Vi er nettopp ferdig med tidenes OL for Norge: 18 gull, 41 medaljer totalt og en helt suveren posisjon som verdens råeste vinteridrettsnasjon.
Som vanlig etter et suksessfullt OL, reises det nå sterke krav om å få mesterskapet tilbake til Norge. Det er på høy tid.
Men som vanlig vil debatten handle om økonomi og lokalisering.
Disse to henger tett sammen. En plan om et gjenbruks-OL basert på gamle anlegg fra lekene på Lillehammer i 1994 og Oslo i 1952, hevdes å være både billigst og lokalisert der flest mennesker bor.
Det er kanskje billig, men billig er ikke det samme som lønnsomt. Og selv om Oslo er den største byen, bor fortsatt halve Norge alle andre steder enn på Østlandet.
Nikkersadelen
Selve maktbeltet i norsk vinteridrett strekker seg fra villaer på Bærum og Oslos beste vestkant og opp til hytter og ferieleiligheter på Sjusjøen, Kvitfjell og Hafjell.
Her snakker vi om Norges maktelite, overrepresentert i idrettens styrer og utvalg, og minst like overrepresentert i politikken.
I det stille vil argumentene sirkles inn mot hovedstaden og dens mest brukte hytteområde.
Selvsagt kan man arrangere et OL på aksen Oslo/Lillehammer og bruke minimalt med penger på arrangementet.
Men det er et gedigent problem: Når Norge kjøper seg et gedigent utstillingsvindu ut i verden, må vi vise frem det vi er aller stoltest av. Det er verken asfalt i Oslo eller «dalstrøkan innafor». Turistene kommer til Norge for å se fjell, fjorder og nordlys. Geirangerfjorden, Sunnmørsalpene og Lofoten er vårt gull – ikke byer og anlegg som like gjerne kunne ligget i Sverige.
Heftig interesse
Interessen for Norge er i heftig vekst. Vi har en av verdens vakreste kystlinjer og et blomstrende reiseliv.
Dessuten er det ikke lenger slik at kompakte leker er et krav. I Italia var det eksempelvis 85 mil med kjøring for å besøke alle de åtte hovedpunktene.
Skal Norge bruke 30 milliarder kroner på et OL, bør vi også ha ambisjoner om å bruke det til å fortelle historien om hva Norges fremtid egentlig er: ren energi, fisk i havet, fiske i merder og ubeskrivelig vakker natur.
Da må vi plassere nordlys, fjell og fjorder i TV-skjermene. Vi må vise frem det unike og spesielle, fordi det skaper arbeidsplasser og aktivitet der vi trenger det mest: i distriktene – langt unna et tungt presset boligmarked i hovedstaden.
Derfor må alpint selvsagt arrangeres i VM-anlegget på 68 grader nord i Narvik, hvor du får både fjell, fjord og nordlys i ett – det hele i et moderne anlegg skapt for heftige TV-opplevelser.
Derfor bør vi børste støv av The Arctic Challenge, som serverte ville hopp i spektakulære omgivelser i Stamsund. Verdens beste utøvere i freeski og snowboard fortjener kulissene kun Lofoten kan servere.
Derfor bør vi bygge fleksible haller som kan romme ishockey, kortbaneskøyter, curling og kunstløp i de livlige kystbyene Kristiansand, Stavanger, Ålesund, Bergen og Tromsø – byer med kapasitet for folkefest, mangel på gode anlegg og stort behov for eksponering.
Derfor bør vi gjenbruke Granåsen og invitere til nordiske grener i historiske og stort sett tåkefrie omgivelser i Trondheim.
Oslo/Lillehammer?
Hva så med aksen Oslo/Lillehammer? De bør jo også være en del av et OL over hele Norge.
Holmenkollen er et legendarisk anlegg hvor skiskyting vil fungere flott. Det er også en by hvor det kan kjennes trygt for utøverne å lovlig gå med våpen.
Noen av de gamle anleggene rundt Mjøsa kan også fortsatt brukes. Vikingskipet på Hamar og akebakken på Lillehammer er begge i full drift, noe som gir oss en liten ønskereprise fra 1994.
Et slikt helnorsk OL vil totalt sett bety minimalt med store investeringer, med høyt fokus på bærekraft. Dette gjennom gjenbruk av de ferskeste VM-anleggene og utviklingen av fleksible haller for byene langs kysten som livnærer Norge.
Ja til verdens råeste OL i Norge – langs kysten fra nord til sør.
Og minst mulig i Oslo og rundt Mjøsa.