samtidig som han har vunnet en bronsemedalje.
Sorgen er ikke lenger privat, men en del av hele TV-opplevelsen. Akkurat slik tårer, brudd, tap og sorg er nødvendig for å holde liv i realitykonsepter som «Hver gang vi møtes», «Kokkeskolen» og «Farmen».
Sportsjournalistene er på et vis blitt vår tids , der de står og tigger etter tårer. Jo flere, jo bedre TV.
Og har du med en lite lettrørt bror eller søster å gjøre, er det bare å ta tiden til hjelp. Det vil piple frem noe blankt til slutt.
Kleinest blir det når reporteren selv bidrar, og ikke får frem et ord fordi klumpen i halsen har blitt for stor.
Følelser er viktig i journalistikken. Men hvorfor så mye grining?
Vi vet ikke hva Forfang, Iversen, Lægreid, eller McGrath syns om å dele tårene sine med en hel verden. De hadde også høyst forskjellige grunner til å gråte.
Risikoen er at vi får en idrettsverden der utøverne føler at de må «levere» tårer for i det hele tatt å bli lagt merke til. Da er ikke sorgen lenger et tegn på det skjøre og menneskelige som idretten også rommer, men et krav for å passe inn i en salgsmal.
Det er i så fall til å grine av.