Enda en gang har vi vist verden vinterveien. Vi har ikke gjort annet enn å sette to streker under svaret: Vi er verdens beste toppidrettsnasjon, uavhengig av årstid. Klart utenomverdenen undrer seg, og søker forklaringen. NBC har funnet svaret, og laget en veldig opplysende reportasje:

Vi kårer ikke vinnere i de yngste årsklassene.

Det er billig å delta. Økonomi skal ikke holde unger ute av idretten.

Vi har bare én regel: Idretten skal være artig.

Alle ungene kan bli olympiske mestre.

Det står, som NBC formulerer det; «en armé» av frivillige bak.

Barneidrettens idrettsglede tas med inn i eliteidretten.

Alt det NBC har funnet ut er i henhold til våre egne vedtatte retningslinjer, samlet i barneidrettsreglene. Paradokset er at ingen ting i norsk idrett blir så ofte og heftig kritisert som nettopp de. De er i virkeligheten under konstant press, først og fremst fra overivrige foreldre, som tror de vet bedre enn vitenskapen. Tilnærmet all forskning peker på de samme suksesskriteriene som amerikanske journalister har funnet fram til. De beskriver en kultur.

Men en kultur overlever ikke av seg selv. Den må pleies. I barne- og ungdomsidretten er det hver eneste dag en kamp mellom dem som vil forsvare og utvikle kulturen, og dem som ikke skjønner at den tjener to hensikter; den holder ungene i idretten, og lærer dem å være fysisk aktive og sosialt samspill, og de tingene er mye viktigere enn den andre gevinsten, som vi høster gevinstene når det er OL: Det er den mest effektive metoden for å dyrke fram nye enere.

Barneidretten er i mange tilfeller blitt mye dyrere enn den var, og armeen av frivillige skrumper inn.

Paradokset er at de som i størst grad har forvaltet den arven NBC beskriver, nå er blitt den gruppa som utgjør den største trusselen: Foreldrene. Foreldre som primært ser sitt eget barn, og er i idretten nøyaktig like lenge som barna sine. Også fra OL blir vi teppebombet med intervjuer av mammaer og pappaer, som dermed i noen grad blir brukt for å underbygge et inntrykk de antakelig ikke tenker over i seierskampens hete: Alle toppidrettsutøvere virker å være hovedproduktet i hver sine familiebedrifter.

I den grad det er i ferd med å bli riktig, er vi i glideflukt mot den kulturen som de tradisjonelt representerer de som nå beundrer våre verdier og våre metoder: Den tradisjonelle amerikanske. I så fall er det slutten på den barneidretten som er så viktig for folkehelsa, på alle måter – og den idretten som har gitt oss så mye glede de siste par ukene.

Måtte enda et nytt suksess-OL bli en påminnelse også for oss selv om hvorfor vi topper medaljestatistikkene. Jeg er redd det er for mange som ikke vil forstå.