– Det var som å være med i en katastrofefilm. En sånn film hvor gatene sprekker opp og bygninger raser. Folk hylte rundt meg. 

Johan Golden har funnet en stille krok i speilsalen på Folketeateret. En gang ble det sunget arier her inne, nå huser de ærverdige lokalene musikaler av et mer folkelig format. Champagne og pels er byttet ut med allværsjakke og øl, dannet konversasjon med latterkuler. 

– Det er en godt bevart hemmelighet, men jeg har faktisk en karriere bak meg som operaskuespiller. 

– Ja vel? 

– Ja. Som tenåring spilte jeg de to store rollene «brennende busk» og «sovende degos» på scenen her. Jeg var en helt RÅ brennende busk i Antonio Bibalos versjon av Macbeth, og rollen som sovende degos må ha vært den mest behagelige måten jeg noensinne har tjent penger på, jeg skulle rett og slett sove meg gjennom den store arien i Carmen. 

Han setter seg ved vinduet, graver fram en snusboks fra bukselomma. Nå er han igjen aktuell på scenen her inne, med to roller i «The Book of Mormon», en temmelig drøy og satirisk musikal skrevet av skaperne av «South Park». 

Satan er den ene rollen. General Kliss Føkkings Naken den andre. 

– General Kliss Føkkings Naken er like gal som navnet tilsier, han herjer rundt i en landsby i Uganda, dreper de som provoserer ham, og klipper klitoriser i en heftig tempo. 

Kanskje er det ikke så rart at stykket har fått en aldersgrense på 12 år på grunn av eksplisitt språkbruk og drøye scener. 

– Som selveste satan kommer jeg svevende ti meter over scenen med horn, flammer og hale. 

– Det høres skummelt ut? 

– Det er det også, særlig for en fyr med et snev av høydeskrekk. Jeg hoppet på meg litt høydeskrekk da jeg heiv meg ut av et fly for noen år siden. 

SELVESTE SATAN: Johan Golden står på scenen som satan i «The Book of Mormon» på Folketeateret. Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet.

Da han hoppet ut av flyet i et tandemhopp ble han lammet av angst. 

– Kroppen frøs fullstendig, og jeg tenkte at dette var en fryktelig dårlig idé. Heldigvis var det en annen enn meg som hadde kontrollen, og jeg overlevde jo. 

– Så nå bedriver du eksponeringsterapi for å bli kvitt høydeskrekken? 

– Ja. Det går sånn passe. 

Han skrur korken av ei flaske med vitaminvann. Forestillingen krever sitt. 

– Jeg prøver å blende inn så godt jeg kan, men jeg er bare en liten brikke i et stort maskineri. Resten av ensembelet er toppidrettsutøvere. 

Sin egen fysikk karakteriserer han som fullstendig ræva. 

– Jeg har ikke brusk igjen i ankelen etter å ha tråkka over utallige ganger på fotballbanen, og til tross for flere operasjoner er fotballkarrieren definitivt over. 

Ryggen er heller ikke spesielt god, sier han og vrir på seg. 

– Jeg vil påstå at ettervernet for oss mediokre fotballspillere er særdeles dårlig, og det er mange av oss. 

Golden skylder på fasilitetene hjemme på Kjelsås hvor han vokste opp, etter å ha tilbragt sitt første leveår på øya Guadeloupe i Karibia hvor faren kommer fra. 

– Vi sparka fotball på Myrejordet, og det var en grunn til at det het nettopp det. Snart må jeg sikkert fram med stokken for å holde meg noenlunde oppreist. 

Tankeeksperimentet utfolder seg som det ofte gjør med humoristen. 

– Kanskje det skal bli min greie, å vandre rundt med en spaserstokk i mahogny med innebygd lerke. Så kan jeg få sånn ispigg til vinterbruk, og veive rundt med den. 

GOLDENS GARDEROBE: – Jeg bryr meg virkelig ikke om hva folk sier eller mener om meg, sier Johan Golden. Her i garderoben på Folketeateret. Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet.

Bak scenen er det liv og røre. Golden viser vei inn i garderoben hvor både satankostymet og generaljakka henger. Et langt, rødt arr blir sminket på venstre kinn. 

– Det går for seg når generalen skal klippe klitoriser i Afrika. 

– Det skjer fortsatt i virkeligheten? 

– Ja, det er ikke tatt fra løse lufta. Det er et vanvittig smart skrevet stykke. 

Absolutt alt kan tulles med, mener Johan Golden. 

– Så lenge det skjer fra en scene er det ingen grense for hva som kan harseleres med, på samme måte som det ikke går noen grense for hva det er lov å være uenig i og kritisere. Publikum har sin fulle rett til å bli forbanna eller gå hvis de synes det er dårlig. 

For Golden er humor religion. 

– Humor har en enorm verdi, og er viktigere enn noensinne. Hvis ikke vi kan le av alt det grusomme som skjer i verden, hva skjer med oss da? Det er da verden virkelig vi gå til grunne. 

– Er det ikke noe som er for alvorlig å tulle med? 

– Jeg synes ikke det. Så lenge jeg står på en scene har jeg min fulle rett til å tulle med hva faen jeg vil, det er noe annet å slenge dritt i trynet på folk i andre settinger, det kalles dårlig oppførsel. 

– Som ute på byen? 

– Ja, for eksempel. Jeg har tulla så mye med n-ordet at det har hendt at jeg har fått slengt det tilbake. 

– Blir du krenka? 

– Nei. Jeg bryr meg virkelig ikke om hva folk sier eller mener om meg. 

FORSVARSMEKANISME: – Jeg har alltid brukt latter for å ikke bli såra, sier Johan Golden, og oppfordrer andre til å gjøre det samme. Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet.

Golden bruker humor som våpen. 

– Det er en klassisk forsvarsmekanisme, jeg har alltid brukt latter for å ikke bli såra. Det anbefaler jeg flere å gjøre. 

Det skjer ikke så ofte lenger, forteller han, at folk konfronterer ham med nedsettende karakteristikker. 

– Kanskje har drittslengingen flytta til en arena hvor jeg ikke er, hva vet jeg. Det plager meg uansett ikke. 

Han er sjeleglad for at det ikke fantes sosiale medier da han vokste opp. 

– Jeg synes synd på barna mine som må oppleve det, på hele den oppvoksende generasjonen som får livet sitt brettet ut på Snapchat og andre sosiale plattformer. 

Han er selv pappa til to sønner på sytten og tolv år. 

– De tenker ikke over det selv, for dem er det helt vanlig, men jeg er glad jeg ikke vokste i ei tid hvor alt skal dokumenteres. 

Han forteller om interrailturen den sommeren han var nitten, hvor han havnet på det han kaller verdens mest ræva hotell i Portugal. 

– Det viste seg at det ikke var et hotell i det hele tatt, men et horehus. 

– Oi. 

– Ja, men her kommer poenget: Det ble en morsom historie og noe jeg fortsatt ler av. Nå har alle overnattingssteder nitti tusen reviews på nettet, ingen går på sånne blemmer lenger, og det mener jeg gjør livet litt fattigere. 

HELT VILT: Johan Golden opplevde jordskjelv på nært hold da han var utvekslingsstudent i USA som 15-åring. – Det var helt psyko, sier han om det som skjedde. Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet.

Jordskjelvet tok livet av 63 personer, og hadde en styrke på 6,9. Nærmere fire tusen mennesker ble skadet i det voldsomme skjelvet som rammet California 17. oktober 1989. 

Johan Golden var femten år, og utvekslingsstudent på amerikansk high-school. 

– Jeg kjente bare at alt, absolutt alt, ristet. Det var helt psyko, som å være med i en gigantisk Hollywood-produksjon i katastrofesjangeren. 

– Hvor var du da det skjedde? 

– Jeg satt på dass. 

– Tuller du? 

– Eh, nei. Jeg gjorde meg kjapt ferdig for å si det sånn, og kom meg ut. 

Utenfor skolen løp folk rundt i panikk. Selve skolen var jordskjelvsikret, men flere av bygningene fikk store skader. 

– Det var noen helt ville krefter i sving. 

I California venter folk på det de kaller «the big one», det store skjelvet som er spådd til å legge hele delstaten i ruiner. 

– Skrikene jeg hørte rundt meg var primale og skremmende, det var ren og skjær dødsangst. Folk i California vokser opp med frykten for jordskjelv, den ligger der og lurer nærmest konstant. 

Han mistet ingen av high-school-vennene i katastrofen, og etterhvert gikk livet videre. 

– Det var selvfølgelig en voldsom opplevelse, noe annet ville vært rart. Jeg var bare femten år. 

FLERE STRENGER: Til vanlig kjenner vi ham best fra «Nytt på nytt» og «Misjonen». Nå står Johan Golden på scenen som satan og general på Folketeateret. Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet.

Johan Golden har vært tilbake i USA flere ganger i årene som har gått etter jordskjelvet. Opplevelsen i 1989 har ikke gjort ham redd. 

– Jeg er veldig glad i USA. 

– Selv nå som landet er skakkjørt? 

– Ja, kanskje spesielt nå. Trump skal faen ikke få lov til å ødelegge mitt forhold til USA. Det nekter jeg å tillate. 

Han minner seg selv på at det er mye som er bra også, selv om verden ellers virker å ha gått helt av hengslene. Restauranter, for eksempel. 

– Restauranter er verdens beste oppfinnelse. Tenk at det går an å gå inn et sted og bare si «jeg er sulten og tørst» for så å bli henvist til et bord for servering. 

– Spiser du ute hver dag? 

– Nei, jeg kan jo ikke det, selv om jeg gjerne skulle gjort det. 

Han tør ikke regne ut hvor mye penger han bruker på mat i måneden. 

– Jeg bruker MYE penger på mat, det er min største svakhet. 

Nå om dagen rekker han knapt å spise. Det går i et banka kjør med forestilling på kveldene, «Misjonen» med Atle Antonsen og «Nytt på nytt» i NRK. 

– Er jeg heldig bidrar alt dette til at jeg kommer i knallform. 

Han gjør en skremmende grimase mot seg selv i speilet. Snart skal satan på scenen. General Kliss Føkkings Naken også. 

JOHAN GOLDEN

Født: 9. juni 1974.

Familie: To sønner på 17 og 12. Mor, far og to halvsøsken. 

Beste egenskap: Det har jeg ikke peiling på. 

Verste egenskap: Plagsom og irriterende. 

Redd for: Har litt høydeskrekk, fant det ut i det jeg hoppet ut av et fly i fallskjerm. Har også et snev av klaustrofobi, etter å ha blitt sittende fast i en snøhule da jeg var liten. 

Ser på: Veldig mye nyheter. Serier er jeg lei av, særlig sånne evighetsserier. Nå velger serier som er så lite spennende at jeg ikke gidder å sette dem på pause når jeg går på do. 

Når gråt du sist? Jeg er lettrørt og får tårer i øynene av alt mulig, akkurat hva som utløste det sist husker jeg ikke. 

Det klokeste rådet du har fått? Kardemomme-loven er fin. Utover det er det et godt råd å jobbe med folk som er bedre enn deg selv, da lærer du mest. 

Din mest dramatiske opplevelse? Jeg kan nevne tre: Min egen fødsel, jordskjelvet i California da jeg var femten år og da jeg fikk en pistol rettet mot meg da jeg brøt et portforbud i USA. 

Hva gjør deg forbanna? Absolutt alt. Jeg blir veldig lett sur, men jeg blir relativt lett blid igjen. Dumskap og egoisme er to triggere. 

Hva gjør deg glad? Når jeg kommer på noe jeg har lyst på, særlig noe spiselig, og kjøper nettopp det. Åh, det er en herlig følelse.

Oppsummer helsa di i en setning: Den har ikke plaga meg for mye foreløpig, bortsett fra noen runder med trøbbel relatart til ankel, rygg og øyne. 

Hva gjør du hvis du er statsminister for en dag? Da gir jeg hele statsbudsjettet til ett formål, jeg driter i om det er dobbeltspor til Fredrikstad eller gratis barnehage, så er det noen andre neste år. 

Hva vet ikke folk (flest) om deg? At jeg spilte «brennende busk» og «sovende degos» i Operaen da jeg var tenåring. 

Hva gjør du om ti år? Jeg håper jeg gjør mye av det samme som i dag, i alle fall at jeg holder på med noe jeg trives med og synes er gøy. 

Vis mer
Vis mindre