Paradoksene er mange her i livet. Ett av dem finner vi i bydelen Hamna. I hele seks år har boligprosjektet Vestskogen stått i stampe. En realisering ville gitt 400 sårt tiltrengte boliger i en by hvor situasjonen er prekær. Men prosjektet er blant flere utfordringer i konflikt med det såkalte nullvekstmålet. Enkelt sagt handler det om å unngå vekst i biltrafikken.

Bygger man 400 nye boliger, vil biltrafikken i den aktuelle bydelen øke noe. Men mesteparten av den nye trafikken vil uansett være biler som allerede kjører rundt i Tromsø i dag, som flytter seg fra den ene til den andre bydelen.

I Hamna, som i alle bydeler, kjører stadig flere el-bil. Det er et resultat av statlig, villet og vellykket politikk. Vi kjører altså utslippsfrie biler i stor stil, hvis vi ikke tar i bruk utslippsfrie busser, el-sykler eller apostlenes hester.

Vi lykkes såpass godt med nullvekstmålet i Tromsø at det er blitt et problem, for vi tar inn mindre bompenger enn planlagt.

I lufta over Tromsø øker derimot utslippene, mye takket være fullstappede turistfly fra det store utland. Det er også et resultat av villet politikk.

Regjeringen har nemlig ambisjoner om at reiselivet skal være en av våre viktigste vekstnæringer, det vi skal leve av etter oljen. Og her er Tromsø allerede en stor og viktig bidragsyter.

Rett over Hamna, nord på Tromsøya, letter og lander det daglig rundt 150-200 fly i høysesongen. Veksten er enorm. Men en forsiktig økning av (el)biltrafikken til og fra bydelen, kommer altså ikke på tale.

En borgerlig lokalpolitiker i Tromsø sa det ironisk, men ganske så treffende i en telefonsamtale her om dagen: «Det er ikke så farlig med utslipp, så lenge det er litt over bakkenivå».

Den samme regjeringen som ønsker turistvekst, har ironisk nok et mål om å igangsette bygging av 130.000 nye boliger i løpet av fem år. Ambisjonene får ikke mye drahjelp i Tromsø.

I fjor ble det satt i gang bygging av så få som 260 boliger. Det er veldig langt unna behovet i Nord-Norges største by. Konsekvensene ser vi daglig: Folk som kjemper en desperat kamp på leie- og eiermarkedet. Boliger som leies ut og selges til priser som er uoverkommelige, selv for folk med middels god inntekt. Folk flytter fra Tromsø eller dropper tanken om å flytte hit.

Les også

Tromsø drukner i planer

Tromsø er truffet av en perfekt storm. Byggekostnadene er skyhøye, og saksbehandlingen går i slow motion. På toppen av det hele har vi korttidsutleie til turister som legger beslag på en betydelig andel av boligene. Det lille som er av tilgjengelig husvære, er bruktboliger til svimlende summer.

Reiselivet og korttidsutleie er i utgangspunktet ikke problemet, men snarere en del av løsningen hvis målet er å bygge flere boliger og skape verdier. Akkurat nå forsterkes problemene av korttidsutleie, fordi de mer grunnleggende utfordringene er såpass store.

Utbyggerne tar ikke sjansen på å bygge, på grunn av høye kostnader og et sendrektig byråkrati (som også koster flesk). Lønnsomheten er lav, og risikoen stor. Dermed prioriterer utbyggerne bort boligprosjekter.

Den langsiktige konsekvensen av boligmangelen, er at vi priser enda flere mennesker bort fra Tromsø, både studenter og arbeidsfolk. Det vil gå igjen utover tjenestetilbudet, velferden og til syvende og sist bo- og livskvaliteten.

Og for den saks skyld: Det vil også gå utover Tromsø som turistby.

Den onde spiralen er allerede i full sving, men politikerne våre fremstår som handlingslammet, både lokalt og nasjonalt. Og kommunen fortsetter å snakke om den store boligreserven, som om noen kan bo i en boligreserve.

Det er flere grep som bør vurderes:

  • Kan staten fire på de byggtekniske kravene (TEK17)?
  • Kan staten innføre differensierte løsninger for nullvekstmålet? Det er stor forskjell på for eksempel Tromsø og Trondheim.
  • Kan bidragene fra Husbanken styrkes?
  • Kan kommunen fire på rekkefølgekravene? Det vil redusere risikoen og kostnadene for utbygger og dermed huskjøpere.
  • Kan det utvises større effektivitet og ikke minst fleksibilitet i byråkratiet, for eksempel med hensyn til nullvekstmålet?
  • Kan byråkratiet i kommunen, fylkeskommunen og hos statsforvalteren innta en mer løsningsorientert holdning?
  • Kan Tromsø-ordfører Gunnar Wilhelmsen (Ap) sette ned en innsatsgruppe med mål om å sette i verk tiltak som kan gi raskt effekt?
  • Kan den samme Wilhelmsen og de øvrige kommunepolitikerne, med en offensiv plan, sørge for at det bygges flere hoteller, slik at flere boliger blir tilgjengelig for langtidsleie?
  • Står den politiske modellen i Tromsø i veien for framdrifta? Ville byrådsmodellen gitt mer fart på sakene?

Til syvende og sist handler mye om vilje, politisk vilje. De som styrer i Tromsø ser for tiden ut til å ha abdisert. Kortsiktige løsninger synes å være fokuset, fremfor å bygge en by for de mange i framtida.

Det er vanskelig å vokse når nullvekst er målet.