«EPIC – Elvis Presley in Concert»Regi: Baz Luhrmann

Dette er nemlig ikke noe du vil se hjemme i sofaen. Dette vil du se på et stort lerret. Med masse lyd.

Filmen er en solid godtepose med autentiske arkivopptak fra det flere av oss vil mene er den kunstneriske gullperioden til den største enkeltpersonen i musikkens historie. Blir du ikke beveget eller fascinert av innholdet her, er du mest sannsynlig åndelig død.

23. mars er det 70 år siden Elvis slapp den selvtitulerte debutplata si. Det er ikke direkte feil å si at den markerer et slags startskudd på rock’n’roll, den største og viktigste kulturelle omveltingen verden har sett og hørt.

Bålet var der, knuskende tørt og gedigent, bygget opp over lang tid. Men det var Elvis som dro sleiken til side, satte fyr på det og endret verden. «The power of E», som karakteren Sailor Ripley i filmen «Wild at Heart» kaller det, er knapt mulig å overdrive.

Det er en slags etablert sannhet at Elvis var best på slutten av femtitallet, før militærtjenesten og før filmene. Det er ikke direkte feil å mene, men jeg insisterer selv på at peak Elvis er 1970, og det er fra dette lille vinduet i legendens liv som liveartist hovedandelen av filmens opptak er hentet.

Da Baz Luhrmann lagde den helt OK, og nokså forglemmelige, spillefilmen «Elvis» i 2022, med Austin Butler i rollen som «Elvis», ramlet han over masse tidligere upublisert materiale fra Denis Sanders «Elvis: That’s The Way It Is» tatt opp i Las Vegas sommeren 1970, og «Elvis on Tour», fra hans korte og intense turné våren 1972.

Sanders-filmen er allerede noe av det beste som er laget av musikkfilmer, og det er mye i «EPiC» som er hentet derfra, og det er bare kult, for her har de også pusset opp lyden og gitt den mer trøkk. Den kom også ut med masse ekstramateriale i 2001, så jeg sliter litt med å skille hva som aldri er vist i denne runden, og hva jeg har sett før. Det er uansett ikke viktig.


STIL: Elvis var selvsagt ikke bare en musiker med gudbenådet stemme og utseende. Han skjønte også effekten av det visuelle.
Foto: Universal Studios

Det viktige her er at filmopptakene er helt fuckings unike, og at man på kino får såpass med trøkk at det rister i seteradene (jeg ville helst hatt det enda høyere enn det var på pressevisningen).

Vi ser et performance- og musikkgeni, kanskje det aller største vi har hatt, som har fullstendig stålkontroll på det han holder på med, som har glimtet og gnisten i øynene, som utstråler barnlig spilleglede, som synger og beveger seg helt fantastisk, som fortsatt ser knallbra ut, som oser testosteron og der hver minste bevegelse ser helt latterlig perfekt ut.

De beste liveopptakene her er noe av det kuleste som er foreviget til filmrull, både det vi ser på scenen, foran et sittende og godt bemidlet publikum i Vegas, og fra øvingslokalene med bandet. Elvis selv, smekkfull av humor og barnslige påfunn, men med et sylskarpt fokus på det musikalske.

Her danser kongen på toppen av verden. Han har kommet seg ut av Hollywoods klamme klør, ser helt komisk bra ut, smiler og ler og utviser både en beinhard disiplin og et skyhøyt ambisjonsnivå, samtidig som han leker og koser seg sammen med sine partnere. Han viser ei timing og en musikalsk treffsikkerhet som er helt hinsides alt. Det er sågar noe farlig og truende over ham også, slik rock på øverste nivå alltid skal være.

Og bak seg: Et band som må være noe av det aller beste som har backet en artist, og der særlig trommis Ronnie Tutt og gitarist James Burton bedriver rock-kunst på mounteverestsk høyt nivå, og der de sammen med ei massiv korrekke og et digert, utvidet band kjører dampveivals over deg; selv bare i kinostolen, hele 56 år etterpå.

1972-opptakene er også kule, selv om Elvis her er litt svekket og nærmere stupet, men gud hjelpe, så bra det låter, ikke minst supplert med J.D. Sumners vokale bidrag, som høres ut som motoren på Hurtigruta, perfekt stemt.


HUNK: «Lord Almighty, I feel my temperature risin’!». Elvis is in da house.
Foto: Universal Studios

Det er opptakene fra disse filmene (og outtakes derfra) som er ryggraden i Luhrmanns dokumentar. De er klippet elegant sammen, og på en måte som gir filmen mer fart enn de to den hovedsakelig er bygget på.

Vi kastes frem og tilbake mellom dem, fra øvinger og samtaler backstage, til close-ups av klin gærne kvinnelige fans som tvinger til seg våte kyss fra helten sin (det fremstår nesten som omvendt metoo av det uinnvidde muligens får inntrykk av her. Som de sier i Gratangen: Stakkars Elvis!).

I tillegg lar han noen punchlines repeteres flere ganger, til blinkende bakgrunnsbilder, som om det var memes eller små klipp tiltenkt Tik-Tok-generasjonen. De må for øvrig mer enn gjerne forsyne seg.

Luhrmanns klare visjon her har åpenbart vært å fremstille disse opptakene på best mulig måte, ikke minst lydmessig, og det er høyst prisverdig, både for oss som har sett mye av det fra før, men også for ettertiden. Han gjør seg derfor ganske fort ferdig med de kjente opptakene fra femtitallet og den nedrige filmperioden som holdt på å knekke ham.

Hjørnesteinen «68 Comeback» er vi ikke engang innom, muligens av noe rettighetsgreier, men den er uansett helt suverent dokumentert i den overveldende 2024-filmen «Return of the King: The Fall and Rise of Elvis Presley (2024)». Det totale forfallet på slutten, som til slutt knekte ham, skånes også hovedpersonen selv og vi som ser på.

Manageren, den beryktede Colonel Tom Parker, blir også litt mer nyansert fremstilt her enn den diabolske tyrannen i Luhrmanns spillefilm, der en helt enormt enerverende Tom Hanks tolker ham.

Det som er «nytt» her er at fortellerstemmen er Elvis selv. Ergo slipper vi en eller annen fallert stjerne/beundrer som lirer av seg klisjeer. Opptaket skal være hentet fra et hittil uutgitt intervju/arkivopptak på tre kvarter, og som er spredt nennsomt og elegant til filmopptakene. Opptakene skal være funnet lagret i en saltgruve i Kansas, i arkivet til Warner Bros., så her snakker vi dødehavsruller innen rock.


JUMPSUIT: «Baby, I’d get down on my knees for you … if this suit wasn’t too tight». Elvis så ikke bare dritbra ut. Han hadde også masse humor, noe vi får masse herlige eksempler på under filmen.
Foto: Universal Studios

Det kan synes som om markedet etter mer Elvis-materiale er umettelig, selv om de største hordene av Elvis-fans verden over teller få mennesker under fylte 30 år.

Vi er unektelig en utdøende rase, men at det som finnes blir redigert, pusset opp og satt sammen til noe som dette er uhyre viktig for ettertiden, og at verden ikke bare etterlates til løse bruddstykker på YouTube, der opptak kommer og går, med fragmenterte rettighetsproblem som forkludrer det. I dag dokumenteres nesten for mye. Tidlig på 70-tallet var filmkamera noe folk flest ikke hadde.

Jeg vet ikke om det er så mye mer å hente fra denne saltgruva nå. Men ser man denne strålende filmen, og supplerer med «Return of the King», har man alene godt nok bevismateriale for å være ganske overbevisende i en diskusjon om hvem som er kongen. For det var han.

La oss derfor avslutte med noen pauli ord fra den store og kloke filosofen Lux Interior, som denne filmen fikk meg til å huske:

«People laugh at Elvis cause he was fat or something, and forget that he completely changed the world».

Sterk femmer.