Før var verden stille. Så kom internett.

Slik åpner tv-serien «Rekviem for Selina», som er blitt en stor suksess. Det er skuespiller Elli Müller Osborne som gestalter rollen som rosabloggeren fra en liten bygd langt nord. En rosablogger som har svært mye til felles med den oppmerksomhetssøkende og kommersielt begavede harstadværingen Sophie Elise Isachsen.

Og kanskje har Elli selv opplevd et før og etter? En følelse av at lydmuren brast, etter at over 500 000 nordmenn så den første episoden? Lyden av applaus har hun i alle fall måttet venne seg til, med blant annet Gullruten for «Beste hovedrolle drama», samt kritikerprisen for samme rolle.

Elli Rhiannon Müller
Osborne

25 år. Skuespiller.
Vant flere priser for
hovedrollen i NRK-serien
«Rekviem for Selina»,
og er nå i gang med
nye prosjekter. Først
ut er hun å høre som
stemmen til Mabel
i Pixar-filmen «Operasjon
Bever» på kino i mars.

Vis mer
Vis mindre

– Jeg blir jo veldig glad for at jobben jeg gjør, blir anerkjent, sier hun etter å ha tenkt litt over hvordan hun opplevde mottakelsen.

– Men akkurat det å få masse oppmerksomhet rettet mot meg selv … Det er noe jeg egentlig synes er litt vanskelig, sier hun oppriktig og unnskylder seg på forhånd for at hun kan virke litt sjenert og tilbakeholden med alt som handler om henne selv.

– Det er kanskje der jeg skiller meg mest fra karakteren Selina. Det å dele alt – med alle. Det skremmer meg, sier hun og smiler vennlig, men litt forsiktig.

LEK: – Jeg var et barn som likte å leke, og jeg lekte nok litt lenger enn mange av mine jevnaldrende venner, sier skuespiller Elli Müller Osborne, som har gjort kometkarriere de siste årene. FOTO: Ida Fiskaa

Det var altså ikke tanken på applaus og ros som fikk den vevre Oslo-jenta (som er så «snarlik» Scarlett Johansson at man nesten kvepper i det hun entrer rommet) til å begynne med amatørteater som barn. Det var gleden over å leke, lage noe sammen og så presentere en opplevelse for noen andre som var driveren. Men først og fremst leken. Den dyttet henne videre inn i film- og tv-produksjoner gjennom ungdomsårene, og det er den som er årsaken til at hun i dag, i midten av 20-årene, ikke kan tenke seg noe mer meningsfullt enn å være en del av det kreative fellesskapet som en slik produksjon er. Og når et slikt fellesskap lykkes, slik som i «Rekviem for Selina»?

– Det føles selvsagt helt fantastisk! Og overraskende. Samtidig visste jeg jo at det var veldig mange flinke folk involvert og et tema som engasjerte, sier Elli, som åpenbart helst vil snakke om samarbeidet og alle talentene som er involvert i en serie som dette, fremfor å trekke fram sin egen innsats.

Sistnevnte var likevel betydelig, og den kostet krefter.

– Det var som å være i en boble. Etterpå var jeg helt utkjørt, sier hun.

– Vi lever jo i en tid hvor det er
helt vanlig å forandre på eget
utseende. Vi ser jo at andre gjør
det hele tiden, og derfor blir det
normalisert. Vi ødelegger selvtilliten
til hverandre ved å holde på sånn, sier
skuespilleren.
FOTO: Ida Fiskaa

Hun forklarer at bare det å få på seg alle kroppsdelene som måtte til for å bli Selina, var en påkjenning. Timevis i sminkestolen for å få på ekstra lepper, pupper og rumpe som var spesiallaget til henne. Sminke og hår var også tidkrevende. Alt måtte stemme, det var jo en vesentlig del av karakteren, av historiefortellingen om hvem Selina var, og ikke minst hvem hun ønsket å bli.

– Det skjer en forandring i hvordan hun ser ut helt konkret, men inni henne fortsetter mye å være som det alltid har vært, forklarer en engasjert Elli, som tror vi alle har dette i oss.

At vi presenterer en utgave av oss selv for verden, en utgave som ikke nødvendigvis samsvarer med den vi er inni oss.

– Den kraften og viljen hun har til å bli sett, og samtidig sårbarheten og usikkerheten hennes. Alt det der gjorde Selina til en drømmerolle, sier Elli og smiler.

Dialekten var noe av det hun var mest nervøs for ikke å fikse. Det skulle være en slepen, litt flat nordnorsk, som for oss som ikke er nordfra, høres litt … uengasjert ut?

– Den øvde jeg mye på! Det å lytte til melodien i måten de snakker på, hjalp meg mye, forklarer hun og legger til at hun fikk hjelp av en språk-coach til å «knekke koden».

FOTO: Ida Fiskaa

Noe av det hun er mest fornøyd med, er at hun ennå ikke har fått negative tilbakemeldinger fra noen som mener dialekten hørtes «søring»-aktig ut. Strengt tatt har vel rosen vært så godt som unison når det gjelder hennes innsats som skuespiller.

Noen kristiske røster har likevel hevdet at serien var med på å gi allerede mektige influensere ytterlige markedsmakt, og at NRK ikke burde bruke ressurser på å skildre miljøer og mennesker som allerede bader i oppmerksomhet. Hva mener hun selv om dette perspektivet?

– Serien var i alle fall ikke en hyllest til det livet og den tilværelsen, sier Elli.

Hun har fått mange tilbakemeldinger på at nettopp den tøffe skildringen av alt fra plastiske operasjoner til netthets gjør at man som seer får et nytt blikk på det som kan oppfattes som en glamorøs og problemfri tilværelse som influenser i elitedivisjonen.

For Elli handler serien først og fremst om å skildre en tid og et fenomen og hvor sårbar en tenåringsjente er i møte med massiv oppmerksomhet og ufiltrerte kommentarfelt.

– Jeg hadde mange opplevelser i møte med manus som var sånn «Hæ? Har dette virkelig skjedd?» sier Elli.

Den følelsen fikk seeren også. Sophie Elise var selv inne som manuskonsulent og gikk god for det som ble presentert. I tillegg ble historiene fra andre bloggprofiler i Sverige og Danmark også brukt. Serien ser ut til å bekrefte myten om at virkeligheten alltid overgår fiksjonen.

FOTO: Ida Fiskaa

Elli selv har få egne referanser fra å være limt til skjermen som liten jente, selv om hun må sies å tilhøre den generasjonen som er «digitalt innfødt», født i 2001, og dermed hatt internett og sosiale medier med seg fra barnsben av.

– Jeg var et barn som likte å leke, og jeg lekte nok litt lenger enn mange av mine jevnaldrende venner, mye fordi jeg hadde en fem år yngre lillesøster som ga meg den muligheten, sier hun og ler litt.

Men selv om leken var viktig, kan cv-en til 25 år gamle Elli se ut til å tilhøre en ti år eldre versjon av henne selv, som selv da ville ha fremstått som både innholdsrik og imponerende. Og ikke minst vitnet om en svært ambisiøs og målrettet person.

Rollen som Emilie i Erik Poppes «Utøya 22. juli» fikk hun allerede som 15-åring. Siden har hun spilt hovedrollen Frida i filmen «Psychobitch» og gestaltet den engstelige psykologistudenten Ida i serien «Ida tar ansvar». Glemte vi å nevne at hun også har vært ung og kongelig i rollen som den norske tronarvingen Margrethe i Netflix-suksessen «Royal Teen»?

Dette er bare et nøkternt utvalg. Elli har en «showreel» – en samling av roller og prestasjoner – få andre på hennes alder kan vise til.

FOTO: Ida Fiskaa

Hadde hun oppnådd tilsvarende resultater innenfor idrett, ville det vært nærliggende å anta at foreldrene hadde fôret henne med fullkornsprodukter fra krabbestadiet, samt heiet uavlatelig fra sidelinjen på hver eneste trening og samling fra barneskolealder.

– Jeg er aldri blitt styrt i noen retning, egentlig. Jeg har alltid følt at jeg har vært fri til å utforske interessene mine og finne min vei. Film og teater har vært en naturlig del av oppveksten min, pappa jobbet med film, og det var noe jeg tidlig ble interessert i, sier Elli.

At bestefaren var filmregissør og stemoren er Nationaltheatret-skuespiller Petronella Barker, gjør at valget om å satse på et yrke mange foreldre ville ha frarådet, kanskje i stedet fremsto som mindre risikabelt?

– Ja, antakelig. Men jeg har holdt på med masse annet også og var innom en haug av idretter som barn, sier Elli og ramser opp svømming, kampsport, fotball og håndball.

– Håndball ble forresten en kort affære. Jeg lurer på om det ble med én prøvetrening? Det ble rett og slett for skummelt for meg, sier hun og forklarer at de kjappe pasningene stresset henne.

– Jeg har aldri vært spesielt tøff, sier hun og tar en slurk kakao, uten å dvele ved det faktum at langt de fleste vil anse det å stå på en scene eller foran et kamera som noe langt skumlere enn en håndballbane fylt med glade amatører.

FOTO: Ida Fiskaa

Når starter egentlig en lidenskap? Det synes Elli selv er vanskelig å tidfeste. Kanskje lå det latent hele tiden? Eller var det da hun som liten fulgte faren på filmopptak i Italia og så hvordan samspillet på settet utspilte seg som en sømløs koreografi?

– Minnene mine fra barndommen om å være med pappa på filmsett er veldig fine, sier hun og smiler.

Hun husker stemningene, alle menneskene som jobbet med helt spesifikke ting, store skulpturer og rekvisitter som pirret fantasien.

– Det var magisk!

Det litt eksostiske mellomnavnet Rhiannon er delvis etter den kjente Fleetwood Mac-låten (Rhiannon rings like a bell through the night, and wouldn’t you love to love her?), men også etter et walisisk sagn. Faren til Elli er fra Wales, derav Osborne. Opprinnelsen til Müller på morssiden er hun selv litt usikker på, bare at fire etternavn kan føles litt … voldsomt.

– Jeg prøver meg på Elli Müller Osbourne enn så lenge, selv om jeg virkelig liker Rhiannon også, det er et navn jeg er veldig glad i, påpeker hun.

FOTO: Ida FIskaa

Kanskje skilte hun seg litt ut der i villastrøket på Nordstrand i Oslo (litt på landet, men likevel i byen)? Med en fem år yngre lillesøster hun omtaler som «verdens beste», beskriver Elli seg mer som en nerd enn en som tidlig fant ut hvordan hun skulle posere på bilder.

– Jeg var ikke hun som knekte koden når det gjaldt hår og sminke sånn i starten av tenårene, sier Elli.

Hjemme kunne hun fint leke helt alene. Skape sine egne verdener, gå inn og ut av rollene hun fant på der og da.

– Fantasien min har alltid vært i overkant livlig, sier hun og ler.

Hun beskriver det som noe hun alltid har kunnet forsvinne inn i, men som hun først da hun ble litt eldre, skjønte at ikke alle var i besittelse av.

– Jeg trodde alle lagde sine egne verdener, liksom, sier hun og smiler.

Kanskje var evnen til å forsvinne ut og inn noe annet, noe som kom henne til gode da hun ble tenåring? Foreldrene skilte seg. Kroppen forandret seg. Hormoner og følelser i en intens kombinasjon.

– Jeg tror i grunnen at jeg var en typisk tenåring, men jeg var ikke en som hadde et sånt voldsomt opprør, sier Elli.

Interessen for å teater og film var konstant, ja, nærmest som en trygg havn.

– Hvem var du i skolegården på denne tiden?

– Jeg var ikke hun kuleste, i hvert fall, jeg var mer hun rare, tror jeg, sier Elli og ler.

– Når jeg ser på ungdom i dag, så synes jeg de er så flinke til å kle seg, så proffe med makeup og hele pakka. Det ser ut som de vet akkurat hva de kler og hvordan de skal føre seg, jeg var ikke hun som mestret det der så tidlig, forteller Elli.

FOTO: Ida Fiskaa

Hun er takknemlig for at hun i motsetning til Selina-karakteren ikke søkte bekreftelse fra fremmede på internett gjennom den mest sårbare ungdomstiden.

– Vi lever jo i en tid hvor det er helt vanlig å forandre på eget utseende. Vi ser jo at andre gjør det hele tiden, og derfor blir det normalisert. Jeg tror vi ødelegger selvtilliten til hverandre ved å holde på sånn, sier Elli.

Hun tror ingen av oss er helt immune mot alle inntrykkene vi får gjennom sosiale medier flere ganger om dagen.

– Det er lett å tro at det bare er sårbare tenåringer som preges av dette, men også voksne påvirkes.

Selv tar hun seg i å savne den litt naive innstillingen til livet som hun mener preget særlig årene på dramalinjen på videregående. Det uforpliktende, det åpne, at ingenting var satt.

– I dag synes jeg at tiden går fort, på en annen måte. At jeg må ha nok å gjøre, være i gang, liksom.

Elli kikker ut av vinduet og forklarer at hun blir urolig når hun tenker på framtiden.

– Jeg har mange venner som er godt i gang med utdannelsen sin og har fremtidsplanene klare, sier Eli.

FOTO: Ida Fiskaa

Hun forteller at det er tøffe tider i film- og tv-bransjen, slik mediene melder om. Strammere budsjetter og færre bevilgninger gjør at fagfolk forsvinner, det profesjonelle miljøet krymper.

– Det bekymrer meg at bransjen er under press. Mange kolleger, superflinke folk, må finne seg andre jobber. Det er lett å bli utrygg selv også, sier Elli, som ikke tar det for gitt at oppdragene skal stå i kø, år etter år.

– Likevel, jeg har i grunnen bestemt meg for å bruke mindre tid på bekymringer og dårlig samvittighet. Jeg har bestemt meg for å tillate meg å være i 20-årene, sier Elli og forklarer:

– 20-årene er ikke en bekymringsløs tid. Jeg opplever at vi er mange som mener at vi burde ha kommet lenger, vært flinkere, jobbet mer, brukt tiden bedre, forklarer hun og forteller entusiastisk om dramaserien «Unge lovende», som hun akkurat har sett (og som hun bedyrer at hun burde sett for mange år siden).

Her skildres en gjeng «unge kreative» i starten av 20-årene på jakt etter gjennombrudd og suksess. Ikke minst ønsker de at noen «skal se dem». Oppdage talentet deres. At dører skal åpne seg, ja, at verden skal åpne seg.

– Den serien er så god! Det er lett å kjenne seg igjen i det strevet og all usikkerheten. Selv har jeg slitt med en slags skyldfølelse for de periodene mellom jobber. Da har jeg tenkt at jeg burde brukt tiden min mer konstruktivt. Aktivisert meg mer. Mindre mobil, mer bøker, mer trening, alt som er bra for meg, hvis du skjønner?

– Jeg har venner og familie som jeg ønsker å stille opp for også, og jeg opplever ikke at vi som er i 20-årene, føler oss helt uten forpliktelser på det området, sier hun og understreker at hun antakelig er en litt «typisk storesøster».

– I tillegg til å være veldig glad i lillesøsteren min, er jeg nok også litt overbeskyttende. Jeg vil være en som stiller opp. Det er viktig for meg, sier Elli oppriktig og understreker at det selvsagt kan føre til at man innimellom føler at man ikke strekker til.

– Jeg prøver å ikke ha dårlig samvittighet for alt mulig, men jeg må jo innrømme at jeg har nyttårsforsetter som gjør at jeg sikkert får det likevel, sier skuespilleren og forklarer at også hun er en av de mange som ønsker et liv fylt med mindre skrolling og mer mening, for å nevne noe.

– Jeg vil bli hun som glemmer mobilen hjemme! Som bestemmer seg for at det ikke gjør noe som helst, og bare koser meg videre, sier hun og legger til at hun har vært den jenta før. Og at hun savner det.

– Jeg merker jo at det er mye jeg har lyst til å få til, og mye jeg har lyst til å gjøre. Da må man være litt bevisst på hva man bruker tiden sin på. Når man er barn, opplever man at dagene bare kommer som blanke ark som du fyller med det du ønsker. Nå kjenner jeg at dagene har en tendens til å fly av gårde, uten at jeg rakk det jeg så for meg.

FOTO: Ida Fiskaa

I mars kommer Pixar-filmen «Operasjon Bever»på kino, der Elli har den norske stemmen til hovedrollen Mabel. Flere prosjekter står på trappene, men kortene må holdes tett til brystet foreløpig. At det kan bli hektisk, antydes.

– Likevel skal 2026 skal bli et år hvor jeg får gjort mer av det som gjør meg godt, sier hun og smiler.

Men hva med den mer abstrakte fremtiden, den som ligger minst ti år frem i tid? Hvor håper du at du er i livet da?

– Ti år, gjentar Elli og tenker seg om, som om ti år er som en hel evighet å regne.

– Om ti år håper jeg at jeg har mann og barn og lever et liv som føles både trygt og spennende på en gang, sier Elli og forklarer at hun har alltid sett for seg å kombinere familieliv med en skuespillerkarriere. Og at det å ha sin egen familie er noe hun virkelig ønsker seg og håper på.

– Jeg har i grunnen bestemt meg for
å bruke mindre tid på bekymringer og
dårlig samvittighet. Jeg har bestemt
meg for å tillate meg å være
i 20-årene, sier Elli.
Foto: Ida Fiskaa

Men først skal hun kickstarte året med et opphold i Los Angeles, drømmenes by.

– Det gleder jeg meg veldig til, det blir spennende med noe annet enn Oslo, sier hun og smiler hemmelighetsfullt.

Hun skal i noen møter. Møte mennesker som kanskje kan åpne noen dører.

– Men først og fremst skal jeg prøve å nyte å være 25 år i en by jeg aldri har vært i før, sier Elli.

Og for alle som tilfeldigvis får øye på den vevre jenta med det åpne blikket gående gatelangs og frivillig mobilløs i solskinnet, ser Elli Rhiannon Müller Osbourne ut som en ung kvinne som er kommet til en by som ikke har for vane å vente på noen, men som har ventet på nettopp henne.