Debatt, Ukraina-krigen | Fire år med krig ødelegger både Ukraina og Russland

En varm vårkveld dukker en fremmed opp ved en av Moskva mange små dammer. Han kaller seg Woland, er høflig og beleven og snakker med en lett tysk aksent. Han kommer etter hvert i prat med flere moskvaboere, og dem skal det gå riktig så ille med. Woland er nemlig djevelen selv, i egen lave skikkelse.

Slik åpner Mikhail Bulgakovs roman «Mesteren og Margarita», en av verdenslitteraturens virkelige mesterverker. Den er et stykke magisk realisme før begrepet ble oppfunnet, med snakkende katter, svevende kropper og heksemesser. Men den er også en skarpsinnet avkledning av hvor lett folk tilpasser seg livet i et diktatur.

Tirsdag 24. februar er det fire år siden Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Fire år med ufattelige lidelser, hundretusenvis av døde og en massiv ødeleggelse av Ukraina. Men krigen har også endret Russland, den har tippet landet over kanten fra et autoritært regime til et reinhekla diktatur etter stalinistisk mønster.

Bulgakovs bok ble skrevet under samme Stalins verste terror, men kunne ikke publiseres før på 1960-tallet og selv da kraftig sensurert; dens beske kritikk av sovjetsystemet var fremdeles for provoserende. Men i 2024 kom filmen basert på boka og selv om også den foregår på 1930-tallet er dens blottlegging av diktaturets mekanismer minst like avslørende for Putins Russland.

Filmen ble spilt inn i 2021 og det er et mysterium at den slapp gjennom sensuren etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina året etter. Reaksjonene fra både filmkritikere, militærbloggere og nasjonalistiske politikere var da også en total fordømmelse. De krevde filmen stoppet og regissør Michael Lockshin fengslet.

Ikke bare er Lockshin en uttalt motstander av krigen, kritikerne har også rett i at hans film kan ses som et direkte angrep på Putins regime og dets medløpere. Selv om Putins navn aldri nevnes er filmen både en hyllest av kreativ frihet og en hevnfantasi der ikke bare diktaturets medløpere går til grunne, men Moskva by brennes til grunnen.

Lockshin, som bor i USA, har både mottatt dødstrusler og er blitt stemplet som fremmed agent. Men hans film ble ikke forbudt. Kanskje fordi den ble en gigantisk publikumssuksess. Akkurat det handler nok mindre om dens kritikk av diktaturet enn dens fargesprakende briljans stilt opp mot en stadig gråere hverdag i dagens Russland.

Filmen er også et tegn på hvor raskt krigen i Ukraina har endret Russland. Den ville vært helt umulig å lage i dag, mens den i 2021 ble delvis finansiert av det russiske kulturdepartementet. Michael Lockshin er da også klar på at krigen i Ukraina har endret Russland dramatisk; fra et autoritært regime til et reinhekla diktatur.

Mens Lockshins film gikk sin seiersgang på russiske kinoer var forfatteren Åsne Seierstad på reise gjennom Russland. I boka «Ufred» beskriver hun sitt møte med det russiske folk 30 år etter at hun studerte i landet. Boka gir en fascinerende innsikt nettopp i et folk som relativt greit har tilpasset seg livet i et diktatur, selv om de ikke liker alle sider ved det.

«Balansekunst» heter kapittelet der Seierstad møter igjen gamle venninner fra studietiden, nå høyt plassert i St. Petersburgs teaterverden. De tilhører en opplyst intelligentsia og er skeptiske til krigen i Ukraina. Samtidig som de mener ukrainerne egentlig har seg selv å takke.

De mener krigen ble utløst av Ukrainas nye språklov som påla landets russisktalende minoritet å snakke ukrainsk. Slik ukrainerne i sovjettiden ble pålagt å snakke ukrainsk, innvender Seierstad. Venninnene mener det slett ikke kan sammenlignes: Å pålegge andre å snakke russisk var «imperiets prioritet»; «det var et naturlig livsløp, ingen kunstig prosess som i dag».

Denne samtalen er ekstremt talende for hvordan selv opplyste russere oppfatter sitt land: Et historisk imperium med imperiets rett til å bestemme over sine naboer. Det er en slags kulturell rasisme, basert på ideen om at Russlands historie og kultur gjør landet overlegent andre. Omtrent slik MAGA mener USA har en gudegitt rett til å overkjøre andre land.

Man finner tunge ekkoer av dette synet på Russland hos politiske tenkere som Ivan Ilyin og Aleksandr Dugin, samt den russiskortodokse kirken. De er sentrale kilder til det som kalles ruscisme, en russisk avart av fascismen. Begrepet oppsto under den første krigen i Tsjetsjenia og brukes nå av Ukraina for å karakterisere Putins regime.

De er ikke alene. I sitt siste intervju, bare timer før han ble drept i 2014, sa den russiske opposisjonslederen Boris Nemtsov at Russland «beveger seg raskt i retning en fascistisk stat». Og professor Timothy Snyder, en ledende spesialist på østeuropeisk historie skrev i 2022: «Vi bør si det. Russland er fascistisk».

I 2014 annekterte Russland Krym-halvøya, åtte år senere invaderte de hele Ukraina. Med det ble den utvikling Nemtsov advarte mot fullført; Russland tok steget fra autoritær stat til fascistisk diktatur. Slik Michael Lockshin og andre kulturarbeidere fikk erfare. Det minstemål av opposisjon de tidligere fikk stå for ble utslettet.

La meg slå fast at krigen mellom Ukraina og Russland først og fremst er en tragedie for Ukraina og det ukrainske folk. Men på sikt vil det også bli en tragedie for Russland og det russiske folk, et land og et folk som aldri har tatt noe oppgjør med sin imperialistiske fortid. Som tvert om har brukt den for å bygge ny nasjonal stolthet.

I det ligger det også en rehabilitering av Stalin. Et monster som fikk seks millioner landsmenn myrdet er igjen blitt et nasjonalt forbilde. Og som under Stalin bøyer russerne nakken og tilpasser seg livet i et diktatur der Woland har tatt bolig i Kreml. Noen fordi de ikke har noe valg, altfor mange fordi de heller vil leve i et forkvaklet imperium enn en demokratisk nasjonalstat.