Norge bør arrangere OL igjen. Men bare hvis vi setter en ny standard for lekene.
Publisert:
25. februar 2026 kl. 22:37
Oppdatert:
25. februar 2026 kl. 22:37
Dette er en lederartikkel. Den uttrykker Adresseavisens mening. Lederartiklene legger ikke føringer for avisens nyhetsdekning.
Norge befester sin posisjon som verdens beste vintersportsnasjon. I Milano/Cortina i vinter tok Norge 41 medaljer, hvorav hele 18 var gull.
Suksessen har satt fart på diskusjonen om Norge skal påta seg å arrangere vinter-OL igjen. Første mulighet er trolig i 2038 eller 2042.
Norge har arrangert OL to ganger tidligere, i Oslo i 1952 og i Lillehammer i 1994. Det er gode argumenter for at verdens ledende vintersportsnasjon tar på seg å arrangere OL flere ganger. På den måten kan den svært idrettsinteresserte befolkningen i Norge ta del i folkefesten på egen jord minst én gang i livet.
Men selv i sportsgale Norge er skepsisen mot å arrangere OL betydelig. Forsøkene på å få OL til Tromsø i 2018 og til Oslo i 2022 strandet i både politisk og folkelig motstand. En opprivende lokaliseringsstrid mellom byer og landsdeler gjorde det ikke lettere å få oppslutning om saken.
– Blir det OL i Trondheim, tar jeg gjenvalg
Motstanden mot at Norge skal arrangere et nytt OL har i stor grad handlet om de voldsomme kostnadene som er knyttet til et slikt arrangement. Et annet ankepunkt har vært ekstravagante krav og betingelser fra Den internasjonale olympiske komité (IOC).
I søknadsprosessen mot en mulig OL i Oslo, vakte IOCs krav om VIP-behandling, 5-stjerners hotell og egne kjørefelt for IOC-medlemmer mildt sagt bestyrtelse.
Skal Norge arrangere OL igjen, må det være en forutsetning at alle uspiselige «pamperegler» lukes vekk. Med den posisjonen Norge har i vinteridrett, bør vi ha tyngde nok til å sette premissene for hvordan lekene kan gjennomføres.
Heidi Weng gikk inn til gull for norske stafettlaget i langrenn.
Foto: Richard Sagen
Det ser heldigvis ut til at IOC er i ferd med å orientere seg vekk fra gigantomanien, med Sotsji-lekene i 2014 som det mest absurde eksemplet. Vladimir Putins Russland brukte over 300 milliarder kroner på å forvandle et subtropisk feriested til et vinterparadis, hvor formålet åpenbart var å «sportsvaske» regimets sviktende omdømme.
IOC har etter den høyst betimelige kritikken av både Sotsji- og Beijing-lekene forsøkt å endre på kursen. I «Olympic Agenda 2020» er målet å oppmuntre til mer bærekraftige leker som gjenbruker eksisterende infrastruktur.
Milano/Cortina er et eksempel på dette, der prislappen ser ut til å ende på mellom 60-70 milliarder kroner.
Lillehammer? Oslo? Trondheim? Eller Tromsø? Dragkampen om OL er i gang.
Et norsk OL kan bygge videre på dette. Vi har allerede mange vintersportsanlegg av høy kvalitet i dette landet. Hvis vi benytter oss av disse framfor å bygge nye, vil det være mulig å arrangere OL til en mer nøktern pris.
Men det betyr samtidig at OL-øvelsene må fordeles mellom flere byer. Trondheim, Oslo, Lillehammer og Hamar er blant byene som har anlegg som kan brukes. Det kan også være en mulighet å samarbeide med Sverige. I vår region er både Østersund og Åre aktuelle OL-arenaer.
Politisk flertall for OL i Norge: – Idretten må være i førersetet, sier Støre
I første omgang er det idretten selv som må finne ut hvordan et nytt norsk OL best kan gjennomføres. Det må gjøres på en måte som ikke ender opp i en ny og ødeleggende lokaliseringsstrid.
Hvis de lykkes med å komme opp med et samlende og fornuftig konsept med tanke på økonomi og miljø, er det mye som taler for at Norge bør si ja til å tenne den olympiske ild atter en gang.