CÚCUTA, COLOMBIA (DAGBLADET):

I et enkelt mursteinshus i enden av en jordvei, snakker «Luisa» (43) om dagen da hun risikerte alt.

– Jeg tok farvel med familien, og sa at jeg ikke visste om jeg kom levende tilbake. Så dro jeg for å hente datteren min.

Hos geriljaen Frente 33 («Front 33») fant hun datteren.

– De sa at det ikke var et turiststed, og at jeg ikke kunne ta henne med meg.

Der og da virket alt håpløst, men Luisa ville ikke gi opp.

Narko-beskyldninger

Tre måneder seinere er datteren «Maria» (19) tilbake hos familien, i et hus av ubehandlet murstein i utkanten av grensebyen Cúcuta. 

Som rundt 100 000 andre har de flyktet fra krigen i Catatumbo, som fortsatt pågår noen få timers kjøring lenger nord.

Denne narko- og krigsherjede regionen kom i søkelyset da USAs president Donald Trump i januar beskyldte Colombias president Gustavo Petro for narkohandel.

ETT ÅRS KRIG: Den nasjonale frigjøringshæren (ELN) er ei av de to geriljagruppene som i et år har ligget i krig med hverandre i Catatumbo-regionen i Colombia. Foto: NTB/Stringer/AFP

Like før hadde USA bortført nabolandet Venezuelas president, etter liknende anklager fra USA. 

Nå er mange bekymret for hva Trump vil gjøre, men Maria har annet å tenke på. Fra døråpningen siver dagslyset inn, og røper at hun er gravid.

Det oppdaget hun først etter flukten.

Krig og kjærlighet

Da vi kom hit virket Maria litt forsagt, men nå forteller hun, fort og uten stans, om livet i geriljaen. Om dager uten mat, om trefninger, og om kjæresten som fikk henne med dit.

– I fjellene behandles alle likt, mann eller kvinne. Selv de som er gravide, må bære tungt, og de må gå like mye. Vi var sultne og gikk og gikk i våte klær, og når vi kom fram var vi utslitte.

Da Dagbladet spør om hun deltok i kamper, bekrefter hun det.

SÅRBARE: Fattigdommen gjør innbyggere i Catatumbo-regionen sårbare for press fra væpnede grupper om å slutte seg til dem. Her er «Maria» i familiens midlertidige hjem i utkanten av Cúcuta. Foto: John Terje Pedersen/Dagbladet

– Da var jeg veldig nervøs, for jeg hadde aldri vært med på noe sånt, sier hun og forteller at hun hadde kjæresten sin ved siden av seg.

– Jeg takker Gud for at vi kom fra de trefningene vi hadde i live. 

Det Maria forteller er et klassisk drama om geriljakrig og kjærlighet, men selv om hun ikke nevner det, er noe annet like påtrengende.

Fattigdommen.

Kokain-råvaren

Vi ser den overalt – i et provisorisk hus, i et slitent blikk, i et sprukkent gulv hvor unger i fillete klær løper rundt. Det gjorde vi også da vi var i Catatumbo, på gården til koka-bonden «Alfredo».

GRAVID: Da hun var hjemme etter flukten fra geriljaen, oppdaget «Maria» (19) at hun var gravid. Foto: John Terje Pedersen/Dagbladet

– Hvis de får meg til å rykke opp plantene, og jeg ikke får andre inntekter, da dør vi av sult, sa «Alfredo» da han viste oss plantasjen sin.

Uten fattigdommen ville ikke væpnede grupper like lett ha kunnet lokke til seg ungdom. Bøndene ville hatt råd til å dyrke noe annet enn koka, som gir råvaren til kokain.

Da ville kanskje ikke en krig ha brutt ut i januar i fjor, mellom Frente 33 og den rivaliserende geriljaen Den nasjonale frigjøringshæren (ELN).

I hvert fall sier mange som Dagbladet snakket med i Catatumbo at krigen startet med striden om ei smuglerrute for kokain.

LØNNSOMT: I Catatumbo, på grensa til Venezuela, viser bonden «Alfredo» Dagbladet ei kokaplante, og forteller at ingen vekster er mer lønnsomme. Foto: John Terje Pedersen

Høye dødstall

Til nå er over 100 drept, ifølge FN, men tallet kan være mye høyere.

Carmen García (41) i Mødre fra Catatumbo, et nettverk av 800 kvinner som prøver å hindre at unge havner i geriljagruppene, sier at bare i Tibú hvor hun bor og jobber, ble 180 personer drept i fjor. 

Da er ikke falne i kampene med, men bare folk som er drept fordi de for eksempel har slekt eller venner i den rivaliserende geriljaen.

– På bare 20 dager i Tibú drepte de 16 ungdommer under 17 år, sier Carmen García til Dagbladet.

Det er García som har tatt oss med til Maria og familien hennes. Selv har hun mange ganger vært tett på volden.

KVINNENETTVERK: Carmen García leder Mødre fra Catatumbo, et nettverk med over 800 kvinner som arbeider for å få barn og ungdom ut av geriljagruppene. Foto: John Terje Pedersen

Har hjulpet 250

I 2008 mistet hun ektemannen i det hun kaller en «falsk positiv». Det er benevnelsen på saker hvor hæren sier at drepte sivile var geriljamedlemmer.

I 2016 mistet hun en bror, og i 2024 en lillebror som hun fra barnsbein av hadde hatt ansvaret for, og som sto henne så nær at hun regnet ham som sin egen sønn.

På de seks årene siden hun grunnla Mødre fra Catatumbo, oppgir foreningen å ha hjulpet 250 unge ut av geriljaene – blant dem Maria. Det de har felles, er at mødrene deres har bedt Mødre fra Catatumbo hjelpe.

I Marias tilfelle var det kjæresten som fikk henne med i geriljaen.

 Andre blendes av at geriljamedlemmer bygger veier, arrangerer fotballkamper, og på ulikt vis framstår som lokale helter.

Lette å manipulere

– Med pengene sine lover de et bedre liv, og at de vil gjøre det bedre enn foreldrene. Eller, hvis de er fattige, at de vil kunne forsørge dem, sier García.

Ifølge Redd Barna rekrutteres mange fra skoler. Felipe Cortés, kampanjedirektør i Redd Barna i Colombia, sier at geriljaene ser etter ledertyper som seinere kan få andre med. 

BARNESOLDATER: Felipe Cortés, kampanjedirektør i Redd Barna i Colombia, tror det er langt flere barnesoldater i Colombia enn de offisielle tallene viser. Foto: John Terje Pedersen

Noen er helt ned i tiårsalderen, men de fleste er mellom 15 og 17.

– Da er de lette å manipulere, men har allerede den fysiske styrken, og en lavere risikoaversjon, sier Cortés til Dagbladet.

Han tror det virkelige tallet på soldater under 18 i væpnede grupper i Colombia er to–tre ganger høyere enn det som er offisielt registrert. I 2024 var tallet 578, ifølge det statlige ombudet Defensoría del Pueblo.

Farlig kjærlighet

Da Maria høsten 2024 dro med kjæresten fra familiens gård, trodde moren Luisa først det bare var et romantisk eventyr. 

Så ble hun mistenksom. 

Hun ringte rundt, og fikk vite at de var i geriljaen Frente 33.

– Etter fire dager begynte jeg å trygle om å få henne tilbake. Svaret var nei. De ba meg slutte å ringe, og sa at hvis ikke kom jeg til å miste kontakten med henne.

Flere måneder gikk. I januar i fjor slo angsten henne nesten ut. 

SLAPP UNNA: Dagbladet møtte «Luisa» og datteren «Maria» tre måneder etter at Maria kom seg ut av geriljaen. Foto: John Terje Pedersen.

Da brøt krigen ut mellom Frente 33 og geriljagruppa Den nasjonale frigjøringshæren (ELN).

– Jeg trodde at det var de siste dagene i mitt liv.

– Gråt som en gal

Igjen prøvde Luisa å kontakte Maria, og en morgen ringte datteren tilbake.

– Jeg gråt som en gal. Hun sa «mamma, ro deg. Jeg har det bra, men du må hjelpe meg».

Hun ba moren om hjelp til å komme seg bort, og fikk henne til å ringe en lokal ombudsmann («el personero», som inngår i et desentralisert system som skal ivareta menneskerettighetene).

Det gjorde Luisa, og ga ham Marias mobilnummer.

– Jeg trodde at jeg skulle bli gal mens jeg ventet, sier Luisa. – Det var skyting overalt, og bomber.

I mellomtida hadde en aksjon blitt satt i gang, med hæren og et helikopter.

GRAVID: Da hun var hjemme etter flukten fra geriljaen, oppdaget «Maria» (19) at hun var gravid. Foto: John Terje Pedersen/Dagbladet

Informant-anklager

– Hun ringte samme ettermiddag og sa «mamma, jeg er i Cúcuta». For meg var det en enorm glede. Jeg ba om å få møte henne, men fikk nei på grunn av sikkerheten.

Også Marias kjæreste kom seg vekk. Mot løfter de skal ha fått fra hæren om sikkerhet og støtte til å greie seg, dro de til en leir for demobiliserte nær hovedstaden Bogotá.

Familien hjemme i Catatumbo fikk snart nye problemer – denne gangen med den andre geriljaen, ELN.

– I februar kom de andre folkene, og tok alt vi hadde i huset. De tok mobilen min, oppdaget kommunikasjonen med datteren min og «el personero», og anklaget meg for å være informant.

Hun forteller at de tok henne og sønnen, som nå er fem år gammel, med seg opp i fjellene.

I FJELLENE: Luisa forteller at geriljagruppa ELN i fjor tok henne med opp i fjellene, sammen med sønnen som nå er fem år gammel. Foto: John Terje Pedersen

Tilbake hos geriljaen

– De fikk meg til å lage en video, hvor jeg sa ting som ikke er sant. Etterpå fikk jeg dra tilbake, men jeg fikk ikke forlate landsbyen vår.

Selv om krigen raste, trøstet Luisa seg med at datteren og kjæresten var trygge. Men en dag kom de tilbake til familiens gård i Catatumbo. De var skuffet over hæren, som de mente ikke oppfylte løfter om å hjelpe.

Så fikk de besøk av geriljaen Frente 33. De fikk beskjed om at de hørte til hos dem, og måtte slutte seg til geriljaen. 

Etter at de ble satt inn i kampene mot ELN, tråkket Marias kjæreste på ei mine og fikk en alvorlig skade i foten. Det ble begynnelsen på en lang kamp for dem begge, for å skaffe ham medisiner og behandling.

Hjemme på gården fikk familien mer dårlig nytt: Væpnede menn dukket opp, og ga dem ordre om å komme seg vekk.

– De lot oss ikke ta med oss noe, ikke engang klær, og vi reiste hit til Cúcuta, forteller Luisa.

Hun sier at det eneste gode med det, var at hun fikk sjansen til å hjelpe datteren Maria fri. 

– En av fem

I fjor sommer ringte hun til Carmen García, lederen i Mødre fra Catatumbo. Det García gjør i slike saker, er å skrive et brev på vegne av mødrene, og be geriljaen om å la sønnen eller datteren dra.

– Hvis brevet ikke fører til noe, fortsetter vi å insistere. Vi holder demonstrasjoner, og vi tar opp saken i de forumene vi har for dialog. Vi slipper ikke tak i den.

García sier at det blir lettere for mødrene å ringe og besøke barna når geriljakommandanten vet at Mødre for Catatumbo har tatt saken. Støtten de gir betyr dessuten mye.

– Noe av det viktigste vi gjør er å lytte til mødrene, slik at de får styrke.

Hun sier at med fem slike brev på en måned, får de kanskje én ut fra geriljaen. For tida har de rundt 25 saker med mindreårige i geriljaene. En av dem gjelder ei jente på 13.

Men foreningen har ingen aldersgrense for hvem de hjelper.

– Da rømmer vi

Etter brevet García skrev om Maria, gikk det lenge uten at noe avgjørende skjedde. 

I mellomtida insisterte Maria, og fikk til slutt lov til å ringe moren.

– Jeg sa til henne at hvis du kommer hit, drar jeg med deg, sier hun.

I oktober bestemte Luisa seg for at tida var inne. Hun tok farvel med familien i Cúcuta, og sa at hun ikke visste om hun ville komme tilbake i live. Så dro hun for å hente datteren ut av Catatumbo.

Maria forteller at geriljaen da sov i skyttergraver, på grunn av dronene.

– Om kvelden snakket jeg med mannen min, og sa «elskede, jeg vil ikke være her lenger». Han sa «ikke jeg heller, vi ber om medisin for foten min og får ingenting. Hvis moren din kommer og vi får sjansen, rømmer vi».

Mødre fra Catatumbo

På de seks årene siden starten har Mødre fra Catatumbo blitt et nettverk av over 800 kvinner. 

De arbeider for å forebygge at unge blir med i væpnede grupper, og for å få ut dem som allerede har sluttet seg til. 

Grunnleggeren Carmen García ber mødre være obs på faresignaler som nye sko, en ny mobiltelefon, eller en motorsykkel. 

– Når det skjer, ringer de lederen vår i området, eller til meg, for på landsbygda kjenner de oss, forteller García. Deretter gjøres en evaluering, og hvis det er alvorlig tas drastiske grep. 

– Da er det best å få barnet ut av området.

García forteller at de i slike tilfeller samarbeider med flere organisasjoner, blant annet Røde Kors. Mødre fra Catatumbo driver også et hus i Cúcuta hvor mødre og barn i krise kan søke tilflukt. 

Caritas: – Sivil motstand

Ingvill Breivik, Caritas Norges representant i Latin-Amerika, sier at Caritas ikke arbeider direkte med Mødre  fra Catatumbo, men kjenner dem via partneren FICONPAZ. 

– Gjennom synliggjøring, støtte til ofre og bygging av kollektivt minne forvandler de personlig smerte til en kollektiv kamp for verdighet og fred i en region preget av tiårs konflikt, skriver hun.

Blant Mødre fra Catatumbos prosjekter nevner hun en kulturskole som tilbyr trygge og meningsfulle aktiviteter for barn og unge. 

– I tillegg til offentlige markeringer driver de ulike tiltak for å beskytte barn i fare, støtte berørte familier og fremme fredsbyggende dialoger i lokalsamfunnene, skriver Breivik.

Hun oppfatter organisasjonens arbeid som både protest, sivil motstand og et krav til staten og samfunnet om å sikre retten til liv, redusere volden og fremme reelle fredsprosesser.

«FICONPAZ støtter deres deltakelse og påvirkningsarbeid i ulike fora, humanitære saker og aktivering av beskyttelsesrutiner, i tillegg til at de har deltatt på aktiviteter i Caritas Norges fredsprogram», skriver Breivik til Dagbladet.

Vis mer
Vis mindre

Redningen

Da Luisa kom fram dit datteren og kjæresten var, sa de at det ikke var et sted for turister, og at hun ikke fikk ta Maria med seg.

– De sa at han kunne dra, på grunn av såret, men ikke Maria.

Datteren sier at de var på et lite sted som ikke ligger så langt fra Tibú, omgitt av folk som gjorde det vanskelig å stikke seg unna.

Det var da de fikk en uventet sjanse.

Et styrtregn fikk lyset til å gå. I mørket og forvirringen som oppsto, kom de seg ut på nærmeste vei og begynte å gå.

– Vi gikk til mannen min ikke hadde hud igjen under armene, på grunn av krykkene. Og da var det at det kom en buss, forteller Maria.

Den bussen ble redningen, da sjåføren stoppet og tok dem på.

– At jeg fikk henne med meg, er det beste som har skjedd meg, sier Luisa.