Jeg er en sånn en som sluker omtrent alt De olympiske leker kan by på.
Langrenn, skiskyting, alpint, curling, hopp, skøyter eller kombinert, det spiller ingen rolle, når idrettsutøvere har lagt ned tusenvis av treningstimer for å prestere akkurat nå, da sitter jeg klistret for å se på.
Men likevel.
Selv om Johannes Høsflot Klæbo har blitt tidenes vinterolympier etter å ha vist frem et uforståelig bakkerykk.
Selv om Jens Lurås Oftebro har blitt den fra Asker og Bærum som har tatt flest gull i OL etter å ha kjempet seg frem i løssnø og tett snødriv.
Og selv om vi som nasjon ligger an til å sette rekord i antall medaljer i en olympiade.
Til tross for alle disse suksesshistoriene, er det noe helt annet som har festet seg.
Mennene fra Bærum som viser følelser.
Til en hel verden.
For det var unektelig rørende å se Atle Lie McGrath foran alle mikrofonene etter slalåmrennet mandag.
Du vet, rennet der Fossum-utøveren ledet etter førsteomgang, men kjørte i en port nesten umiddelbart i andreomgang, kastet stavene, og strenet til skogs der han la seg ned i snøen.
Han håpet han var alene, men hadde alle kameraer rettet mot seg da han gikk til skogs etter slalåmrennet.
Foto: John Locher/AP Photo/NTB
Noen timer senere var han klar til å snakke, og gjorde det med en åpenhet vi alle kan lære noe av.
Han snakket om hvor tøft han har hatt det etter at han mistet morfaren sin på åpningsdagen av OL.
At presset han hadde følt de siste dagene, var stort. At han var glad for at han hadde sine nærmeste rundt seg. At han kommer til å trenge tid på å fordøye alt sammen. Og at han faktisk kan trenge litt hjelp til akkurat det – å komme over den sportslige skuffelsen i kombinasjon med den private sorgen.
Atle Lie McGrath la ikke skjul på hvor krevende årets OL har vært for ham.
Foto: Cornelius Poppe/NTB
Og det å snakke åpent om behovet for hjelp til å takle følelser, det står det respekt av.
Derfor synes jeg også egentlig at det står respekt av Sturla Holm Lægreid også, selv om de to situasjonene ikke kan sammenlignes.
For det var en uklok beslutning å bekjenne sitt utroskap for åpent kamera rett etter at kompisen hadde tatt OL-gull, og også tilsynelatende uten å tenke over belastningen det førte til for helt uskyldige personer.
Men at han turte å vise følelser og gi et helt konkret ansikt til det å gjøre feil, det syns jeg han også har fortjent litt ros for.
Sturla Holm Lægreids utroskapsbekjennelse gikk verden rundt.
Foto: Heiko Junge/NTB
Dessuten har han i ettertid gitt et ansikt til det å stå i det, å møte opp rett etter at du har tråkket godt oppi salaten, og vise at livet faktisk må gå videre.
Det går an å ta både sølv og bronse da også.
Det kommer jeg til å huske.
Og prøve å lære av.
Og kanskje er det også med på å bringe idrettsutøverne litt nærmere oss.
For mens de færreste av oss kan kjenne oss igjen i det livet toppidretten krever, skjønner vi oss på følelser.
Vi kjenner igjen sorg.
Feil og mangler.
Ting vi helst skulle hatt ugjort.
Og vi kjenner igjen gleden også.
Når Emil Iversen, som for øvrig også kan bli lokalt bosatt på Snarøya, gråter av lettelse etter stafettgull og hyller kompisen for å ha gjort livet litt enklere det siste året, så får vi øye på mennesket bak suksessen.
Emil Iversen var stappfull av følelser da hans første-etappe holdt til gull i stafetten forrige helg.
Foto: Lise Åserud/NTB
På den måten blir de mer interessante for oss, idrettsutøverne.
Noe mer enn gull, sølv og bronse.