Jeg har aldri stemt for at fjell, hav og landskap skal industrialiseres

Publisert:
22. februar 2026 kl. 07:27
Oppdatert:
22. februar 2026 kl. 07:27

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Mirjam Lehn.
Foto: Privat

Jeg har aldri valgt å få vindturbiner langs kysten. Jeg har aldri stemt for at fjell, hav og landskap i Trøndelag skulle industrialiseres. Likevel er det nettopp det vi har fått.

Vi har blitt fortalt at dette er nødvendig. At det er for fellesskapet. For det grønne skiftet. For framtida. Og vi har stått i det – selv om det har kostet. Natur er borte for alltid. Utsikt er ødelagt. Når jeg ser utover kysten, ser jeg vindturbiner! Stillhet er erstattet med støy. Kyst og fjell som før var felles, er gjort om til industriområder for profitt.

Det har vært prisen for å produsere strøm.

Det vi i det minste trodde vi skulle sitte igjen med, var rimelig strøm. Det var hele poenget.

I Trøndelag har vi hatt billig strøm fordi vi har regn, vind og kulde. Og fordi vi har bygd kraftverk og produsert mer enn nok energi selv. Det har vært en slags stilltiende avtale: Vi tar belastningen, og til gjengjeld får vi forutsigbare og lave strømpriser.

Nå er også den avtalen i ferd med å ryke.

Når strømmen i stadig større grad sendes sørover og inn i et marked der prisen styres av hvor strømmen kan selges dyrest, får vi konsekvensene her hjemme. Ikke fordi vi mangler strøm, men fordi vi er koblet til et system som ikke tar hensyn til hvor strømmen faktisk kommer fra eller hvem som betaler prisen.

Og den prisen er reell.

Lokal avmakt og kamp mot vindmøller Jorda kan ikke fikses ved å ødelegge naturen Trøndelag blir brukt som en spillbrikke

Det er familier som må snu på krona. Det er bedrifter som vurderer om det er mulig å fortsette. Det er folk som gruer seg til neste strømregning, i en region som produserer enorme mengder kraft.

Det føles rett og slett urimelig.

For vi har allerede tatt vår del. Vi har ikke bare bidratt, vi har ofret. Natur, lokalmiljø og livskvalitet er ikke småting. Likevel blir vi nå bedt om å betale enda mer, mens verdiene av strømmen flyttes bort fra oss.

Dette handler ikke om å være imot samarbeid eller solidaritet. Det handler om grenser. Om rettferdighet. Om å bli hørt.

Hvis Trøndelag skal være motor i kraftproduksjonen, kan vi ikke samtidig være taperne i systemet. Det går ikke an å både kreve naturinngrep, lokal aksept og tålmodighet, og så sende regninga tilbake til folk som aldri har bedt om dette.

For hvorfor skal vi stille opp neste gang? Hvorfor skal vi si ja til mer utbygging, når erfaringen er at kostnadene blir våre, mens fordelene forsvinner ut av regionen?

Jeg valgte aldri vindturbiner som ødelegger kysten. Jeg valgte heller aldri dyre strømregninger.

Men nå sitter vi igjen med begge deler.

Det må være lov å si at nok er nok.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!