– Det er ikke alltid det går så smidig, men det gjorde det i
dag.

Synnøve Berget Rusten (47) snakker om trafikken på vei til
Gardermoen. Hun var nesten ikke mulig å finne, der hun satt bak en grønn plante
på Espresso House på Gardermoen.

Hun skal snart fly hjem til Sunnmøre – etter en to ukers
lang familieferie på Gran Canaria. Skulle gjerne vært der en uke til, forteller
hun.

– Å komme dit, til lysere dager, og få sol på kroppen – det var
helt magisk, smiler hun.

FERIE: Synnøve har nettopp kommet tilbake fra ferie. Foto: Ida Bergersen

To knallblå krykker ligger foran Synnøve. Kroppen blir svakere,
litt etter litt, så det er fint å ha noe å støtte seg på. Hjemme har hun en rullestol
tilgjengelig når hun har behov for å spare på kreftene.

Kreftdiagnosen

Du har kanskje sett Synnøve i NRK-serien «Tabu», i episoden om
dødelig sykdom. Synnøve fikk påvist føflekkreft i 2017.

Føflekken ble fjernet, og alt gikk slik det skulle. I 2019
møtte hun mannen i sitt liv, Ole Andre. Hun hadde nesten gitt opp drømmen om
mann og barn, men på romjulsquiz i hjembygda – av alle steder, møttes de. Begge
bodde i Ålesund på dette tidspunktet.

– Det er jo litt gøy at vi møttes på den måten, etter at
begge hadde vært single i mange år. Jeg hadde nesten gitt opp. Så det er jo i
grunn en solskinnshistorie, smiler hun.

Brikkene falt på plass. Endelig kunne de starte en familie
sammen – noe begge to hadde drømt om lenge. De flyttet tilbake til hjembygda
under pandemien, og i 2020 ble de foreldre til Knut Ivar.

– Når man møtes i tidlig 40-årene, må man ta den praten om
barn ganske raskt. Jeg følte at vi hadde kjent hverandre mye lenger. Vi er en
så god match.  Jeg lurte på hvor
han hadde vært hele livet mitt.

FAMILIEN: Synnøve fikk familien hun alltid har drømt om. Foto: Renate Hatlegjerde

Det er ingen tvil om at Synnøve har funnet mannen i sitt
liv.

– Han er helt fantastisk, og han har vært en kjempe oppi alt
dette. Jeg får ikke fullrost han nok for alt han gjør for meg og oss, for at vi
skal ha det bra. Det er litt surrealistisk, for midt oppi alt det vonde som
skjer, er jeg på det beste stedet i livet mitt. Jeg har fått alt jeg alltid har
drømt om.

Ny runde med kreft

Det tok ikke lang tid før familien måtte igjennom sin første
prøvelse. Da Knut Ivar var ett år, fikk Synnøve påvist hudkreft, i nakken.

Nye bekymringer. Ny runde med operasjon. Alt gikk heldigvis
fint, frem til 2022: Synnøve fikk diagnosen brystkreft. Tredje kreftdiagnose.

– Da ble det litt verre. Når du «bare» skjærer vekk ting, er
det lettere å komme tilbake til normalen. Men når du må i gang med full pakke
med cellegift, operasjon og stråling, er det lett å bryte sammen. Og som
småbarnsmamma, er ikke det helt ideelt.

Heldigvis hadde Synnøve verdens beste motivasjon: Mannen
sin, og ikke minst sønnen som trengte mammaen sin.

Tilbakefall

Synnøve ble kvitt kreften – for tredje gang. Etter å ha hatt
så mye uflaks, skulle hun endelig tilbake til jobb, og nyte livet igjen. Men i
2023, dukket det opp noen bekymringsfulle symptomer. Synnøve lurte på om hun
begynte å bli gæren. Men hun var ikke paranoid – brystkreften var tilbake.

– Jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det, men jeg bare
visste at det var spredning. Alle jeg snakket med sa at jeg var så nybehandlet
at det umulig kunne være spredning. Men dessverre var det det, sier hun
alvorlig.

Ingen av krefttypene har noen sammenheng. Synnøve har tatt
tester for å se om hun har en genfeil som øker risikoen for kreft, men det har
hun ikke. Det er vanskelig å begripe at man kan få kreft fire ganger på seks
år, i ung alder.

– Uflaks, sa legene til meg. Nok en gang ren uflaks.

Synnøve tar en liten pause.

– Da ble livet tøft. Tungt. Mørkt. Masse angst. For hvordan
skal man komme seg opp igjen etter en sånn beskjed?

99 prosent overlever

Brystkrefttypen Synnøve har, blir 99 prosent friske fra. Hun
er den éne prosenten.

– Jeg tenkte jo at livet var over. Men så fikk jeg vite at det
finnes en medisin som kan holde meg i live – i hvert fall en god periode. Etter
hvert lærer man å leve med det, sier hun, og legger til:

– Men du kan ikke leve hver dag som om det er den siste, for
da blir du innmari sliten, sier hun, og ler godt.

– Hvordan tror du det hadde vært nå, om du ikke hadde
møtt Ole Andre?

– Da tror jeg at jeg ikke hadde vært her. Da ville jeg ha
gitt opp. Nå har jeg noe å kjempe for. Hadde jeg ikke hatt familien min, ville
det blitt så hinsides mørkt at… nei, da tror jeg ikke at jeg hadde levd.

Foto: Renate Hatlegjerde

Vil ha en dato

Da Synnøve fikk vite at hun hadde uhelbredelig kreft, ønsket
hun å vite hvor lenge hun hadde igjen. Det er det ingen som vet.

– Jeg syntes det var veldig vanskelig å ikke ha noe å
forholde meg til. Jeg ville ha en dato. Men nå er jeg bare glad jeg er her, at
jeg klarer litt til. Alt får være en bonus.

En person som har kreft med spredning, lever gjennomsnittlig
fem år etter diagnosen. Synnøve har et lite håp om underverker innenfor
kreftforskning.

– Jeg vil så gjerne. Knut Ivar trenger jo mammaen min så mye
lenger.

TRENER MAMMAEN SIN: Synnøve synes det er forferdelig å tenke på at hun ikke får se sønnen vokse opp. Foto: Ida Bergersen

Ingen effekt

Store deler av 2025 ble brukt til å prøve runde på runde med
ny medisin. Den ene bivirkningen etter den andre. Ingenting hadde effekt.

– Det er veldig frustrerende, og man blir helt nedbrutt.
Kreftbehandling er så tungt – det trykker deg mer og mer ned. Det er virkelig
Ole Andre og Knut Ivar som er min medisin.

For selv om Synnøve prøver å holde seg positiv, er smilende
og har en latter som sitter løst, kommer de mørke, vonde tankene jevnlig på
besøk. Hun går til psykolog for å få hjelp til å håndtere dem. Noe hun har
foreslått for ektemannen også.

– At jeg er syk, er selvfølgelig en stor sorg for Ole Andre også.
Men han er ikke så glad i å prate om det – som mannfolk flest, sier hun,
med et forsiktig smil, og fortsetter:

– Det er vanskelig å tenke på at jeg fikk mann og barn, som er
det jeg har drømt om og ønsket meg mest her i livet. Og så skal jeg påføre dem
en så stor sorg. Det kjenner jeg i samvittigheten. Var det rett å få dette
barnet?

Noen ganger får hun spørsmål fra femåringen, som ser henne
dypt inn i øynene og sier: «Mamma, skal du dø?»

Foto: Renate Hatlegjerde

– Det er jo helt forferdelig.

Synnøve forteller at de har prøvd å snakke med Knut Ivar
hele veien. Han har vært med på sykehus, holdt mamma i hånden, og sett på at
hun får medisiner.

– Vi prøver å snakke med han når han er klar for det.

Skulle bli cruisepensjonister

Synnøve roser ektemannen for alt han gjør, og når den
dårlige samvittigheten rammer, forteller han Synnøve at han vet hun hadde stilt
opp for han, om det var han som var syk.

– Det er vondt å tenke på at han fikk drømmedama til slutt,
men at vi ikke får oppleve å bli gamle sammen. Jeg drømte om at vi skulle bli
cruisepensjonister sammen. Vi skulle seile inn i solnedgangen, sier Synnøve, med
et drømmende blikk.

– Det er trist at det ikke blir som vi hadde tenkt. Men det
hjelper ikke å tenke på det – jeg prøver å leve her og nå. Og det vil jeg
anbefale andre: Ikke vent på rett tid – få ting gjort.

Ble kritisk syk

I oktober i fjor ble Synnøve veldig dårlig, og hun var
innlagt på sykehuset i en uke. Hun hadde så dårlige leververdier, og legene
fryktet leversvikt. Det så dårlig ut for den Gran Canaria-turen i januar.

– Jeg var ikke klar for å gi meg, og jeg var fast bestemt på
å bli bedre. Så da sang jeg «Granka, Granka, Granka», ler hun.

FERIE: Familien på Gran Canaria. Foto: Privat

– Det er viktig å ha en gulrot. Noe å strekke seg etter, og
glede seg til.

Alvoret henter inn igjen. For det var så kritisk at de var
nødt til å forberede sønnen på det verste.

– Han ble veldig lei seg. Det ble mange tårer og «mamma, jeg
vil ikke at du skal dø». Men dagen etter oppførte han seg som normalt. Man går
litt inn og ut av det.

Noen ganger kommer det også spørsmål helt ut av det blå. Som
for eksempel at han har forstått at mamma skal begraves under jorda, men
hvordan kommer hun seg da til himmelen?

– Det er ikke alltid så lett å svare på de spørsmålene. Men
jeg prøver å fortelle at sjelen og tankene reiser til himmelen, og at mamma er
i hjertet hans hele tiden. Jeg er glad han har kommet i en alder hvor han
kommer til å huske mammaen sin – det har vært viktig for meg.

GRAN CANARIA: Ingen trodde Synnøve ville komme seg til Gran Canaria da hun ble alvorlig syk i oktober 2025, men det gjorde hun. Foto: Ida Bergersen

Endelig effekt

Etter å ha prøvd mange medisiner uten effekt, fikk Synnøve spørsmål
om de skulle avslutte behandlingen, eller prøve litt til.

– Jeg kjente at jeg ikke var klar for å avslutte. Jeg var
nødt til å prøve litt til. Hvis ikke hadde jeg følt at jeg ga opp. Det høres
kanskje teit ut, for jeg skjønner at noen mener at nok er nok. At jeg ikke
burde utsette kroppen min for mer.

Men så skjedde det noe rart. Legen sa de kunne forsøke en
type cellegift – som ikke hadde fungert på en eneste pasient hun hadde hatt. Men
så fungerte den plutselig for Synnøve.

– Da fikk vi plutselig stoppet spredningen. Nå er det
stabilt. Men ingen kan forklare hvorfor, smiler hun.

Endelig litt flaks.

Synnøve forteller at hun har begynt med alternativ
behandling, og at hun går til en akupunktør.

– Jeg følte at da det offentlige helsevesenet ikke hadde mer
å gi, måtte jeg få lov til å prøve litt alternativt også. Og jeg føler at det har hatt en effekt.

Cellegiften Synnøve får nå, er litt mildere. Hun klarer å
være med på enkelte ting, selv om hun får cellegiftbehandling.

– Jeg fikk cellegift på en onsdag og var i 50-årslag lørdagen
etter. Det hadde ikke gått mens jeg gikk på de andre kurene – da var jeg helt
utslått. Det er veldig deilig å ha mulighet til å planlegge ting, uten at det er
sykehuset som bestemmer timeplanen min. Nå kan vi dele på det, på en måte.

Tabu

«Tabu» ble spilt inn i mai 2025. Synnøve forteller at det
var en fantastisk opplevelse, og hun skryter av folka som står bak produksjonen.

– Det var en fin opplevelse, selv om vi snakket om de dypeste,
mørkeste temaene. Det blir jo mye snakk om død, naturlig nok. Man går lengst
inn i sjela, og deler ting man aldri har delt før.

De fire deltakerne hadde aldri møtt hverandre før, men de
var en god match, forteller Synnøve.

– Gaute hadde kanskje ikke snakket så mye om sykdommen sin
før, og han blomstret virkelig mens vi var der. Rikke hadde en fantastisk
latter – hun bød på seg selv, og tok for seg av livet. Og Mats, som er så ung, var
virkelig et friskt pust.

TABU: De fire deltakerne i episoden om dødelig sykdom. Foto: Vidar Josdal / NRK

Det ble mye latter, selv om alvoret henger over dem som en
mørk sky.

– Det er veldig godt å snakke med noen som skjønner hva du
står i. Jeg mener det er viktig å kunne le litt av det også. Galgenhumor har
vært veldig viktig for meg og mannen min – det er vår måte å takle utfordringene
på.

Stor heiagjeng

Synnøve er en veldig sosial person, som elsker å tilbringe
tid med familie og venner.

– Jeg får veldig mye energi av og møte folk. Og jeg er
heldig som har en kjempestor heiagjeng.

Det var premierefest på Tabu i januar. Synnøve forteller at
hun gruet seg litt. Hun var spent på episoden, og så var det ekstra spesielt
fordi Rikke, som var en av de fire deltakerne, døde i oktober i fjor.

– Jeg føler at hun likevel var med oss. Vi snakket masse om
henne, og skålte for henne. Og så var det veldig fint å møte familien hennes
der.

I tv-serien lager Lars Berrum standup av møtet med
menneskene han treffer. Da han skulle holde showet i Oslo, kom deler av heiagjengen
til Synnøve. 50 personer som hadde reist fra Sunnmøre, en helt vanlig onsdag i
august.

– Jeg trodde at folk var opptatt med sitt, og så kom de hele
veien kun for å se på showet.

Synnøve var litt ekstra spent på vegne av foreldrene sine.
De tilhører en annen generasjon, og har ikke den samme galgenhumoren. Hun var
redd det ville bli litt mye, rett og slett. Å se en komiker lage humor på bekostning
av den dødssyke datteren deres, kan bli hard kost.

– Pappa har hatt veldig vanskelig for å svelge det faktum at
jeg ikke blir frisk. Jeg tror han var fysisk dårlig før det showet, men jeg
nærmest tvang han til å komme. Og det første som skjedde på scenen, var at Lars
kom gående med en likpose. Jeg tenkte bare: «Å nei, nå går pappa», sier hun, og
ler.

– Men han gjorde ikke det. Han fikk se hvor stor heiagjeng
jeg har, og fikk kjenne varmen fra salen. Alle som var der, vil meg og oss vel.
Åpenhet er så viktig. Det har hjulpet meg mye.

Noe av det vanskeligste

Synnøve tar en slurk pepsi max, og tar forsiktig på toppen
av hodet sitt. Kommenterer at hun begynner å få en slags hockeysveis-variant.
Hun ler av det, men er ærlig på at det å miste håret var noe av det tøffeste.
Selv om det i det store bildet er ganske overfladisk.

– Jeg hadde jo kjempelangt hår før. Tykt og fint. Når du mister
det, mister du egentlig litt av identiteten din. Jeg vet det høres litt
patetisk ut, men det har faktisk vært noe av det verste med kreften, sier hun,
mens hun drar hånden igjennom håret.

– Nå kjenner jeg at det begynner å bli veldig tynt.

Hun prøver å riste av seg tanken.

– Min tid på jorden er kortere enn andres, så det viktigste er
selvfølgelig at jeg er her, og at vi har funnet behandling som kan forlenge
livet litt.

– Vanskelig å vite at jeg skal dø

Kroppen blir merkbart mer og mer sliten. Synnøve har behov
for mer hvile nå enn tidligere.

– Det er vanskelig å ikke være den mammaen du trodde du
skulle være. Eller den kjæresten du ønsker å være. Bare det å spørre om hjelp
er så himla vanskelig. Jeg vet mange vil hjelpe, men det sitter langt inne å
spørre. Jeg skal prøve å bli bedre på det.

– Hva er det vanskeligste med situasjonen din akkurat nå?

– Jeg synes det er vanskelig å vite at jeg skal dø. Med tanke
på planlegging kunne jeg gjerne tenkt meg en dato. Men jeg tenker at så lenge
jeg klarer å skyve på den, er det bedre, sier hun.

Å ha noe å se frem til er viktig. Sønnen drømmer om å reise
tilbake til Legoland i sommer. Selv om det ikke er Synnøves foretrukne
feriedestinasjon, ligger det i kortene at det blir Danmark. Og så håper hun at
hun rekker å fylle 50 år. Det er tre år til.

– Jeg har lyst til å ha en kjempestor 50-årsfest!

MILEPÆL: Synnøve håper hun opplever å bli 50 år, for da skal hun ha en stor fest. Foto: Ida Bergersen

Stiller opp

Synnøve skryter av familie og venner som alltid stiller opp.
Venninnene inkluderer henne i alt som skjer, selv om hun ikke har mulighet eller
krefter til å være med på alt.

– Jeg er glad jeg har venner som bryr seg, som jeg også kan
snakke med om det som er vanskelig.

Da Synnøve var i en bursdag nylig, kjente hun at hun var sliten
og ikke hadde en god dag. Da kom hennes to beste venninner og satte seg ned med
henne. «Vi setter oss her med deg, så slipper du å gå rundt og mingle».

– De kjenner meg så godt at de bare ser det, og ser hva jeg
trenger.

Før jul var det en annen venninne som ordnet med catering og
arrangerte julelunsj hjemme hos Synnøve – en helt vanlig onsdag. Slik at hun
skulle slippe å reise noe sted.

– Vi var 10 damer som satt rundt bordet og koste oss. De
tok fri fra jobb, bare så vi kunne møtes. Sånne ting er helt nydelige. Ordentlig
hverdagsmagi.

Alle vet at de må utnytte tiden nå. For en dag blir det
stille.

– Jeg har vært litt redd for at folk skal bli lei av meg og
sykdommen, men de sier at det bare er oppi mitt eget hode.

Vil ikke ha noe usagt

 Ettersom situasjonen er som den er, har Synnøve vært nødt
til å ha en del vanskelige samtaler med mannen sin. Samtaler man aldri tror vil
finne sted. Om hun skal dø hjemme eller på sykehus, for eksempel. Hun prøver å
ligge i forkant, så ting skal bli lettere for de som er igjen – både praktisk
og økonomisk.

– Jeg vil at Ole Andre skal ha det bra. Jeg har vært veldig
opptatt av å fortelle han at jeg synes livet med han har vært helt fantastisk,
og at livet som to er mye bedre enn én. Når jeg dør kan han gjerne sørge litt,
men jeg skjønner om han finner seg en ny kjæreste. Det er viktig for meg å ha
sagt det, for det unner jeg ham virkelig.

Ole Andre sier selv at det tok 40 år før lynet slo ned og
han traff dama i sitt liv, og at det ikke skjer to ganger.

– Men du vet aldri! Livet er langt, og om du blir alene i
50-årene og lever til du blir 90 år, synes jeg ikke du skal gjøre det alene.
Jeg vet at dersom Ole Andre har det bra, har Knut Ivar det bra. Men jeg har
sagt at han får finne ei skikkelig bra ei, sier Synnøve, og ler hjertelig.

– Det er jo helt surrealistisk å prate om, men jeg tror det
er viktig å ikke ha noe usagt. Jeg vet vi har hatt det veldig bra sammen, og
jeg unner han ikke å sitte igjen alene.

Sannsynlighet for kreft flere ganger

Ifølge Kreftregisteret var det i 2024 485 personer som levde som har hatt kreft fire ganger eller mer. Det betyr at det er ganske små tall i det store bildet.

– Synnøves historie er utrolig sterk. Måten hun har håndtert kreftsykdom, også gjentatte ganger, er inspirerende, sier generalsekretær i Kreftforeningen, Ingrid Stenstadvold Ross.

Kreftoverlevere er mer utsatt for en ny kreftsykdom senere i livet, sammenlignet med resten av befolkningen – men risikoen er fortsatt liten.

– Det finnes mennesker som får flere kreftdiagnoser i løpet av livet, men det gjelder fortsatt en liten gruppe. Samtidig ser vi at dette blir vanligere i takt med at flere overlever og lever lenger etter kreftbehandling, sier Ross.

Selv om risikoen for ny kreftsykdom etter endt behandling er liten, har Kreftforeningen en tydelig anbefaling:

– De som har gjennomgått kreftbehandling bør ha lav terskel for å kontakte lege ved nye symptomer eller endringer som ikke går over i løpet av et par uker. 

Vis mer
Vis mindre

 

Har du et tips?

Hei, jeg heter Ida Bergersen, og er journalist i KK. Har du et tips, en historie du vil fortelle eller et felt du mener vi bør skrive om?