Agent Tørr (NRK)

Premiere: 28. februar (på gammeldags lineær-TV), 26. februar (streaming)

Denne nye humorserien fra NRK har Calle Hellevang-Larsen i hovedrollen som agenten Harrbjørn Tørr, en figur som balanserer et sted mellom å være den dårligste agenten noensinne i norsk historie og et fullstendig misforstått geni. Serien spiller bevisst på denne tvetydigheten, og mye av komikken er ment å springe ut av at du som seer aldri helt vet om du skal le av ham eller med ham.

Ved hans side finner vi Ellen Bendu som hans noe mer kompetente og jordnære partner, en klassisk kontrastfigur som forsøker å holde oppdragene på skinnene. I tillegg dukker både Nell Struss og Ane Skumsvoll opp, sistnevnte i rollen som PST-sjef Babben B. Brugde, en ledertype som forsøker å opprettholde autoritet i møte med et agentapparat som tilsynelatende vakler i grunnvollene.

Produksjonen kan også skilte med tunge navn bak kamera. Christian Løchstøer, kjent for sitt arbeid med Ylvis og som medforfatter av superhiten The Fox, står på manus, mens regien er ved Morten Skogdal, som mange vil huske fra Asbjørns julekalender. Det gir i utgangspunktet forventninger om en viss teft for både timing og absurditet. Likevel er dette et prosjekt som oser Calle Hellevang-Larsen fra første scene til siste replikk.

Les også: Anmeldelse Fallout 2: Enda bedre enn første sesong

Serien føles i stor grad som et forlenget uttrykk for hans egen humoristiske signatur, der den retropregede og litt bevisst keitete stilen får dominere. Resultatet fremstår som en slags norsk variant av de klassiske parodifilmene i Politiskolen-tradisjonen, med tydelige nikk til eldre slapstick og agentklisjeer.

Han er ikke akkurat noen James Bond, men parodien på agenter sitter bare sånn halvveis.
Foto: NRK

Problemet er bare at det ikke er så veldig morsomt.

Noe treffsikker humor

Det finnes riktignok spor av treffsikker humor her og der, små glimt som viser hva serien kunne vært dersom den traff oftere. Enkelte enkeltscener fungerer, og noen replikker lander slik de er ment. Men helhetsinntrykket er at det blir for langt mellom høydepunktene. For en serie som i så stor grad er avhengig av komisk driv, blir det rett og slett for lite av det gode.

Les også: Anmeldelse av A Knight of the Seven Kingdoms: Terningkast 6

Det skal sies at tørrvittig og underfundig humor gjerne deler publikum, og at ikke alle responderer likt på den typen av humor. Denne anmelderen er imidlertid ikke blant dem, noe som gjør skuffelsen desto mer merkbar når det ikke fungerer bedre enn det gjør. For dette halter virkelig.

Da spesialagenten skal gå undercover i et kvinnefengsel får han proteser som skal hjelpe ham. Om du synes dette er morsomt vil du også muligens le av denne serien.
Foto: NRK

Korte episoder

Serien har heldigvis relativt korte episoder, og hver av dem kretser rundt en selvstendig sak eller et oppdrag. Det gir et visst tempo og gjør at det aldri rekker å bli direkte seigt. Produksjonskvaliteten holder dessuten solid NRK-nivå. Det er åpenbart profesjonelle fagfolk involvert i alle ledd, fra foto og scenografi til klipp og lyddesign.

Kulissene er gjennomarbeidede, settingene varierte nok til å gi liv til universet, og det tekniske håndverket bærer preg av at dette er gjort med både ressurser og erfaring i ryggen. Man merker at det er lagt innsats i å klippe fram humor og rytme, selv om ikke alt lar seg redde i etterarbeidet. Utgangspunktet er rett og slett ikke det beste.

Les også: De 10 verste seriene du kan se nå: – Det er godt gjort å få sex til å bli så kjedelig

Den humoren som fungerer best, ligger ofte i det som bare antydes. Små detaljer i bakgrunnen, lekne parodier på navn, steder og kjente selskaper, eller korte øyeblikk der serien gjør en mild harselas med agent- og spionsjangeren, kan utløse små assosiasjoner og trekke på smilebåndet. Det er i disse korte glippene serien viser sin sterkeste side.

De store poengene derimot faller oftere paddeflatt. Når vitsene først bygges opp som hovednummer, mangler de enten timing, snert eller originalitet. Resultatet er at de aldri får den gjennomslagskraften de åpenbart sikter mot, og flere av dem ville neppe klart å snike seg inn selv i en hypotetisk Johnny English XII.

Oppsummert

Det er laget åtte episoder av serien, og for de mest ihuga vil det sikkert være mulig å pløye seg gjennom alle. For meg ville det krevd mer utholdenhet enn jeg har.

Det kommer til å bli med de fire episodene jeg har fått for å anmelde serien. Det utgjør omtrent to timer som ikke lar seg spole tilbake, og som i ettertid kjennes lengre enn spilletiden skulle tilsi.

Les også: 10 nye serier du nok har gått glipp av

Samtidig: Serien er langt fra noen katastrofe, men den fer et eksempel på at solide ressurser, kjente navn og tydelig konsept ikke nødvendigvis er nok når latteren uteblir oftere enn den kommer.

Det er nok mulig jeg bare er en humørløs anmelder, men om dette er det NRK hoster opp med for å konkurrere med scrollehumor vil de nok ikke vinne i lengden. For dette var forderlig lite morsomt.